Psykisk helse under Regjeringen Solberg

Er regjeringens politikk egentlig forenlig med deres egen satsning på bedre psykisk helse?

Tore Næss
Lege og magister i filosofi.

En av fanesakene da Regjeringen Solberg tiltrådte høsten 2013, var en økt satsning på tilbud til psykisk syke og rusavhengige. På en nasjonal konferanse om psykisk helse og rusmiddelforskning i januar 2014 talte daværende statsekretær i Helse- og omsorgsdepartementet, psykiatriprofessor Astrid Nøklebye Heiberg, og la frem noe som fremsto som en ambisiøs plan for å gi dette feltet et realt løft: Man skulle satse på kunnskap og forebygging, budsjettene for psykiatri og rusbehandling skulle øke mer enn budsjettene for behandling av somatisk sykdom – og særlig skulle barn og unge få ekstra oppmerksomhet. Ettersom mange av dem som faller ut av videregående skole, sliter med underliggende psykiske plager, ville dette også være samfunnsøkonomisk lønnsomt, resonnerte Heiberg. Denne delen av helseomsorgen skulle dessuten komme inn under fritt-sykehusvalg-ordningen, slik at skadelig ventetid for trengende pasienter kunne minimaliseres. Alt dette høres jo bra ut. Eller?

Erfaringens biologi. Min agenda her er ikke først og fremst å evaluere hvordan det har gått med dette satsningsområdet – men jeg registrerer at man ikke har hørt like mye om psykiatri og rus fra regjeringen i løpet av årene som har gått siden tiltakene ble lansert. Det er riktignok brukt mer penger på psykiatri som lovet, fritt sykehusvalg er innført, og et pakkeforløp for psykisk helse og rus er på trappene. Helseminister Bent Høie har dessuten sørget for oppstart av et medikamentfritt behandlingstilbud som kan velges av en del psykisk syke i alle landets helseregioner, noe som virkelig er et modig tiltak. Men la oss returnere til Heibergs mer dyptpløyende visjoner om kunnskap, forebygging og satsning på de unge.

Dersom regjeringen virkelig mente alvor, ville dette være et radikalt prosjekt. Hvilken kunnskap ville de i så fall komme frem til? Og ville de vært klare til å ta konsekvensene av kunnskapen? Det kommer stadig ny kunnskap innen feltet som kalles erfaringens biologi: kunnskapen om hvordan menneskets opplevelser og livserfaringer nedfeller seg i fysiologiske mønstre som disponerer for sykdom, det være seg både psykisk og fysisk. Den banale kortversjonen av denne innsikten er at for mye stress over lang tid skaper sykdom. Erfaringens biologi forsøker å pakke ut dette poenget og feste mer kjøtt på beina i argumentet. At psykisk og fysisk vold og omsorgssvikt i barneårene skaper sykdom, er godt dokumentert. Når mekanismene bak sammenhengen etter hvert avdekkes i større grad, forstår man at det ikke bare er denne typen alvorlige påkjenninger som har betydning helse og sykdom – nærmest hele feltet av relasjoner og samhandling med andre mennesker spiller en rolle for helsen. I særdeleshet gjelder dette arbeidssituasjonen, det være seg på skole eller i lønnet arbeid.

Hele feltet av relasjoner og samhandling med andre mennesker spiller en rolle for helsen.

Jobb og skole. Som allmennlege møter man ofte pasienter som kommer med diffuse plager: lettere depressive tendenser, angst, bekymringer, søvnvansker, smerter i kroppen og utmattethet. Noen pasienter har en eller flere av disse symptomer, enkelte alle på en gang. Dette er pasienter som ikke nødvendigvis er syke, men som står i fare for å bli det. En fellesnevner for disse menneskene er ikke sjelden at de enten har problemer på arbeidsplassen sin, eller de er uten fast arbeid, avhengige av strøjobber eller blir dyttet som pakkepost gjennom NAVs systemer av kursing og tilrettelegging. Nå begynner man også å se barn med samme symptombilde. Før jul slo barne- og ungdomspsykatriprofessor Trond Diseth ved Rikshospitalet i Oslo alarm og påpekte en femdobling av innleggelser av barn med stressrelaterte lidelser i hans klinikk i løpet av fem år.

Motsetninger. Det grunnleggende spørsmålet til regjeringens satsning på rus og psykiatri blir da hvilken konsekvens de dypere verdiene i regjeringens politikk har på dette området. Jeg tenker spesielt på turbokapitalismen med oppmykning av arbeidstakernes rettigheter overfor arbeidsgiverne, og innføringen av «kunnskapssamfunnet» med et stadig større prestasjonshardkjør i skolen og krav om karakterer i barneskolen. Er regjeringens grunnleggende politikk forenlig med målsettingen om å gi psykisk syke og rusavhengige et realt løft? Mye tyder på det motsatte.

---
DEL