Psykososial revolusjonær

Werner Schmidt: Peter Weiss: Ett liv som kritisk intellektuell TankeKraft förlag, 2016

Peter Weiss’ politiske horisont har ingen aktualitet. Men han var en av de største forfatterne på 1900-tallet.

Peter Weiss i 1982. FOTO: Dietbert Keßler

Peter Weiss: Ett liv som kritisk intellektuell

Werner Schmidt

TankeKraft förlag

2016

Werner Schmidt:
Peter Weiss: Ett liv som kritisk intellektuell
TankeKraft förlag, 2016

 

Peter Weiss (1908–1982) er en av de få intellektuelle på 1900-tallet som har noe av Karl Marx’ allsidighet. Han bør fortsatt leses. Da starter man med hovedverket, romantrilogien Motstandens estetikk (1975–81), som opprinnelig ble forbudt publisert i det DDR som Weiss hadde svoret sin lojalitet til. Verket oppsummerer Weiss’ mange lærdommer fra et langt liv i politikkens og kunstens tjeneste. Det er en gnistrende polyfon roman om et kunstinteressert arbeiderkollektiv og deres antifascistiske kamp. Verket kan bringe tankene til Jacques Rancières La Nuit des prolétaires (1981), der den franske filosofen skriver om de første organiserte sosialistiske arbeiderne hundre år tidligere. Filosofen Herbert Marcuse fremhevet Motstandens estetikk som en av vår tids få eksempler på virkelig revolusjonær kunst.

Også Mordet på Marat (1962–65) er livsfriskt drama den dag i dag, selv om Inger Hagerups oversettelse fra 1966 gir et til dels gammelmodig inntrykk. Det var med oppsetningen av dette stykket på Schillertheater i Vest-Berlin i 1964 at Peter Weiss fikk sitt internasjonale gjennombrudd. Brått var Weiss kjent verden over. Ingar Bergman satte opp stykket, og i 1967 ble det filmatisert av Peter Brook under tittelen Marat/Sade. Weiss var blitt «den nye Brecht». Stykket er alt annet enn et traust historisk drama. Snarere er det eruptivt og grensepsykotisk. Selv skal Weiss ha sagt at han i dramaet forsøkte å kombinere Brecht («episk teater») med Artaud («grusomhetens teater»). Undertittelen er Forfølgelsen av og mordet på Jean Paul Marat fremstilt av pasienter på hospitalet Charenton under ledelse av herr de Sade. Sagt på en annen måte: Stykket er én del Tolvskillingsoperaen, én del Gjøkeredet.

Et sted i stykket sier Markis de Sade følgende: «I et samfunn av forbrytere / grov jeg frem forbryteren i meg selv / og utforsket ham for å utforske den tid / jeg levde i.» Sitatet gjør det lett å fornemme likheten mellom Peter Weiss og en dikter som Georg Johannesen. Og slik Johannesen er en av de største norske forfatterne på 1900-tallet, er Peter Weiss en av de største tyske. Og dermed en av verdens største.

Eksil. I innledningen til Georg Johannesens siste bok Eksil (2005) står det: «Lesningen av Dante ga meg en italiensk regel: Dannelse oppstår alltid og bare i eksil.» Dante var en svært viktig dikter også for Peter Weiss. I Weiss’ drama Trotzki im Exil (1970) henviser Trotskij på et tidspunkt til Dantes eksil: Det er eksilet som gjør at Dantes verk ikke fremstår som bundet av sin tid. Peter Weiss tenkte utvilsomt på sitt eget eksil da han skrev dette. Da han i 1962 første gang møtte sine tyske kolleger Gruppe 47, opplevde Weiss at det var «første gang jeg forlot mitt kunstneriske eksil». Weiss hadde da vært i de facto eksil i Sverige helt siden 1938, fordi han var halvt jødisk. Weiss valgte Sverige som oppholdsland til tross for at han oppfattet landet som «politisk søvnig». Gjennom hele sitt forfatterskap tematiserer Weiss kampen for å overvinne eksilfølelsen.

Etter krigen sa Peter Weiss at han «hatet alt tysk», i den grad at han vegret seg for å prate tysk da han dro på reise til Tyskland i 1947, for første gang siden 1938. Han pratet knapt nok med folk, og utga seg for å være svensk! Slik informasjon kan gjøre inntrykk, men er også et tegn på særhet, en særhet som også kan anes i Weiss’ delvis selvbiografiske romaner fra 1961 og 1962, Abschied von den Eltern og Fluchtpunkt. De to romanene er tydelig psyko-
analytisk inspirert. Men de vitner også om en borgerlig bakgrunn, og om en skjønnåndsholdning som står i påfallende kontrast til viljen til politisk opprør. En handlingslammelse hersker.

Tradisjonelt har denne solipsistiske apatien blitt sett på som representativ for en første periode i Weiss’ forfatterskap: en subjektivistisk periode. Mordet på Marat representerer et vendepunkt, hvorpå Weiss’ forfatterskap går inn i sin andre periode, den eksplisitt politiske. Også i Motstandens estetikk beskriver jegfortelleren sin isolasjon og ensomhet, men disse følelsene er samtidig noe han ikke er alene om: Muligheten av et fellesskap har manifestert seg.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

---
DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.