Prosjekt celledeling 

Skriveverkstedene i Oslo fengsel avdekket et særegent vokabular av ord som betyr andre ting innenfor murene enn her ute.

Samarbeidspartnere Hanne Ramsdal og Rebekka Nystabakk
Hanne Ramsdal
Ramsdal er forfatter. Epost hanneramsdal@gmail.com

 

Det var sommer med sol og aviser fulle av stoff om EU-avstemningen i England. Sammen med skuespiller Rebekka Nystabakk ringte jeg på ringeklokken ved den lille døren for besøkende i fengselsmuren til Oslo fengsel i Åkerbergveien 11. Vi la fra oss alt elektronisk utstyr, gikk gjennom sikkerhetskontrollen og ble låst inn for å holde skriveverksted for innsatte. Målet var å få de åtte deltakerne til å skrive tekster som ville danne grunnlaget for et kunstprosjekt kuratert av Munchmuseet og Unge Kunstneres Samfund (UKS). Vi hadde allerede fortalt dem om prosjektet og sagt at vi med tekstene de skrev, hvis det ble noen tekster, ønsket å få til et «umulig» møte med nabolaget på den andre siden av muren. Deretter ba vi dem om å glemme målet vårt. Vi ba dem om å tenke på de sju dagene vi skulle være sammen som et slags kjemilaboratorium hvor vi eksperimenterte oss frem. Vi ba dem om ikke å sensurere seg selv. Vi ba dem om å glemme rettskrivningsregler. Og vi sa at vi kom til å ha fokus på det tekstlige og ikke på hvorfor de satt inne.

ark12

 

 

 

 

 

 

 

 

Liv minus liv. Noen ble med på prosjektet fordi de likte å skrive, og noen var med fordi det var sommerferie og Oslo fengsel er et høyrisikofengsel med mye celletid i juli og august. De som ikke skrev, klippet i eksisterende tekst som ble limt sammen på nytt. Etter hvert så vi at det dukket opp et felles vokabular, flere ord gikk igjen: Brev, luft, regn, sol, dusj, kaffe, fugl, nøkkel, bankelyder, telefon, calling, tv, pålegg, handleliste, lufting, såpe, sopp, innlåsing, stillhet, ensomhet, middag, takknemlighet, verdiløshet, cellenummer, fellesskap, høflighet, melk, cellevask. Ord som betyr andre ting der inne enn her ute. «Kaffe: en smak av hverdag, utenfor murene. Kaffe smaker det samme, tross alt.» Sandaler forebygger fotsopp. «Dusj forbindes med tidspress, god morgenhilsen med kontroll.» «Regn gir god samvittighet, følelsen av å ikke gå glipp av noe.» En ergometersykkel assosieres med umuligheten av å stikke av: «Sykkel bærer meg ikke ut, men det heter sykkel.» Og noen av ordene tilhører bare livet der inne. Samsitting for eksempel, som henspiller på den timen hver dag hvor to innsatte kan være sammen på den enes celle, under oppsyn. Og gittersjekk, den daglige kontrollen av vindusgitteret: «Som en forsikring om at en rømningsvei selv MacGyver hadde vurdert som særs krevende, ikke er tilgjengelig.» Særpreget hos hver enkelt begynte å vise seg. Vi oppfordret til å skrive videre på cella, og noen fortsatte over natten. De var sultne. På kaffe og på informasjon. På bøker og aviser vi tok med. På tilbakemelding. På kontakt med de andre deltakerne, med oss, med en omverden, en virkelighet. «Vi tråkker aldri på jord,» skrev en av dem. «Vi lever bak folket,» skrev en annen, «bak teknologien. Det er sånn life, minus life.» «Man takker for et nei,» skrev en tredje om frustrasjonen ved å få belønning for å være høflig i fengselet. Cella ble beskrevet som «en 8 m2 do med seng». De leste opp. De ga hverandre tilbakemeldinger. Var både uenige og kjente igjen seg selv i de andre. EU-avstemningen i England ble fulgt med argusøyne, og Brexit ble en del av noen tekster: «På tv-en snakker en person om hvordan det vil bli for Storbritannia etter at landet gikk ut av EU. Dette er bare løse tanker. Man kan aldri helt vite.»

En ergometersykkel assosieres med umuligheten av å stikke av: «Sykkel bærer meg ikke ut, men det heter sykkel.»

screen-shot-2016-11-16-at-13-44-32

ark5Transaksjonen. Vi begynte å glede oss til neste dags økt. Og brydde oss ikke lenger om det innestengte klasserommet med det grelle lyset og den svake eimen av sur kaffe og røyk som steg ut av cellene der røykeloven ennå ikke har trådt i kraft. Den siste dagen hadde jeg ikke lyst til å dra derfra. Gatene var nesten tomme, bortsett fra en og annen fotgjenger og 20-bussen som jevnlig kjørte forbi på den andre siden av muren. Det regnet, og vi satt med flere hundre tekster som vi fikk rettighetene til å bearbeide og være redaktører for i kunstprosjektet. De som har skrevet dem, må av sikkerhetsmessige hensyn og av hensyn til eventuelle fornærmede være anonyme. Derfor er alle navn erstattet av cellenummeret deres. Noen har allerede fått ny celle, noen er i andre fengsler. Vi spurte dem hvordan det hadde vært å skrive til et kunstprosjekt. «Jeg takker, jeg skriver bedre,» responderte en, mens en annen skrev:

«Det hele startet da de to noe hyggelige damene kom for å lære og lære av oss. Skriv ditten og skriv datt, kommanderte de i vei. Skriv det ned og skvis ut det siste på lager akkurat nå, så drar vi vår vei. Og fremover går de sin vei og de tar det vi har skrevet og det vi har sagt. Fremover i tid vil de ha de samme tankene som da de kom hit.»

Jeg spurte om han virkelig mente det. Han sa: «Man gir dere fingeren og dere tar hele hånda.» Han ga meg også en klem. Og han skrev under på avtalen hvor han ga oss rett til fri bruk av tekstene. Jeg tenkte på dobbeltheten i prosjektet, og transaksjonen de var en del av. De fikk et sju dagers skriveverksted. De fikk tilbringe mer tid med andre utenfor cella enn de hadde fått hvis de ikke var med på skriveverkstedet. Vi ga dem igangsettere og tilbakemeldinger på tekstene deres. Vi forsøkte å se dem. Vi tilbød dem en ventil ut. Men vi hadde også en agenda. Og det ligger et stort ansvar i å spørre noen om å skape noe de etterpå må stole på at vi vil formidle videre på en respektfull måte. Det håper jeg vi har fått til.

---
DEL