Propagandakrigen

USA intensiverer sanksjonene mot Venezuela og kaller landet «en sikkerhetstrussel». En feilslått strategi, mener Latin-Amerikaforskere.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«En uvanlig og ekstraordinær trussel mot USAs nasjonale sikkerhet og utenrikspolitikk.» Slik er ordlyden i et dekret som ble utstedt av USAs president Barack Obama mandag 9. mars. Det er verken radikale islamister eller russiske aggressorer som fordømmes i meldingen fra Det hvite hus, men den venstreradikale regjeringen i Venezuela, ledet av Nicolás Maduro. Maduro og hans allierte i regionen har reagert på fordømmelsene og sanksjonene med raseri og anklager om sabotasje. «Det er den samme visa som alltid, […] det USA ønsker er å destabilisere de progressive regjeringene i regionen,» sa Ecuadors president Rafael Correa som svar på sanksjonene, ifølge den latinamerikanske kringkasteren Telesur. Det er imidlertid ikke bare Venezuelas allierte som reagerer på den nordamerikanske strategien. Både norske og internasjonale Latin-Amerikakjennere mener de amerikanske myndighetenes innsats styrker posisjonen til en svært upopulær Nicolás Maduro. Krisetid. Siden har både økonomien og Venezuelas internasjonale rykte fått flere skudd for baugen: En raskt fallende oljepris har det siste halvåret ført til økende inflasjon og varemangel i landet, og siden mai har amerikanske myndigheter trappet opp presset på myndighetene. Fordømmelsen i mars ble fulgt av nye sanksjoner mot regjeringen og flere embetsmenn som den amerikanske regjeringen mener bidro til å skape voldsbølgen i 2014. Situasjonen har blitt forverret av at flere amerikanske diplomater har blitt erklært uønsket i landet, fordi de angivelig skal ha støttet opposisjonen og planlagt statskupp mot regjeringen. En liknende begrunnelse ble gitt da ordføreren i hovedstaten Caracas, Antonio Ledezma, ble arrestert i februar i år. Venezuela har også kastet seg inn i kampen om den amerikanske opinionen: «Vårt folk tror på fred og respekt for alle nasjoner,» sto det skrevet i et åpent brev i The New York Times tirsdag 17. desember. Brevet var fra Venezuelas regjering og adressert til det amerikanske folk. «Klumsete». Etter en måneds diplomatisk krise har flere eksperter på forholdet mellom de to landene reagert på USAs strategi. «Dette virker klumsete om målet er å hjelpe Venezuela tilbake til en demokratisk, sentrumsorientert administrasjon,» sier Barbara Kotschwar, økonom og Latin-Amerikakjenner ved Georgetown University i Washington til det konservative tidsskriftet Foreign Policy. Flere andre observatører har bemerket at å kalle Venezuela «en sikkerhetstrussel» kan gi gjenklang hos en befolkning som er lydhøre for antiimperialistisk retorikk. Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved UiO, tror utspillet fra den amerikanske regjeringen handler vel så mye om interne anliggender som om utenrikspolitikk. «Obama er avhengig av støtte fra kongressen i tilnærmingen til Cuba og grunnet fredsprosessen i Colombia. Da må han kunne gi noe til kreftene som vil ha en kompromissløs linje mot den venstreradikale regjeringen,» sier Bull til Ny Tid. «Men,» legger hun til, «det kan også være et forsøk på å presse latinamerikanske ledere til å innta en mer kritisk holdning til Maduro. I så fall har det mislyktes.» En meningsmåling fra januar viser at populariteten til regjeringen i Caracas har stupt det siste året. Nå har den støtte fra bare 22 prosent av befolkningen. En fallende oljepris har rammet hardt i et oljeavhengig samfunn som lenge har slitt med produktiviteten, og økonomi er det viktigste stikkordet for å forklare legitimitetskrisen. Samtidig står Maduro på stø grunn i egen region. I konflikten mellom regjeringen og Washington har den regionale samarbeidsblokken Unasur gitt klar støtte til Maduro, på tvers av politiske skillelinjer. Mer oppsiktsvekkende er det at andre globale stormakter, Russland og Kina, også har kommet med støtteerklæringer til Venezuela. Dermed står USA ganske alene i den internasjonale dragkampen om Venezuelas fremtid. «Kina har tidligere vært svært forsiktige med å markere seg politisk i Latin-Amerika, til tross for sterke økonomiske interesser. Russland har klare strategiske interesser i regionen, og samler støtte der de kan,» sier Bull. Pengegaloppen. Blant analytikere som har uttrykt støtte til Maduro, har anklager om tette bånd mellom opposisjonspartiene i landet og amerikanske statlige og ikkestatlige aktører vært viktig. Ledelsen i Maduros regjeringsparti PSUV har flere ganger vist til at opposisjonelle organisasjoner mottok nordamerikanske skattepenger gjennom det føderale bistandsprogrammet USAID og det politiske underbruket National Endownment for Democracy (NED). Dette bruker de flittig som argument for at USA planla et statskupp i landet. I forbindelse med opptøyene i fjor, pekte den venstreradikale skribenten Eva Golinger på at det amerikanske utenriksdepartementet de siste årene har økt støtten til «ikkestatlige demokratiprosjekter» i latinamerikanske land med venstreorienterte regjeringer. Til Ny Tid sier Benedicte Bull at det er godt mulig at opposisjonen i Venezuela får støtte fra amerikanske organisasjoner. «Men det vil ikke si at de dermed støtter et statskupp. Norske myndigheter har jo også støttet bevegelser med tilknytning til opposisjonen i ulike land, blant annet Guatemala. Da har det selvsagt vært på betingelse av at grunnleggende demokratiske spilleregler følges.» Kan slik støtte gjøre mer skade enn nytte? «Ja. Den venezuelanske opposisjonen har mye penger, så utenlandske økonomiske bidrag er nok ikke avgjørende. Samtidig blir opposisjonen lettere å delegitimere,» mener Bull. Tror på løsning. Ironisk nok kan forhandlingene om Cuba og Colombia også fungere som beveggrunn for en løsning. Venezuela har de siste 17 årene vært Cubas næreste allierte i regionen, og USA er avhengig av velvilje fra begge land som tilretteleggere for fredsprosessen mellom den colombianske regjeringen i Bogotá og geriljabevegelsen FARC-EP. I april møtes statledere fra hele kontinentet på Det interamerikanske toppmøtet i Panamá, og det forventes at den spente situasjonen mellom Venezuela og USA blir diskutert. «Ingen av partene har interesse av at krisen forstørres, men det sitter sterke politiske krefter i begge land som gjør prosessen vanskelig,» mener Bull. Hun tror at forhandlinger ledet av søramerikanske Unasur kan føre frem. Da må imidlertid opposisjonen i Venezuela spille en rolle i forhandlingene, og dette skjer neppe uten innrømmelser fra regjeringen. «De arresterte opposisjonslederne López og Ledezma må settes fri, og det må settes inn tiltak for å bedre den økonomiske situasjonen,» avslutter Bull.

---
DEL