Prolog til en politikk


Det finnes tre maktfilosofier som alltid ender med å overraske status quo.

Å snakke om makt i forbindelse med seg selv, regnes for ukultivert og farlig. Makt er et ord som etter hvert er blitt upassende når man snakker om demokratiet og dets problemer. Men at ethvert samfunn må styres, er nesten alle enige om. At vi derfor diskuterer statens styre, uten å diskutere fenomenet makt; det er det som er farlig! Ved å glemme det reelle begrep «makt», kan vi glemme å gjenkjenne fenomenet makt – inntil vi en dag oppdager vår maktesløshet, eller at vi besitter makt vi hverken kan kontrollere eller utøve.

Det er svært få av oss som virkelig forsøker å leve ut demokratiet i dag, og som bruker den makt vi er tildelt.

Det er tre slags maktfilosofier som stadig overrasker status-quo-demokratiet, fordi det sjelden eller aldri tar opp maktproblemet, men stoler på sine institusjoner og en eller annen slags naturlig iboende utvikling. Disse tre maktfilosofier er:

Å gjøre med menneskene det de ikke kan gjøre med seg selv. Dette er fascistenes oppfatning.

Å la den enkelte gjøre det ingen andre kan eller må gjøre i ham og for ham. Dette er anarkistenes oppfatning.

Å la den enkelte gjøre med andre, det andre gjør med ham – hvis de kan. Dette er liberalistenes oppfatning.

Alle tre oppfatninger er dypt pessimistiske og hviler på forskjellige slags mistillit til mennesket:

- Advertisement -

Mistillit 1) At mennesket ikke greier å løse noen problemer uten fast ledelse, uten førere, uten en suveren makt over seg.

Mistillit 2) At enhver statlig makt er av det onde, fordi intet menneske tåler makt, men …

Kjære leser. Du kan lese én fri artikkel per dag. Kom evt. tilbake i morgen. Eller hva med å tegne abonnement? Da kan du kan lese alt (inkludert magasinene) for 69 kr. Om du er det allerede, logg inn i menyen (evt mobilmenyen) i toppen.

Du vil kanskje også likeRELATERT
Anbefalte