Protestene slukner

Russerne har sluttet å protestere i gatene. Her er forklaringen på hvorfor.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[vladimir, russland] «Den som tier, overlever.» Minst tre generasjoner russere pugget denne leksen. Er det rart at innbyggerne i Sovjet-unionen var redde for å protestere mot myndighetene?

Det som likevel virker merkelig, er hvordan det etter en så langvarig «seleksjon av de tauseste», ved begynnelsen av 1990-årene dukket opp mennesker som åpent protesterte? Da var det jo hundrevis, tusenvis, ja, millioner av russere som gikk ut i gatene i spontane demonstrasjoner. Jeg husker den entusiasmen som møtte de talerne som avviste kommunismen. Systemet raknet.

Etterpå kom en vanskelig tid for Russlands økonomi. Kommunistene forsøkte å gripe øye-blikket og ta hevn. På nytt protesterte massene, men nå mot sine helter fra i går: Demokratene som ikke hadde klart å gi folket velstand.

President Boris Jeltsin gikk av ved inngangen til år 2000, da velstanden begynte å øke. Men protestene fortsatte, selv om omfanget var mindre.

Omslaget skjedde i januar 2005. Regjeringens dårlig forberedte og slurvete gjennomførte reformer fjernet sosiale goder og gikk ut over samfunnets aller svakeste: pensjonister og funksjonshemmede. Protestbølgen rullet over nær sagt alle byene i Russland.

De første masseprotestene skjedde i min by, Vladimir. Ikke én fjernsynskanal i landet nevnte dem, eller meldte noe om møtene som fulgte i Vladimir-området. Samme vår innsatte president Vladimir Putin den kommunistiske guvernøren vår for en ny periode, fordi: «I Vladimir-regionen er det ingen sosiale spenninger.»

Jeg skrev reportasjer om protestene vinteren 2005, der flertallet var eldre. En av artiklene het «den tannløse revolusjonen». Våre russiske gamle er som regel tannløse, dårlig kledt, krokryggete og har et trist uttrykk i ansiktet. Hvor mye hardere måtte ikke disse ynkelige menneskenes liv ha blitt, siden de gikk ut på gaten i bitende kulde.

I februar marsjerte de langs hovedgaten under parolen: «Vekk med fattigdommen!» De gikk tause og støttet seg til stokkene sine. Bymyndighetene hadde med vilje latt være å stanse trafikken. Bilene kjørte både forbi dem og mot dem. Situasjonen var farlig, men de gamle marsjerte målrettet framover. En gammel mann gikk foran i toget og spilte angrepsmarsj på tromme. Jeg fikk frysninger på ryggen.

Dag etter dag sto rundt 300 pensjonister i sterk kulde vakt ved rådhuset. Etter hvert dukket det opp politiske paroler som: «Putin gå av!» Pensjonistene var ikke redde for å si sin mening, de trodde at de ikke hadde mer å miste. Men de tok feil.

De mest aktive ble snart trakassert. Seint om kvelden kom politi hjem til dem og noterte navn og adresse. Bare det kunne hos de gamle nesten føre til hjerteinfarkt. Deretter ble de trukket for retten. Dommeren ila dem bot for forstyrrelse av den offentlige orden, opp til 2000 kroner – de fleste lever ikke på mer enn 700 kroner i måneden.

Barna til aktivistene begynte å få problemer på jobben … De fåtallige studentene som hadde deltatt i demonstrasjonene, ble innkalt til rektor og truet med utvisning. Da våren kom, fantes det ikke lenger demonstranter, verken gamle eller unge. I dag er det nesten ingen som tør støtte «De ueniges marsj», ikke minst fordi politiet denger og arresterer «De uenige».

Likevel er det ikke redsel som har stanset masseprotestene. Folk sluttet å tro at de har noen virkning.

Slik har myndighetene jaget folkets protest dypt innover. Det er som om legen syr igjen baken ved luft i magen. Hva som blir konsekvensene av en slik «kur», sier seg selv.

Natalia Novozhilova er journalist i avisa Tomiks.

I sommer ble hun tildelt ytringsfrihetspris fra Fritt Ord og Bucerius-institusjonen. Hun skriver eksklusivt for Ny Tid.

Oversatt fra russisk av Irina og Peter Waage

---
DEL