Prolog til en politikk

Det finnes tre maktfilosofier som alltid ender med å overraske status quo.

Oslo november 1976. Forfatter Stein Mehren. Foto: Henrik Laurvik NTB / Scanpix

Å snakke om makt i forbindelse med seg selv, regnes for ukultivert og farlig. Makt er et ord som etter hvert er blitt upassende når man snakker om demokratiet og dets problemer. Men at ethvert samfunn må styres, er nesten alle enige om. At vi derfor diskuterer statens styre, uten å diskutere fenomenet makt; det er det som er farlig! Ved å glemme det reelle begrep «makt», kan vi glemme å gjenkjenne fenomenet makt – inntil vi en dag oppdager vår maktesløshet, eller at vi besitter makt vi hverken kan kontrollere eller utøve.

Det er svært få av oss som virkelig forsøker å leve ut demokratiet i dag, og som bruker den makt vi er tildelt.

Det er tre slags maktfilosofier som stadig overrasker status-quo-demokratiet, fordi det sjelden eller aldri tar opp maktproblemet, men stoler på sine institusjoner og en eller annen slags naturlig iboende utvikling. Disse tre maktfilosofier er:

Å gjøre med menneskene det de ikke kan gjøre med seg selv. Dette er fascistenes oppfatning.

Å la den enkelte gjøre det ingen andre kan eller må gjøre i ham og for ham. Dette er anarkistenes oppfatning.

Å la den enkelte gjøre med andre, det andre gjør med ham – hvis de kan. Dette er liberalistenes oppfatning.

Alle tre oppfatninger er dypt pessimistiske og hviler på forskjellige slags mistillit til mennesket:

Mistillit 1) At mennesket ikke greier å løse noen problemer uten fast ledelse, uten førere, uten en suveren makt over seg.

Mistillit 2) At enhver statlig makt er av det onde, fordi intet menneske tåler makt, men forstyrrer den organiske struktur av vekst og kamp. Derfor bør alt «stelle seg selv».

Mistillit 3) At ethvert menneskes makt må beherskes av en motsatt makt.

Disse former for mistillit søkes løst ved maktteknikk:

Vold ovenfra. (For eks. teknokrati og terror.)

Vold nedenfra. (For eks. attentater og ignoranse.)

Vold gjennom en forstenet maktfordeling. (For eks. gjennom juridiske spissfindigheter i et fasttømret, men vilkårlig samfunn.)

Disse tre makt-filosofier opptrer stadig i historien, men alltid i nye forkledninger. Man vil alltid kunne gjenkjenne dem i demokratiet, hvor de kan se ut som tre tendenser som forsøker å holde hverandre i sjakk. Både sosial-demokratiet og kapital-demokratiet er stadig på vei inn i en av dem, og mens dette skjer blir de like plutselig overrasket av en av de andre; noe som kan se ut som et slags iboende ubønnhørlig mottrekk. I samfunn som tenderer mot fascismen, opptrer det alltid plutselig anarkister (tydelig eksempel: det forrige Spania). I samfunn som holder på å bli oppløst av liberalistisk rot, er det alltid fascister som skal «ordne opp». (Klart eksempel: Weimar-Tyskland.) Mennesker som i det ene øyeblikket opptrer som liberalister, er i det neste øyeblikk fascister eller anarkister, alt ettersom. (Vanskeligere eksempel: Her og nu! Symptomer: «Farmand» og «NÅ» osv.)

Det er svært få av oss som virkelig forsøker å leve ut demokratiet i dag, og som bruker den makt vi er tildelt. Derfor gjenkjenner vi heller ikke makten når den kommer. […] Jeg mener at for å forberede oss til demokratiet og forebygge dets farer, bør vi fra barnsben av lære følgende: Å styre er å ta del i makt!

Les hovedsaken her: «Stein Mehren – kulturradikaler og romantisk mystiker»

Redigert for Ny Tid. Opprinnelig publisert i Veien frem (Fossegrimen) hefte 1, 1963, gjenopptrykt i Kjell Cordtsen (red.): Blodflekkene på veien (1967). 

---
DEL