Psykofarmaka Nation

Dødsårsak: Ukjent. Regi: Anniken Hoel

Hva hjelper det med brannslukking i den ene enden når noen står i den andre og heller på bensin? Altfor mye er uggent med verdens legemiddelindustri.

Stadig flere i Norge rammes av angst og depresjon. Mange av disse psykosomatiske plagene ligger i grenseland mellom normale og sykelige reaksjoner. Norge er selvsagt ikke alene. I USA har forekomsten av psykiske lidelser forårsaket av stress og insomnia økt med aggressiv fart de siste tjue årene. Én ting er å engste seg over at dette skjer flere steder i den vestlige verden – en annen ting er at medikamenter ser ut til å være eneste utvei i samtlige tilfeller. Dette er godkjente legemidler som pasientene selv er sjokkerende lite klare over bivirkningene av. Alvorlige bivirkninger, skal vi tro dokumentarfilmskaper Anniken Hoel. Hun er ikke den første som vil åpne øynene våre for farmasiindustriens skitne system når Dødsårsak: Ukjent får sin verdenspremiere under CPH:DOX i København i mars.

For 11 år siden mistet Hoel sin søster Renathe, men ingen visste hvorfor. Dødsårsaken ble simpelthen klassifisert som «ukjent». Det man visste, var at søsteren var pasient i psykiatrien og gikk på antipsykotika, som hun hadde fått utskrevet av sin psykiater. Etter å ha stukket nesen i legejournalen finner Hoel ut at søsterens dosering – en cocktail av antipsykotika, deriblant det populære medikamentet Zyprexa – var økt betraktelig tiden før det mystiske dødsfallet fant sted. Slik begynner Hoels detektivreise for å finne en slags rettferdighet for søsteren og andre som betaler prisen for et vanvittig medisinsk system. Ikke bare trumfes farmasiindustrien av markedskrefter og profittjag, men godkjenningen av medikamenter styres etter en formel om at dersom virkningseffekten er større enn risikoen, altså bieffektene, blir medikamentet godkjent. Dette gjelder også dersom bivirkningene innebærer brått dødsfall.

Misvisende markedsføring. Det tar ikke lang tid før Hoels jakt fører henne til USA. Det er der de store selskapene som produserer størsteparten av medikamentene holder til. En av disse er Lilly, som blant annet står bak «hiten» Prozac. Men fordi monopolet på et medikament går ut etter en viss periode, melker man altså medikamentet for det man kan for å oppnå maksimal profitt, gjennom markedsføring og reklame. Da Prozac ble allemannseie og sank i pris, fant Lilly ut at Zyprexa var det nye de skulle satse på. Et lite problem oppsto for Lilly siden Zyprexa er et medikament for bipolare lidelser, som de altså planla å selge til samme brukergruppe som allerede brukte Prozac – som altså skal hjelpe for lettere depresjoner. Med litt misvisende markedsføring i beste tv-shop-stil klarte Lilly å omgå dette problemet med godt hell. Zyprexa ble en enda større salgssuksess enn forgjengeren. Viva Zyprexa! Men hva med bieffektene som kan påvirke hjerterytme og kanskje forårsake død? Bare i Norge har anslagsvis 2500 personer under 45 år måtte bøte med livet etter å ha brukt medikamenter mot psykiske lidelser.

All forskning er gjort eksklusivt av selskapene som selger medisinene.

Kampen om sannhet. Det bisarre med funnene Hoel har gjort i Dødsårsak: Ukjent, er at de ubehagelige sannhetene om ulike godkjente medikamenter holdes tilbake. Også for psykiaterne som skriver ut disse i god tro hjemme i Norge. En forklaring på hvorfor det korrupte systemet er mulig, er at samtlige som driver medisinsk forskning, ikke bedriver uavhengig forskning på medikamenter, men i en eller annen grad har kontakt med bransjen. Man skulle for eksempel tro at Statens legemiddelverk gjennomgår undersøkelser her hjemme, men nei. Disse lener seg på European Medicines Agency (EMA) som er underlagt EU. All forskning er gjort eksklusivt av selskapene som selger medisinene. 87 prosent av EMA er betalt direkte av farmasiindustrien. De som skal kontrollere dette, er altså betalt av industrien de skal kontrollere.

I tillegg gjøres en del av forskningen på virkningen av medikamenter over svært korte perioder. I slike tilfeller vet man ikke hvordan bieffektene vil være etter lengre tids bruk. Så har vi de medisinske tidsskriftene, som har stor makt og påvirkningskraft over det de velger å trekke frem av forskningsresultater. Men disse er også fanget i farmasimarkedets diktatoriske propagandahjul, og må støtte seg utelukkende på de positive funnene som er de eneste som er tilgjengelige. Også Food & Drug Administration (FDA) som regulerer medisiner i USA, er heller ikke uavhengige – de er i dag betalt av medisinindustrien når skattepengene alene ikke er nok til å betale den statlige aktøren. Enden på den foreløpige visa er at de som har ressurser nok til å kjøpe «sannheten» om medikamentene sine, har fått eneretten på den. Markedet trumfer mennesket.

Da Prozac ble allemannseie og sank i pris, fant Lilly ut at Zyprexa var det nye de skulle satse på.


Skummel pille-utvikling.
Tendensene som kommer frem om legemiddelindustrien i Holes gravedokumentar burde kalle på større oppmerksomhet fra norsk offentlighet enn den vi ser i dag. For samtidig som legemiddelbransjen både har fagfolk og pasienter i sin hule hånd, ser vi fortsatt en forstemmende utvikling der terskelen for å bli diagnostisert med en psykisk sykdom stadig senkes, også når man bare har lette psykiske plager. Problemet ligger også i makten til å definere kriteriene for hvilke diagnoser som skal stilles, og antallet nye som oppstår – noe som også skjer i økende grad. Per i dag har 75 prosent av dem som jobber med The Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM-IV), økonomiske bånd til farmasiindustrien. Basert på dette er det betenkelig samtidig å se at antallet psykisk syke har steget med 45 prosent de siste 20 årene. Vi bør bry oss, for den amerikanske manualen korresponderer med den europeiske. Vi vet jo at det å få en psykisk diagnose betyr resept på medikamenter. Det er lite rom for andre former for terapi. Men hva hjelper det med brannslukking i den ene enden når noen står i den andre og heller på bensin?

Vi lever i et samfunn som allerede styres av at markedet gir oss dårlig selvtillit for alt vi ikke er, for deretter å fortelle oss hva vi skal kjøpe for å føle oss bedre. Menneskets sosiale status i samfunnet kan ikke ses isolert fra dets psykisk helse. Hva gjør dette med enkeltmennesket i et stadig mer egofokusert samfunn – et samfunn som også er basert på markedskrefter og som har et stadig mer usikkert jobbmarked? Kunne man skrevet ut resept på andre ting enn det som virker enklest i øyeblikket? Hva hvis det å skrive ut blå resept på pleie av sosiale relasjoner, økte velferds-ordninger og større økonomisk forutsigbarhet ville hatt effekt? For i så fall er det samfunnet som trenger medisin – ikke dem som tar del i det.

---