Bestill sommerutgaven her

Psykedelisk kommunisme

Postcapitalist Desire: The Final Lectures
RADIKAL CHIC / Skal venstresiden noen gang bli dominerende igjen, må den ifølge Mark Fisher omfavne begjærene som har vokst frem under kapitalismen, ikke bare avfeie dem. Venstresiden bør dyrke teknologi, automatisering, redusert arbeidsdag og populære estetiske uttrykk som mote.

I Mark Fishers univers er mote, motstand og modernitet sydd sømløst sammen. Planen var opprinnelig femten forelesninger, men bare fem ble holdt. For Mark Fisher dukket ikke opp på Goldsmith University etter juleferien, på grunn av et tragisk selvmord. Hans siste forelesninger er nå utgitt som bok utførlig redigert av en av studentene hans.

Budskapet i forelesningene er: Skal venstresiden noen gang bli dominerende igjen, må den åpne for begjærene som har vokst frem under kapitalismen, ikke bare avfeie dem. Vi kan ikke ønske oss noe radikalt annet, vi må begynne med hva vi har i dag, og gå videre. Gjør vi ikke det, ender vi opp med en situasjon hvor kapitalismen er det eneste systemet som representerer begjær – i form av teknologi, kreativitet, dynamikk, ja, mote – samtidig som antikapitalismen representerer en undertrykking av denne lengten.

Fisher vil utfordre ideen om at kapitalismen er den eneste kraften som er assosiert med begjær.

Fisher vil utfordre ideen om at kapitalismen er den eneste kraften som er assosiert med begjær. Denne forestillingen er venstresiden delvis skyld i selv, mener han. I Postcapitalist Desire vil Fisher utfordre deler av dagens venstreside: «Vi har denne visjonen om et slags politisk prosjekt, på den ene siden, og begjær på den andre, slik at for å realisere dette politiske prosjektet må vi undertrykke våre egne begjær.» Det er denne tendensen Fisher vil utfordre.

Fra Teen Vouges introduksjonsartikkel om Rosa Luxemburg: https://www.teenvogue.com/story/who-is-rosa-luxemburg

Bevisstgjøring av ideologi

For Fisher er det symptomatisk at deler av venstresiden har blitt reaksjonær. Det eneste den klarer å gjøre, er å være mot kapitalismen, men sjelden for et bedre samfunn. Det vil si, se fremover. I den uventede bestselgeren Capitalist Realism: Is There no Alternative? (2009) forsøkte han å beskrive nettopp hvordan selv venstresiden, om enn underbevisst, ser på kapitalismen som eneste reelle alternativ – og det på tross av kapitalismens relasjon til både sosial uro og forestående klimaapokalypse.

Fishers første forelesning fra 2016 har postkapitalisme som mulighet gjennom en bevisstgjøring. Slik både marxist György Lukács, feminist Nancy C.M. Hartsock samt andre feminister gjør på 60- og 70-tallet. Klassekamp, antirasisme og kamper mot sexisme deler et behov for å se hvordan dagliglivet reproduseres med utgangspunkt i en abstrakt struktur – som ikke nødvendigvis er gitt i seg selv.

For som Lukács påpeker, lar det umiddelbare verden fremstå som gitt. Rasismens, patriarkatets eller kapitalismens virkemåte er ikke alltid innlysende. Snarere tvert imot er det vanlig at undertrykte skylder på seg selv hvis noe går galt i livet, og ikke på det virkelige overordnede problemet – som ideologien forsøker å skjule for enhver pris. Bevissthetsheving snur på dette, fjerner selvforakt og skaper handlekraft til å ta oss hinsides kapitalismen.

For Fisher var det ikke tilfeldig at kvinnekampen, borgerrettighetsbevegelsen og kommunismen vokste frem samtidig og sammen på 60-tallet.

Følgen av å bli klassebevisst, og bevisstgjort om annen undertrykking, kan for Fisher oppleves som «psykedelisk» og «trippy», for når bevisstheten heves, endres virkeligheten: «ved at du løftes ut av [umiddelbar] erfaring, har du brutt deg løs fra ideologien» . Der ideologien sier at ingenting kunne vært annerledes enn slik det er, blir alt med ett klart – alt kunne vært annerledes.

Populærkultur og klassekamp

Parallelt med forelesningene jobbet da også Fisher på et bokmanus som hadde «syrekommunisme» som arbeidstittel. Med den metaforiske bruken av motkulturens favorittdop fra 60-tallet ønsket Fisher å gjøre oss klar over hvordan bevisstgjøring ofte skjer i en større skala enn 60-tallsfeministenes bevisstgjøringsgrupper – nemlig gjennom populærkultur.

I forelesningen «Union Power and Soul Power» viser han hvordan kulturuttrykk ikke bare skaper identitet, men også påvirker bevisstheten vår. Han så intet mindre enn et uforløst potensial i 60-tallets motkultur, et potensial som stadig hjemsøker oss. For Fisher var det ikke tilfeldig at kvinnekampen, borgerrettighetsbevegelsen og kommunismen vokste frem samtidig og sammen på 60-tallet. For var ikke dette nettopp et gyllent kulturelt tidspunkt? «Musikken fôret kampene», påpeker Fisher, som en foregripelse av en verden som kunne vært fri, om et liv uten arbeid – som en «performativ forventning om en radikalt forvandlet verden».

Post-kapitalistisk motmarkedsføring: Etter at Novara Media-journalist Ash Sarkar på britisk TV sa hun bokstavelig talt var en kommunist, kunne du kjøpe en T-skjorte med utsagnet påtrykket. Pengene går til å støtte den
uavhengige nyhetskanalen.

Problemet var imidlertid at populærkultur og klassekamp aldri klarte å bli fullstendig ett. I det amerikanske valget i 1972, påpeker Fisher, knuste Richard Nixon den demokratiske presidentkandidaten George S. McGovern. Uten å si ja til Nixon – som kjempet frem en idé om en reaksjonær arbeider- og middelklasse som minner om Donald Trumps – tok fagforeningene like fullt sterk avstand fra demokratene, siden de ble oppfattet som assosiert med «freaks» og hippier.

Fisher oppsummerer problemet slik: «Begjærets armé i form av motkulturen sa: ‘Vel, vi trenger ikke fagforeningene.’ Det organiserte arbeidslivet sa på sin side: ‘Vel, vi trenger ikke begjærets armé. Vi trenger ikke det. Det er bare forstyrrende.’» Her ligger kimen til en antiautoritær venstreside, forteller Fisher sine studenter – der det postkapitalistiske begjæret er denne sammenkoblingen.

Radical chic

Fisher diskuterte musikk- og motkulturens moteuttrykk. Som hans venn Owen Hatherley skrev i en vakker nekrolog, drømte Fisher om «en musikksubkultur i stadig utvikling, en arbeiderklasse-dandyisme [han lengtet etter dagen da arbeiderklasseungdom ville slutte å bruke sportsklær], selvlæring, solidaritet».

I en avgjørende tekst kalt «Postcapitalist Desire» – en forløper til forelesningene, som ble publisert i det kollektive manifestet What We Are Fighting For (2012) – skrev Fisher at det er et blindspor å tro at motstand er en motsetning til å være moteriktig. Han viste derfor til begrepet som mer enn noe annet slår disse sammen: radical chic.

Det er et blindspor å tro at motstand er en motsetning til å være moteriktig.

Begrepet, som på norsk kalles radikal eleganse, dukket bare i forbifarten opp i Fishers tekst fra 2012. Opprinnelig ble det brukt på en nedsettende måte av journalisten Tom Wolfe i en lengre artikkel i New York Magazine i 1970 om komponisten Leonard Bernstein, som holdt en middag og innsamlingsaksjon for Black Panters. For Wolf representerte festen i Bernsteins loftsleilighet i New York lite annet enn de rikes posering som radikale. For Fisher, som så ofte snudde opp ned på det konvensjonelle, var problemet at vi hadde for lite radikal eleganse: «For var det ikke slik at venstresidens nedgang sammenfalt med den økende oppfatningen om at ‘radikal’ og ‘chic’ er uforenelige?»

Fishers poeng var selvsagt ikke at rike personers posering er bra. Men med den gamle termen radical chic ville han vise at radikal har vært ensbetydende ikke bare med begjær, men også med eleganse, uavhengig av rike komponister. Se bare på stilen til Black Panthers.

Venstresiden

Det motsatte har vært tilfellet i en lengre periode på venstresiden, hvor antikapitalisme mange steder – også i populærkulturen – har blitt ensbetydende med en lite appellerende anarko-primitivisme: et reaksjonært ønske om å stille klokken tilbake. «Istedenfor det antikapitalistiske ropet om ‘no-logo’ og en tilbaketrekning fra semiotisk produksjon», spurte Fisher i 2012, «hvorfor ikke ta imot alle semiotisk-libidinale produksjonsmekanismer i den post-kapitalistiske motmarkedsføringens navn?»

Det er en fare for at vi ender opp med en slags appropriering som Wolfe identifiserte i 1970, som kulturkritikeren Thomas Frank på 90-tallet på lignende vis skulle kalle «opprørskonsum» for å beskrive hvordan motkulturen ble kommersialisert. Det vil si, hvordan du kunne kjøpe en retorikk, men ikke en politikk, som litteraturviteren Mark Greif beskrev termen idet han i 2010 igjen anvendte den på hipsterens utvikling. Dette publiserte han samme sted som Wolfs kritikk av radical chic nøyaktig 40 år tidligere, i New York Magazine: «Hipsterhet på sitt mørkeste», skriver Greif, «er som det bohemske uten noen revolusjonær kjerne.»

En idé om en reaksjonær arbeider-og middelklasse som minner om Donald Trump.

Ifølge Fisher bør venstresiden stille seg positiv til det motsatte av den nostalgiske og ekskluderende hipsteren eller den konservative anarkisten som liker lokalprodusert mat. Ja, den bør heller dyrke teknologi, automatisering, redusert arbeidsdag, ja, til og med populære estetiske uttrykk som mote fremfor en tilbakevending til et pre-kapitalistisk landbrukssamfunn. Låser venstresiden seg i sistnevnte diskurs – noe kanskje særlig dagens miljøforkjempere risikerer å gjøre – vil kapitalen for alltid fremstå som innovativ og progressiv, og venstresiden som reaksjonær.

Begjæret kommer mer enn noe annet til uttrykk i mote. Moten er på et kontraintuitivt vis det motsatte av ideologi. Der ideologien sier at ingenting kan være annerledes, sier moten på sitt beste at alt kunne vært annerledes. I boken Ghosts of My Life (2014) analyserer Fisher tidligere fremtidsvisjoner–slik drømmen om en fremmed fremtid har forsvunnet fra dagens populærkultur. Før var det motsatt, musikk-kulturen og dens mote «spilte en stor rolle i å forberede befolkningen på å nyte en fremtid som ikke lenger skulle være hvit, maskulin eller heteroseksuell».

Vogue og radikal eleganse

Venstresiden må ta til seg begjæret. Eksempelvis slik det norske visebandet Slitenelitens nye, selvtitulerte låt utopisk heter «Bytt ut arbeidsdagen med barnehagen». Eller slik bandet Ohnesorg har vist at politisk visesang fremdeles har sin plass.

Ohnesorg – Retten til byen. Kom i 2021. Cover-art av Esben Slaatrem Titland.

Optimisme finner vi også internasjonalt, hvor mindre nostalgiske og mer moderne og populære kulturuttrykk florerer. Den radikale elegansen til et Teen Vogue. De kommenterer ikke bare mote; også aktuelle politiske kamper knyttet til sexisme, klassekamp og antirasisme har blitt en sensasjon. Motemagasinets politiske redaktør, Lucy Diavolos, bruker aktivt Rosa Luxemburg og Vladimir Lenin i en artikkel om at systemet som produserte Trump, fremdeles eksisterer. Likevel er hun håpefull: «Black Lives Matter-opprørene har på dramatisk vis endret mulighetshorisonten i hjernen min», skriver Diavolo på psykedelisk vis.

Der Teen Vogue har blitt radikalisert, representerer den britiske politiske medieplattformen Novara Media en slags chicifisering av politikk. Der spres ideer om «fullt automatisert luksuskommunisme», som også er tittelen på boken til en av grunnleggerne. Og er det ikke noe fishersk over Novara-reaktør Ash Sarkar – aka «Anarcho-Fabulous. Luxury-Communist. Walks like a supermodel. Fucks like a champion» – og hennes påpekning på TV av at hun «BOKSTAVELIG TALT er kommunist»? Ja, er ikke det at du kan kjøpe en T-skjorte med påstanden hennes, et uttrykk for en post-kapitalistisk motmarkedsføring?

 

Avatar photo
Alf Jørgen Schnell
Kritiker for NY TID.

Du vil kanskje også like