Propaganda og tårer 

Vitalij Manskij gir oss unike blikk bak Nord-Koreas fasade – og det vi får se, er i sannhet et merkelig og forferdelig samfunn.

Kjetil Røed

Under the Sun
Regi: Vitalij Manskij

Det er svært få som har vært i Nord-Korea. Ikke så rart, for et mer gjennomregulert og lukket samfunn skal du lete lenge etter. Det er vanskelig å komme inn, og er du der, fotfølges du av statlige vakter døgnet rundt. Hvert minste skritt overvåkes, noe den russiske regissøren Vitalij Manskij erfarte da han skulle lage sin film Under the Sun – en film det hadde vært umulig å lage om han ikke hadde akseptert å bruke manuset som nordkoreanske myndigheter selv hadde utformet. Det de ikke hadde kontroll over, er hvordan iscenesettelsen eksponerer kontrollregimet borgerne er under – og det er dette som er den røde tråden i Under the Sun.

Vaktene som følger Manskij og teamet hans, dukker opp innimellom, som teknikere på et filmsett som ved en feiltagelse har havnet i billedrammen. De to vaktene minner meg om de to mennene i Kafkas Prosessen som kommer fra ingensteder og anholder hovedpersonen uten at han vet hvorfor. De er der bare, med en autoritet og selvfølgelighet som ikke kan bli slike karakterer til del andre steder enn i Kafkas romaner og i diktaturer.

Landsfedrene ser deg. Landet og alt som skjer i det er som en fortelling fra de store diktaturers tider som, for de fleste av oss, er historie. Massesuggesjonen Kim Jong-un klarer å oppdrive – eller som hans befaling ikke kan annet enn å innfri, er vel riktigere å si – minner mest av alt om fanatismen i totalitære regimer som Hitler og Stalins. Sammenlikningen har en viss kontakt med virkeligheten, for til enhver tid er det mellom 150 000 og 200 000 nordkoreanere i landets konsentrasjonsleirer. Her havner folk for den minste lille kritiske kommentar om regimet – og ofte også deres familie. Alt i samfunnet bygges opp rundt kulten rundt Kim-familien, som fikk makten da landet ble skilt fra Sør-Korea i 1953.

Overalt – og da mener jeg virkelig hvert eneste sted – finner vi idealiserte fremstillinger av lederen og hans familie, både privat og i det offentlige rom. Stilen er sosialrealistisk og heroiserende som i den sosialistisk realismen i det tidligere Sovjetunionen. Overalt foregår også ritualiserte hyllester til landsfaderne.

Når en jente ikke vet hva hun kan gjøre annet enn å sitere statspropaganda når hun er lei seg, skjønner vi at det totalitære gjennomsyrer hver minste fiber av dette samfunnet.

Gjennomregissert virkelighet. Under the Sun gir et unikt innblikk i en helt vanlig nordkoreansk families liv og tiden som leder frem til at familiens yngste, en jente på åtte år, skal innvies i partiets ungdomsorganisasjon.

Også Zin-Mes innvielse i partiets ungdomsorganisasjon skjer naturligvis i form av en hyllest til ledernes fortreffelighet og gjennom en troskapsed til Nord-Koreas «fantastiske» og «heltemodige» historie. Dette er fortellinger som gjentas senere i livet for alle nordkoreanere – fra barneskolen, gjennom det militære, men også i yrkeslivet hvor alle jevnlig deltar i en resirkulering av budskapet. Det er ikke rart innbyggerne tror på dette, til slutt, for det finnes intet frirom for å tenke annerledes.

Virkeligheten er identisk med den statlig kontrollerte og regisserte fortolkningen av den.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here