Psykososial revolusjonær

Werner Schmidt: Peter Weiss: Ett liv som kritisk intellektuell TankeKraft förlag, 2016

Peter Weiss’ politiske horisont har ingen aktualitet. Men han var en av de største forfatterne på 1900-tallet.

Peter Weiss i 1982. FOTO: Dietbert Keßler

Peter Weiss: Ett liv som kritisk intellektuell

Werner Schmidt

TankeKraft förlag

2016

Werner Schmidt:
Peter Weiss: Ett liv som kritisk intellektuell
TankeKraft förlag, 2016

 

Peter Weiss (1908–1982) er en av de få intellektuelle på 1900-tallet som har noe av Karl Marx’ allsidighet. Han bør fortsatt leses. Da starter man med hovedverket, romantrilogien Motstandens estetikk (1975–81), som opprinnelig ble forbudt publisert i det DDR som Weiss hadde svoret sin lojalitet til. Verket oppsummerer Weiss’ mange lærdommer fra et langt liv i politikkens og kunstens tjeneste. Det er en gnistrende polyfon roman om et kunstinteressert arbeiderkollektiv og deres antifascistiske kamp. Verket kan bringe tankene til Jacques Rancières La Nuit des prolétaires (1981), der den franske filosofen skriver om de første organiserte sosialistiske arbeiderne hundre år tidligere. Filosofen Herbert Marcuse fremhevet Motstandens estetikk som en av vår tids få eksempler på virkelig revolusjonær kunst.

Også Mordet på Marat (1962–65) er livsfriskt drama den dag i dag, selv om Inger Hagerups oversettelse fra 1966 gir et til dels gammelmodig inntrykk. Det var med oppsetningen av dette stykket på Schillertheater i Vest-Berlin i 1964 at Peter Weiss fikk sitt internasjonale gjennombrudd. Brått var Weiss kjent verden over. Ingar Bergman satte opp stykket, og i 1967 ble det filmatisert av Peter Brook under tittelen Marat/Sade. Weiss var blitt «den nye Brecht». Stykket er alt annet enn et traust historisk drama. Snarere er det eruptivt og grensepsykotisk. Selv skal Weiss ha sagt at han i dramaet forsøkte å kombinere Brecht («episk teater») med Artaud («grusomhetens teater»). Undertittelen er Forfølgelsen av og mordet på Jean Paul Marat fremstilt av pasienter på hospitalet Charenton under ledelse av herr de Sade. Sagt på en annen måte: Stykket er én del Tolvskillingsoperaen, én del Gjøkeredet.

Et sted i stykket sier Markis de Sade følgende: «I et samfunn av forbrytere / grov jeg frem forbryteren i meg selv / og utforsket ham for å utforske den tid / jeg levde i.» Sitatet gjør det lett å fornemme likheten mellom Peter Weiss og en dikter som Georg Johannesen. Og slik Johannesen er en av de største norske forfatterne på 1900-tallet, er Peter Weiss en av de største tyske. Og dermed en av verdens største.

Eksil. I innledningen til Georg Johannesens siste bok Eksil (2005) står det: «Lesningen av Dante ga meg en italiensk regel: Dannelse oppstår alltid og bare i eksil.» Dante var en svært viktig dikter også for Peter Weiss. I Weiss’ drama Trotzki im Exil (1970) henviser Trotskij på et tidspunkt til Dantes eksil: Det er eksilet som gjør at Dantes verk ikke fremstår som bundet av sin tid. Peter Weiss tenkte utvilsomt på sitt eget eksil da han skrev dette. Da han i 1962 første gang møtte sine tyske kolleger Gruppe 47, opplevde Weiss at det var «første gang jeg forlot mitt kunstneriske eksil». Weiss hadde da vært i de facto eksil i Sverige helt siden 1938, fordi han var halvt jødisk. Weiss valgte Sverige som oppholdsland til tross for at han oppfattet landet som «politisk søvnig». Gjennom hele sitt forfatterskap tematiserer Weiss kampen for å overvinne eksilfølelsen.

Etter krigen sa Peter Weiss at han «hatet alt tysk», i den grad at han vegret seg for å prate tysk da han dro på reise til Tyskland i 1947, for første gang siden 1938. Han pratet knapt nok med folk, og utga seg for å være svensk! Slik informasjon kan gjøre inntrykk, men er også et tegn på særhet, en særhet som også kan anes i Weiss’ delvis selvbiografiske romaner fra 1961 og 1962, Abschied von den Eltern og Fluchtpunkt. De to romanene er tydelig psyko-
analytisk inspirert. Men de vitner også om en borgerlig bakgrunn, og om en skjønnåndsholdning som står i påfallende kontrast til viljen til politisk opprør. En handlingslammelse hersker.

Tradisjonelt har denne solipsistiske apatien blitt sett på som representativ for en første periode i Weiss’ forfatterskap: en subjektivistisk periode. Mordet på Marat representerer et vendepunkt, hvorpå Weiss’ forfatterskap går inn i sin andre periode, den eksplisitt politiske. Også i Motstandens estetikk beskriver jegfortelleren sin isolasjon og ensomhet, men disse følelsene er samtidig noe han ikke er alene om: Muligheten av et fellesskap har manifestert seg.

Det er snakk om en utpreget intellektuell biografi. Forfatterskapet blir viet mer oppmerksomhet enn livet.

Psykoanalyse. I Surrealismens andre manifest heter det: «Marx sier – forandre verden. Rimbaud sier – endre ditt liv. For oss er disse to parolene en og den samme.» Et slikt program – der en psykisk og en samfunnsmessig revolusjon sammenfaller – kan sies å knytte den tidlige Weiss til den sene. For Weiss ga aldri helt opp den psykoanalytiske inspirasjonen, ikke minst representert ved Max Hodann (som opererer i Fluchtpunkt under navnet Max Hoderer, men som i Motstandens estetikk opptrer under eget navn): Hodann var en tysk Karl Evang, som bedrev seksualopplysning for arbeiderklassen under Weimarrepublikken. Deretter levde han i eksil i både Norge og Sverige, og Weiss ble kjent med ham i Stockholm i 1941.

Erfaringen med seksuell frigjøring beskrives i Fluchtpunkt, konsentrert i et treffende bilde: overgangen fra Franz Kafka til Henry Miller som litterært og intellektuelt forbilde. I den amerikanske 1961-utgaven av Krepsens vendekrets (opprinnelig utgitt i 1934) hadde Miller for øvrig plassert en epigraf, et sitat av Ralph Waldo Emerson som åpner på denne måten: «Romaner vil med tiden tape i kamp mot dagbøker og selvbiografier.» En slik spådom om «virkelighetslitteratur» var vel å merke aktuell allerede når det gjald Millers romaner.

Selv tydde den sene Weiss til Brechts begrep «sjelssmørje» (Seelenkäse) for å omtale sine tidligere verker. Men det trenger jo ikke leseren å ta hensyn til! For Weiss’ verk fra tidlig 1960-tall er romaner som har beholdt sin friskhet. Når litterater i dag er opptatt av virkelighetslitteraturens genealogi, bør også Weiss’ selvbiografiske romaner med deres nådeløst ærlige skildringer regnes med.

Det tredje standpunktet. 8. november 2016 var det hundre år siden Peter Weiss ble født. I den anledning ble Werner Schmidts biografi om ham utgitt på svensk, i biografens egen oversettelse fra tysk. Det er snakk om en utpreget intellektuell biografi. Forfatterskapet blir viet mer oppmerksomhet enn livet. Liten oppmerksomhet vies også den delen av Weiss’ kunstnerskap som ikke er litterært. For Weiss var multikunstner: Gjennom hele 1950-tallet vekslet han mellom å fungere som kunstmaler, filmregissør og forfatter. Biografien har for øvrig ingen illustrasjoner, annet enn på forsiden.

Schmidts store styrke er hans fortrolighet med alt Peter Weiss måtte ha funnet på å skrive. Men når det gjelder de første 30 årene av Weiss liv, gjør han dem unna på 25 av totalt 400 sider. Det er tydelig av biografen vil videre til å omtale Weiss som internasjonalt kjent forfatter, og som skikkelse i den kalde krigen. Det er da også en fascinerende historie.

I dokumentarfilmene som han lagde eller medvirket til i perioden 1957–60, hadde Weiss oppvist en stadig større bevissthet om samfunnsmessige problemer. Allerede i 1960 var han overbevist sosialist, men innså at han ikke ønsket å leve under undertrykkingen i østblokken. På samme tid opplevde han at den nyvunne sosialismen i de skandinaviske landene allerede hadde blitt avgjørende preget av en form for borgerlighet. I 1964 skrev Weiss noe mange av Ny Tid mest trofaste lesere trolig vil kunne kjenne seg igjen i: «Jeg representerer det tredje standpunktet, som jeg selv ikke liker særlig godt.»

Men 1. september 1965 publiserte Weiss «Tio arbetspunkter (för en förfatare) i en delad värld» i Dagens Nyheter. Dagen etter ble samme tekst trykt i Neues Deutschland, hovedorganet til det østtyske kommunistpartiet. Weiss hadde nå valgt side: Han støttet eksplisitt østblokken fremfor det kapitalistiske Vesten. Selv om Weiss senere skulle kritisere DDR-regimets behandling av poeten og visesangeren Wolf Biermann, fortsatte han å betrakte DDR som et de facto sosialistisk land.

Videre på 1960-tallet skrev Weiss tre såkalt dokumentariske dramaer. Verkene kan bringe tankene til Heiner Müller, som i likhet med Weiss har blitt utpekt til Brechts etterfølger på 1900-tallet. Østtyske Müller var før øvrig en stor beundrer av Weiss. Die Ermittlung fra 1965 tok utgangspunkt i de såkalte Auschwitz-prosessene i Frankfurt samme år. Gesang vom lusitanischen Popanz (1967) dreier seg om portugisisk kolonialisme. Det tredje av disse verkene, Viet Nam Diskurs (1968), blir av Yngve Finslo i hans avhandling om Weiss fra 1981 kalt for «et av 60-tallsdokumentarismens mest overbevisende arbeider» og «kanskje det mest vesentlige av de mange estetiske solidaritetsmarkeringene for Vietnam».

Weiss’ virkelighetslitteratur vil forhåpentlig leve videre, selv om hans politiske holdning – den ortodokse realsosialismen – for alltid har gått ut av historien.

Sannhet og fiksjon. Det blir mange detaljer i Werner Schmidts biografi. Ikke minst brukes stor plass på å gjengi Weiss’ tro, tvil og taktiske manøvere overfor østblokken og den tredje verden. Men for all del, det er interessant lesning. Interessant er også grenseoppgangene Schmidt trekker mellom Weiss og skikkelser som Hans Marius Enzensberger, Günther Grass, Olof Lagercrantz, Jean-Paul Sartre og Christa Wolf.

Slutten av Schmidts biografi er i hovedsak en parafrase av Weiss’ hovedverk Motstandens estetikk. Det kan saktens forsvares, all den tid verket av Yngve Finslo blir kalt «Weiss’ tredje selvbiografiske roman». Ifølge Weiss selv var det en «ønskeselvbiografi» (Wunschautobiographie): Den gjenga livet til Weiss slik han skulle ønske at det hadde vært, innbefattet en proletær snarere enn borgerlig familiebakgrunn! Flere slike indikasjoner kan lede en til å mistenke Weiss for å være en som bevisst fordreier sannheten. Slik opplever jeg ham likevel ikke. Snarere var han en dikter som ikke så noen motsetning mellom sannhetssøken og fiksjonalisering. Weiss’ virkelighetslitteratur vil forhåpentlig leve videre, selv om hans politiske holdning – den ortodokse realsosialismen – for alltid har gått ut av historien.


To selvbiografiske romaner

Abschied von den Eltern (1961) og Fluchtpunkt (1962) var Weiss’ gjennombrudd som forfatter i Vest-Tyskland. På svensk har romanene titlene Diagnos og Brännpunkt. Begge er oversatt av Benkt-Erik Hedin, og utgitt allerede i 1963 og 1964. I 1996 ble de to verkene utgitt i samlet svensk utgave under tittelen Exil. På norsk finnes de ikke.

Diagnos tar for seg barndommen og ungdomstiden. Pubertetens seksualitet skildres uten omsvøp. Brytningen mellom den borgerlige familiebakgrunnen og erfaringen med arbeidsfolk beskrives uten sentimentalitet. Når Weiss’ jegperson skriver til Harry Haller (hovedpersonen i Herman Hesses Steppe-
ulven
), er det i et ønske om å bryte ut av de trange konvensjonene og bli en slags revolusjonær. Parallellene til Sven Lindqvists Myten om Wu Tao-tzu (1967) er påfallende.

I Brännpunkt følger vi fortelleren i Sverige under og etter krigen. Som i Diagnos er de presise beskrivelsene uovertrufne. Erfaringene er tidvis synestetiske. Og samtidig er livet hardt på høyst konvensjonelle måter, som i beskrivelsen av tiden som skogsarbeider. Her brytes kunstnersjelen mot arbeidernes likegyldighet, og Brännpunkt blir i betydelig grad en kunstnerroman.

Som når det gjelder Karl Ove Knausgård er det lett å bli opphengt i spørsmålet om sannhet – men spørsmålet blir jo om det fungerer som litteratur, sant eller ikke sant.

Samtidig har forholdet mellom diktning og sannhet i disse verkene blitt problematisert: For eksempel daterer Weiss sin politiske oppvåkning i slutten av Fluchtpunkt til 1947 og plasserer den i Paris, mens forskere mener å ha påvist at Weiss ikke besøkte Paris før i 1950.

Som når det gjelder Karl Ove Knausgård er det lett å bli opphengt i spørsmålet om sannhet – men spørsmålet blir jo om det fungerer som litteratur, sant eller ikke sant. Til felles med Knausgård har Weiss i disse bøkene den imponerende – i realiteten vel umulige – evnen til å rekonstruere minner ned til deres minste bestanddeler. Weiss er helt rå på beskrivelser av sanseerfaringer, hele paletten av sanser brettes ut. Han er en sanselighetens mester i prosa.

Norske forlag bør sporenstreks gjøre opp for en over femti år gammel unnlatelsessynd, og se å få oversatt Peter Weiss’ selvbiografiske romaner!

---
DEL