Bestill sommerutgaven her

Prolog til en politikk

Det finnes tre maktfilosofier som alltid ender med å overraske status quo.

Å snakke om makt i forbindelse med seg selv, regnes for ukultivert og farlig. Makt er et ord som etter hvert er blitt upassende når man snakker om demokratiet og dets problemer. Men at ethvert samfunn må styres, er nesten alle enige om. At vi derfor diskuterer statens styre, uten å diskutere fenomenet makt; det er det som er farlig! Ved å glemme det reelle begrep «makt», kan vi glemme å gjenkjenne fenomenet makt – inntil vi en dag oppdager vår maktesløshet, eller at vi besitter makt vi hverken kan kontrollere eller utøve.

Det er svært få av oss som virkelig forsøker å leve ut demokratiet i dag, og som bruker den makt vi er tildelt.

Det er tre slags maktfilosofier som stadig overrasker status-quo-demokratiet, fordi det sjelden eller aldri tar opp maktproblemet, men stoler på sine institusjoner og en eller annen slags naturlig iboende utvikling. Disse tre maktfilosofier er:

Å gjøre med menneskene det de ikke kan gjøre med seg selv. Dette er fascistenes oppfatning.

Å la den enkelte gjøre det ingen andre kan eller må gjøre . . .

Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement (69kr)

Du vil kanskje også like