Pussy Riot: «Vi er alle pionerer»

Paneldebatt (videoopptak): Art and Censorship Panel (2015)

Bør kunst ha politiske endringer som mål, og kan sensur av kunst snus til noe grensesprengende? Slike refleksjoner sitter jeg igjen med etter å ha sett et videoopptak fra 16. desember 2015, da kunstnergalleriet Art Net White Box i New York arrangerte en paneldebatt om kunst og sensur i samarbeid med Dukley Art Center i Montenegro. Punksangeren og aktivisten Masha Alyokhina fra Pussy Riot var blant paneldeltakerne, og foranledningen for debatten var åpningen av kvinnemuseet New Balkan Women›s Museum i Montenegro, et internasjonalt museum som skal være om, for og med kvinner.

Aristoteles mente at mennesket var et zoon politikon, et politisk vesen. Spørsmålet mange har stilt seg, er om all kunst nødvendigvis er politisk, om kunst alltid bør ha politiske endringer som mål – eller sine mulige politiske konsekvenser i mente.

For mange er svaret et opplagt ja, spesielt hvis kunstneren kommer fra et land som preges av sensur og forfølgelse av utsatte samfunnsgrupper. Aktivistiske kunstnere kan forårsake samfunnsendringer ved å sette internasjonalt søkelys og press på regjerende krefter som handler i strid med menneskerettigheter, eller ved å inspirere andre aktører til å ta stafettpinnen videre.

I tegneserieform blir sensur gjerne fremstilt som et individ kneblet med et tørkle rundt munnen (skjønt de fleste som har prøvd, vet at det er mulig å lage et bredt register av lyder i kneblet tilstand). Hva ville vedkommende ha sagt om de hadde anledning, og hvorfor har noen tatt bryet med å kneble dem? Selve kneblingen bidrar ofte til at interessen for kunstnerens budskap blir større, en uønsket bivirkning . . .

Kjære leser. Opprett/åpne din frie leserkonto med din epost over for å lese videre.
(Har du abonnement, logg inn her.)

Abonnement kr 195 kvartal