Propaganda og tårer 

Vitalij Manskij gir oss unike blikk bak Nord-Koreas fasade – og det vi får se, er i sannhet et merkelig og forferdelig samfunn.

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

Under the Sun
Regi: Vitalij Manskij

Det er svært få som har vært i Nord-Korea. Ikke så rart, for et mer gjennomregulert og lukket samfunn skal du lete lenge etter. Det er vanskelig å komme inn, og er du der, fotfølges du av statlige vakter døgnet rundt. Hvert minste skritt overvåkes, noe den russiske regissøren Vitalij Manskij erfarte da han skulle lage sin film Under the Sun – en film det hadde vært umulig å lage om han ikke hadde akseptert å bruke manuset som nordkoreanske myndigheter selv hadde utformet. Det de ikke hadde kontroll over, er hvordan iscenesettelsen eksponerer kontrollregimet borgerne er under – og det er dette som er den røde tråden i Under the Sun.

Vaktene som følger Manskij og teamet hans, dukker opp innimellom, som teknikere på et filmsett som ved en feiltagelse har havnet i billedrammen. De to vaktene minner meg om de to mennene i Kafkas Prosessen som kommer fra ingensteder og anholder hovedpersonen uten at han vet hvorfor. De er der bare, med en autoritet og selvfølgelighet som ikke kan bli slike karakterer til del andre steder enn i Kafkas romaner og i diktaturer.

Landsfedrene ser deg. Landet og alt som skjer i det er som en fortelling fra de store diktaturers tider som, for de fleste av oss, er historie. Massesuggesjonen Kim Jong-un klarer å oppdrive – eller som hans befaling ikke kan annet enn å innfri, er vel riktigere å si – minner mest av alt om fanatismen i totalitære regimer som Hitler og Stalins. Sammenlikningen har en viss kontakt med virkeligheten, for til enhver tid er det mellom 150 000 og 200 000 nordkoreanere i landets konsentrasjonsleirer. Her havner folk for den minste lille kritiske kommentar om regimet – og ofte også deres familie. Alt i samfunnet bygges opp rundt kulten rundt Kim-familien, som fikk makten da landet ble skilt fra Sør-Korea i 1953.

Overalt – og da mener jeg virkelig hvert eneste sted – finner vi idealiserte fremstillinger av lederen og hans familie, både privat og i det offentlige rom. Stilen er sosialrealistisk og heroiserende som i den sosialistisk realismen i det tidligere Sovjetunionen. Overalt foregår også ritualiserte hyllester til landsfaderne.

Når en jente ikke vet hva hun kan gjøre annet enn å sitere statspropaganda når hun er lei seg, skjønner vi at det totalitære gjennomsyrer hver minste fiber av dette samfunnet.

Gjennomregissert virkelighet. Under the Sun gir et unikt innblikk i en helt vanlig nordkoreansk families liv og tiden som leder frem til at familiens yngste, en jente på åtte år, skal innvies i partiets ungdomsorganisasjon.

Også Zin-Mes innvielse i partiets ungdomsorganisasjon skjer naturligvis i form av en hyllest til ledernes fortreffelighet og gjennom en troskapsed til Nord-Koreas «fantastiske» og «heltemodige» historie. Dette er fortellinger som gjentas senere i livet for alle nordkoreanere – fra barneskolen, gjennom det militære, men også i yrkeslivet hvor alle jevnlig deltar i en resirkulering av budskapet. Det er ikke rart innbyggerne tror på dette, til slutt, for det finnes intet frirom for å tenke annerledes.

Virkeligheten er identisk med den statlig kontrollerte og regisserte fortolkningen av den.

Regi av hverdagen. At livet er gjennomregissert på detaljplan får vi se igjen og igjen, men det er måten de mest hverdagslige scener innøves som er mest fascinerende. I en scene hvor den unge jenta og hennes familie spiser middag, havner de i en samtale om nasjonalretten kimchi, som blir et medium for å dyrke koreansk kultur. «Kimchi er vår tradisjonsrike kost,» forteller faren formanende. «Hvis du spiser 100 gram kimchi daglig, og drikker 70 centiliter kimchi-saft, får du i deg alle de viktige vitaminene.» Scenen spilles inn igjen og igjen. I bakgrunnen ser vi Kim Jong-un og Kim Il-Sung trone, høyt oppe på veggen, smilende med sine kritthvite tenner.

Det er i scener som dette hvor gnisningen mellom det faktiske livet og ideologien borgerne tvinges inn i, blir mest synlig. Budskapet skal gjentas og innlæres, sømløst, helt fra nasjonalrettens betydning til den store lederens fortreffelighet. At de minste ting skal sitte, selv når det gjelder regien av kroppen og gestene når budskapet gjentas, blir pinlig klart når representanter for staten kommer inn og instruerer familien i når de skal le og hvordan forskjellige ord skal betones.

Det hele blir direkte absurd og skremmende når en av dem foreslår at jenta kan få en frisk rødfarge i ansiktet når hun forteller faren sin at kimchi beskytter mot kreft.

Frihet og ufrihet. Men så var det dette med mannekroppens gester og blikk. Det er jo ikke alt som kan kontrolleres i så måte – selv om det ikke er noen direkte motstand å se i denne filmen – men øyeblikk som når borgerne går og sykler gjennom gatene, for eksempel, utgjør prosaiske hverdagsaktiviteter som de deler med enhver annen i verden. I disse øyeblikkene er de ikke berørte av ideologi, men beveger seg med sin egen kropp, puster med sine egne lunger. De er også under solen, som alle andre mennesker – i Norge, Guatemala, USA eller Uganda. Bare i slike trivielle fakta ligger det et slags fellesskap, for når de bare er der, under solen, på sin sykkel, er det ikke noe budskap om den «store Kim Jong-un» eller lignende som må gjentas. Slike gliper ses hele veien i filmen. For eksempel på en fabrikk hvor det skal feires at produksjonen økes, men hvor scenen må gjentas så mange ganger at noen av deltakerne blir både lei og litt irriterte (selv om de skjuler det godt). Iscenesettelsen av spontanitet og grenseløs glede er ikke så lett å holde vedlike når det må gjentas til det kjedsommelige.

Den kosteligste scenen i filmen inntreffer under et foredrag – en krigsveteran forteller hvordan de vant over amerikanerne i Kopra-krigen og lærte å skyte ned amerikanske fly med rifle av «deres store leder». Underveis i de heroiske beretningene er det en liten jente som blir trøtt: hun glipper med øynene og nikker med hodet igjen og igjen mens heltehistorien legges frem. Kroppen har sine egne behov som her allieres med frihet. Jenta trekker seg tilbake, er i ferd med å sovne, fordi hun er trøtt, men søvnen blir her et uttrykk for selvstendighet og frihet. Om man overmannes av søvn, kan man jo ikke gjenta ideologien og «det glade budskapet». Man er seg selv når man sover.

Tårenes menneskelighet. En mer hjerteskjærende scene ser vi helt på slutten av filmen, hvor Zin-Me plutselig begynner å gråte. Vi ser ansiktet hennes i close-up mens tårene triller. I bakgrunnen hører vi vaktenes regikommentarer. Få henne til å slutte å gråte sier de, hvorpå moren spør om Zin-Me ikke kan tenke på noe som er fint. Kan du ikke resitere et dikt du liker, som får deg i godt humør? foreslår hun.

Men det som kommer når jenta igjen åpner munnen, er regla barna måtte fremsi da de skulle innvies i ungdomsorganisasjonen – det samme sprøytet som resirkuleres i hele det nordkoreanske samfunnet om «den store leder Kim Jong-un». Det er det hun kommer på, det er det hun kan si. Men glad blir hun ikke.

Under the Sun er en fundamentalt sår og trist film – for når en jente ikke vet hva hun kan gjøre annet enn å sitere statspropaganda når hun er lei seg, skjønner vi at det totalitære gjennomsyrer hver minste fiber av dette merkelige og forferdelige samfunnet. Men i tårene ser vi essensen av menneskelighet – og det kan ikke regisseres.

 

---
DEL