Protestvisene er tilbake

– Når poesi og politikk blandes, blir det ofte et svært bra resultat, sier det filmaktuelle rockeikonet Patti Smith til Ny Tid.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[berlin] Årets filmfestival i Berlin, som avsluttes 17. februar, har utartet seg til reneste musikkfestivalen. Hovedattraksjonene er en håndfull prominente veteranrockere. Rolling Stones og regissør Martin Scorsese åpnet festivalen for et digert pressekorps med konsertfilmen Shine a light. Verdens lengstlevende rockeband hadde i hovedsak musikalske utfoldelser å by på – og få eller ingen meninger å slå i bordet med.

Det hadde til gjengjeld Neil Young og Patti Smith. De tar begge opp tråden fra hippiebevegelsen i filmene de presenterte på den 58. Berlinale.

CSNY Déjà Vu, er en dokumentasjon av den kanadiske rockelegendens band Crosby Stills Nash & Young (CSNY) sine konserter i USA sommeren 2006. Turneen hadde navnet Freedom of Speech Tour, og er et velrettet spark mot Bush-admirasjonen og krigen i Irak. Regien har Young stått for selv, under psevdonymet Bernard Shakey.

Antikrigssanger

– På forhånd ble vi enige om at turneen bare skulle inneholder politiske låter og antikrigssanger, sier den 62-år gamle rockeren, som uttrykker overraskende lite tro på protestvisers gjennomslagskraft i vår tid:

– Tiden da musikk kunne forandre verden er forbi. Det er for naivt å tro det i disse dager, fordi verden er et ganske annet sted nå. Det er ikke bare en personlig mening, men noe jeg vet med sikkerhet. Nå er det opp til vitenskapen å gjøre en forskjell og redde verden.

En håndfull av sangene er gamle hits fra CSNY som med Irak-krigen har fått fornyet aktualitet. Blant disse er «Ohio», som fremdeles regnes som en av rockehistoriens sterkeste antikrigssanger. En brorpart av repertoaret er også hentet fra det politiske Neil Young-albumet Living with War (2006).

Parallellene til Vietnam-krigen er klare i filmen. Young og co. bruker også det gamle fredssymbolet som logo på konsertene, i en ny og fordreid utgave, som synes å uttrykke at til tross for hard medfart har det fremdeles gyldighet. På en av låtene som i filmen er refrenget «No more war! ». Kvartetten lykkes med å få med seg publikum på allsang. Bandmedlem Graham Nash noterer seg med interesse at da de fremførte samme låt i 2003, ville nesten ingen amerikanere synge de tre ordene.

– Jeg ville levere musikken rett fra sjela i filmen og ikke vanne ut budskapet eller tilsette det for mye sukker. Budskapet er såpass tungt at det ikke trengs å pakkes inn. Det er hva det er, forteller Young, som har klare tanker om krig:

– Alle krigene er egentlig den samme krigen. Krig er feil måte å løse problemer på. Det skader alle. Jeg vil at filmen skal vise få frem hvordan det er å leve med krig. På den måten er denne filmen tidløs, mener 62-åringen, som er bosatt i USA, men holder fast på sitt kanadiske statsborgerskap.

– Å lage musikkfilmer har vært gjort forskjellig opp gjennom årene. Noen av dem har vært mer kunstneriske enn andre. Jeg har fått gleden av å få være med på flere av dem, men jeg kan ikke se at musikkdokumentarer har utviklet seg så voldsomt mye oppigjennom årene, mener Young.

I en scene svarer han på spørsmål fra en journalist om hvorfor han ikke overlater protestviser mot Irak-krigen til yngre musikere: «Siden ingen yngre ser ut til å ville stille seg kritisk mot Irak-krigen, bestemte jeg meg i en alder av 60 år å gjøre noe igjen .»

Protestsangeren lever

Men Neil Young har nok ikke helt rett på det punktet. Både Green Day, Pink, Pearl Jam, Molotov, Eminem, Nanci Griffith og R.E.M. har uttrykt sin misnøye mot Irak-krigen på plate. Det gjelder også for gamle travere som Bruce Springsteen og Madonna. Men det har selvsagt ikke vært på langt nær i samme omfang som for 40 år siden, da bortimot annenhver musiker virket politisk engasjert. Det skal dog sies at på den tiden var det lettere å stå fram, da de hadde stor støtte fra amerikanske medier, som ga de kritiske røstene oppmerksomhet og spilletid.

Den moderne rockeprotestvisen stammer i stor grad fra den amerikanske folk-sangeren Woody Guthrie (1912-67). På sine reiser rundt omkring i USA stiftet han bekjentskap med arbeidere og andre mindre privilegerte, hvis problemer han tok opp i sine sanger. På gitaren hadde han påskrevet ordene: «This machine kills fascists». Guthrie inspirerte Bob Dylan, som igjen har tent en gnist hos både Neil Young og Patti Smith, samt en rekke ikkeengelskspråklige artister som ble politiske på 1960- og 1970-tallet. Belgia hadde sin Jacques Brel. I Chile var det Victor Jara, mens Italia hadde flere politisk-orienterte band, som Premiata Forneria Marconi og Banco del Mutuo Succorso. Mens her til lands var det først og fremst Vømmøl Spellmannslag som hadde en klar politisk brodd.

Kan inspirere handling

– Helt fra begynnelsen har politiske sanger vært viktige. Gjennom musikkhistorien har politiske sanger inspirert folk. Politiske sanger kan fremdeles inspirere folk til handling. Og det er handling som trengs nå, enten det er ved å stemme, boikotte eller gå i demonstrasjonstog, sier rockeartisten Patti Smith, med et utsagn som uttrykker mer håp enn Neil Youngs mer pessimistiske uttalelse om at musikken har mistet sin kraft.

Patti Smith: Dream of Life er et intimt portrett av artisten og mennesket i kraft av å være poet, maler, politisk aktivist og musiker, samt mor og enke. Regissør Steven Sebring har tilbrakt tolv år sammen med Smith for å få fram essensen av henne. Selv beskriver hun prosessen som «en pil som har flydd sakte gjennom luften og omsider nådd sitt mål».

Av flere regnes 61-åringen som det fremste feminine ikonet innen rock, og stemmen hennes har ikke mistet kraften med årene.

– Helt siden første album har jeg sagt at jeg er uavhengig og ikke kan settes i bås. Hver gang du ser en journalist kalle meg punkrocker, skyldes det at de ikke har fantasi til å se bredden i min musikk, sier Smith og fortsetter:

– Musikk er en universell kommunikasjonsform. Jeg elsker å høre andre band gjøre coverversjoner av mine sanger, enten det er et kinesisk punkband som spiller «Rock and roll nigger» eller U2 som gjør «Dancing barefoot». Musikk er for alle, og alle kan tolke det. Flere ganger har jeg blitt spurt om å gjøre en dokumentarfilm. Mitt inntrykk har vært at det er noe man lager om en nylig avdød person. Da jeg ble spurt av regissøren var jeg på et veldig lav punkt i livet. Min ektemann var nettopp gått bort, jeg hadde det vanskelig økonomisk, og jeg måtte stable meg på bena igjen. Å ha en som regissør Steven Sebring, som hadde tro på meg, var hjelpsomt. Han ga meg håp og energi gjennom prosessen.

– Jeg ville ikke gjøre en vanlig rockedokumentar. Dette prosjektet var et forsøk på å gjøre noe nytt og en ny måte å betrakte en person på, forklarer regissør Steven Sebring.

Et slag for ytringsfriheten

Om ikke annet klarer Neil Young og Patti Smith å gjøre det klart for omverdenen at det tross alt fins artikulerte, kritiske stemmer i Amerika, som ikke er redde for å si sin mening. Begge filmene ble også vist på den amerikanske festivalen for såkalte independentfilmer, Sundance, tidligere i år.

Fremførelsen av den potente «Impeach the President» i CSNY Déjà vu virker mer som et sosialt eksperiment enn kun et uttrykk for politisk hets. Teksten inneholder tiltalepunkter mot Bush; «Let’s impeach the president. For lying and leading our country into war. Abusing all the power that we gave him. And shipping our money out the door». Reaksjonen Neil Young og co. får på en konsert i sørstatene viser at amerikanere er markant delte i visse spørsmål. Fra ene halvdelen mottar han buing, og fra den andre jubel. Flere åpenbart provoserte tilhengere av republikanerne uttrykker sin indignasjon over Neil Youngs frittalende tekst etter konserten.

Som Neil Young sier i CSNY Déjà vu er ikke poenget med turneen «å få folk til å føle seg glade, men å få dem til å føle noe». I filmen har også Young tatt med utvalgte amerikanske kritikere sin vurdering av Freedom of Speech-turneen. Flere av dem er negative – med meninger som at musikk og politikk ikke bør blandes for mye.

– For meg er det viktig å reflektere hvordan folk i USA føler og tenker om det å leve i krig, både folk som kom på konsertene våre, soldatene som har dratt i krig og politikerne som har startet denne krigen. Siden temaet er hva det er, følte jeg at det var naturlig også å ta med de negative reaksjonene. Ellers ville vi bare ha fremstått som en gjeng hippier som ingen bryr seg om hva sier. Målet har vært å stimulere til debatt og høre hva alle parter mener, sier Neil Young, som også har opprettet internettsiden Living with War Today, hvor han legger ut nyheter fra Irak og har samlet over 2000 gratis nedlastbare protestviser fra artister over hele verden.

Tro på ungdommen

Om Neil Young har rett i at protestvisene har mistet sin effekt, er tross alt unge amerikanerne usedvanlig opptatt av det kommende presidentvalget, som mange anser som et av USAs viktigste.

– Jeg har alltid hatt håp for fremtiden. Dagens unge har en usedvanlig makt, på grunn av teknologien, ikke minst internett, som vi har i dag. I historisk sammenheng er det unikt at denne gruppen har så mye makt, og det er viktig at de skjønner hvilken positiv påvirkning de kan ha med sin tilgang til teknologien. De har makt til å ta sine egne avgjørelser, slik som de eksempelvis har gjort med musikkindustrien. Og de kan også gjøre viktige politiske handlinger og mobilisere seg i grupper som er mot krig eller kjemper for miljøet. Barn er ikke dumme, de trenger bare veiledning. Jeg tror det blir et veldig energisk presidentvalg, spesielt siden så mange unge folk viser interesse. Selv har jeg ikke bestemt meg for hvilken kandidat jeg vil gå for. Jeg vil ikke støtte noen før de fremstår mer tydelig. Det er viktig at alle amerikanere påtar seg sitt ansvar og avgir sin stemme denne gangen, avslutter Patti Smith.

---
DEL