Pussy Riot: «Vi er alle pionerer»

Paneldebatt (videoopptak): Art and Censorship Panel (2015)

Bør kunst ha politiske endringer som mål, og kan sensur av kunst snus til noe grensesprengende? Slike refleksjoner sitter jeg igjen med etter å ha sett et videoopptak fra 16. desember 2015, da kunstnergalleriet Art Net White Box i New York arrangerte en paneldebatt om kunst og sensur i samarbeid med Dukley Art Center i Montenegro. Punksangeren og aktivisten Masha Alyokhina fra Pussy Riot var blant paneldeltakerne, og foranledningen for debatten var åpningen av kvinnemuseet New Balkan Women›s Museum i Montenegro, et internasjonalt museum som skal være om, for og med kvinner.

Aristoteles mente at mennesket var et zoon politikon, et politisk vesen. Spørsmålet mange har stilt seg, er om all kunst nødvendigvis er politisk, om kunst alltid bør ha politiske endringer som mål – eller sine mulige politiske konsekvenser i mente.

For mange er svaret et opplagt ja, spesielt hvis kunstneren kommer fra et land som preges av sensur og forfølgelse av utsatte samfunnsgrupper. Aktivistiske kunstnere kan forårsake samfunnsendringer ved å sette internasjonalt søkelys og press på regjerende krefter som handler i strid med menneskerettigheter, eller ved å inspirere andre aktører til å ta stafettpinnen videre.

I tegneserieform blir sensur gjerne fremstilt som et individ kneblet med et tørkle rundt munnen (skjønt de fleste som har prøvd, vet at det er mulig å lage et bredt register av lyder i kneblet tilstand). Hva ville vedkommende ha sagt om de hadde anledning, og hvorfor har noen tatt bryet med å kneble dem? Selve kneblingen bidrar ofte til at interessen for kunstnerens budskap blir større, en uønsket bivirkning fra kneblerens side. Nettopp Pussy Riots kamp mot Putins regime er et eksempel på sensurens utilsiktede formidlingsverdi – til inspirasjon og etterfølgelse blant mindre kjente kunstnere og aktivister.

Makt og sensur. I tillegg til Masha Alyokhina fra Pussy Riot, deltok den russiske galleristen og kunstformidleren Marat Guelman i panelet. Begge er blant initiativtakerne bak museet. I tillegg deltok multikunstner Carolee Schneemann, kunstkritiker Eleanor Heartney, performancekunstner Martha Wilson og kunstner Dread Scott, som ble bedt om å dele erfaringer om å bli utsatt for sensur.

Marat Guelman snublet inn i yrket som Sovjets første kunsthandler på 1990-tallet, og startet provinsielle Russlands første moderne kunstgalleri, Perm Museum of Contemporary Art (PERMM) i Ural-byen Perm. Etter uenigheter som endte med at den russiske regjeringen brøt kontrakten, flyttet han til Montenegro i 2014. Ifølge Guelman er russiske kvinnelige kunstnere mindre konforme enn deres mannlige kolleger. Han har støttet Pussy Riots Masha Alyokhina og Nadya Tolokonnikova i arbeidet med boken How To Start A Revolution (forventes utgitt i 2017). «Vi er stolte over å kunne hjelpe disse smarte, snille og modige jentene,» sier han avslutningsvis mens han klapper Masha på skulderen. New Yorks kunstpublikum ler: Guelman ser ikke ut til å oppfatte det nedlatende i gesten, som harmonerer dårlig med intensjonene bak kvinnemuseet han promoterer.

Dread Scott synes det er mer interessant å diskutere hva slags kunst som blir utsatt for sensur. Som student ved en lite påaktet kunstskole i Chicago vakte han i 1988 kraftige reaksjoner med fotoutstillingen What Is The Proper Way To Display An American Flag? Bildene viste sørkoreanske studenter som brant det amerikanske flagget, og daværende president George Bush senior fordømte utstillingen. Dread Scott mener at presidentens reaksjon vitner om kunstens kraft og stormakters sårbarhet: Selv en ukjent kunststudent kan få et helt folk til å stille spørsmål ved sin lojalitet til det amerikanske flagget. Etter hans syn avslører forsøk på sensur at autoritetene ikke er i stand til å svare for sine forbrytelser og maktmisbruk, for eksempel slaveripraksisen og folkemordet som USA er tuftet på.

I Mashas øyne er religion et surrogat for nasjonalisme, fremmedfrykt og tyranni.

Punk prayer. Feministikonet Carolee Schneemann har gått glipp av en del lærerstillinger på grunn av det erotiske innholdet i kunsten sin. Likevel har hun aldri angret: Hun mener at verden trengte erotiserte fremstillinger av kvinnekroppen som en motvekt til kvinnefiendtligheten og det fremmedgjorde forholdet til kvinnekroppen som preget USA på 1950-tallet. Også performancekunstner Martha Wilson har brukt kvinnekroppen som middel for sosial endring på 1970-tallet, blant annet ved å stille ut fotografier av bryster og iscenesette seg selv i forskjellige kvinneroller: Goddess, Housewife, Lesbian og Professional. Etter installasjonen Carnival Knowledge, som utforsket spørsmålet om hvorvidt feministisk pornografi er mulig, opplevde hun at den økonomiske støtten ble trukket tilbake fra National Endowment for the Arts, etter press fra Morality Action Committee.
TOPSHOTS-RUSSIA-POLITICS-TRIAL-RIGHTS-CHURCHSensurproblemene til de amerikanske paneldeltakerne blekner uunngåelig nok ved siden av Pussy Riots unge bråkmaker Masha, som ble internasjonalt kjent etter at hun og andre gruppemedlemmer ble fengslet i to år etter en konsert i 2012 i Moskvas Frelseren Kristus-katedral. Konserten ble stoppet, og senere omgjort til en musikkvideo med den utvetydige tittelen Punk Prayer – Mother of God, Chase Putin Away! Punkjentene ble dømt for «vandalisme motivert av religiøst hat», men formålet med konserten var å kritisere den ortodokse kirkes ledere for homofobi og deres støtte av Putin under valgkampen.

Paneldebattens trekkplaster smiler blygt til publikum og unnskylder seg for sin dårlige engelsk mens hun uttrykker beundring for amerikanernes evne til å avholde internasjonalt solidariske massedemonstrasjoner med 50 000 deltakere. «Russere føler ikke at det er deres problem hvis noe skjer i USA,» sukker hun. Selv ønsker hun seg kunstnerisk og politisk samarbeid på tvers av landegrensene, noe hun mener det nye kvinnemuseet i Montenegro kan bidra til.

Foregangspersoner. I Mashas øyne er religion et surrogat for nasjonalisme, fremmedfrykt og tyranni. Hun mener at den russisk-ortodokse kirken fungerer som en forlengelse av Putins regjering, en maktinstans for å undertrykke ytringsfrihet. Marat Guelman supplerer med å fortelle at Russlands administrasjon fører lister over sensurerte individer. «Kunstnere som kjemper mot sensur, står for den eneste reelle politiske aktiviteten i Russland,» slår han fast.

Mot slutten av debatten bemerker en kvinne blant publikum, åpenbart selv en kunstner, at alle i panelet er pionerer og forbilder, og spør hvordan hun best kan følge i deres fotspor. Masha svarer kjapt: «Vi er alle pionerer, det er ikke en rolle som bør tildeles noen få. Det øyeblikket vi gir bort makten vår, blir vi som uansvarlige barn. Vi må lage ting selv, og hvis vi blir sensurert, må vi finne nye måter å snakke på. Dette høres antakeligvis naivt ut, det er jeg klar over, men …» En kvinne i salen roper «Nei!», og applausen bryter løs.

DEL
Hilde Susan Jægtnes
Forfatter, og filmkritiker i Ny Tid.