Programmessige programmer

Overveldende lesning er det knapt, men slapp språkføring og høy floskeltetthet til tross: Gi partiprogrammene en sjanse i innspurten før valget.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[valg] Det er helt galt å si det har vært en lidelse å lese gjennom samtlige partiprogrammer – slik de er lagt ut på internett – foran kommunevalget i Oslo. Man lærer faktisk ganske mye av å lese hva partiene hevder å stå for, og jeg vil oppfordre alle til å studere programmene – ikke bare for å gjøre et mer velfundert valg, men også for å skjønne hva lokalpolitikerne faktisk driver med. Altfor få er genuint opptatt av lokalpolitikk, og vi får sannelig ikke for mye backing fra sentralistiske medier som lar de sedvanlige rikspolitiske frontfigurene snakke om alt annet enn de konkrete sakene dette valget faktisk dreier seg om.

Årets valgkamp har da også vært drepende kjedelig. At Martin Kolberg i fesjåets tidlige fase gikk ut og kalte valget en folkeavstemming om det rødgrønne prosjektet, bidro til å holmgangifisere det hele. For lokalvalgkamp handler ikke nødvendigvis om ideologiske tvekamper. Nei, selv RV/Rødts ordførerkandidater rundt om i landet understreker lokalpolitikkens løsningsorienterte fokus. I de store byene er det selvsagt mer snakk om ideologiske valg, men programmene fra oslopartiene viser at det er mer som forener enn som skiller. Midt i lesningen er det så man må stoppe opp og tenke seg om: Hvilket parti er det som har skrevet dette? Her er det klima, kollektivtransport, full barnehagedekning og bedre skole for full mundur. Alle ønsker det gode for byen med Det Store Hjertet.

Høyre: Effektive floskler

Oslo Høyres program består av en opphopning av pene og ukontroversielle floskler. Oslo er «den skapende byen med det varme hjertet», og rent bortsett fra at det kan settes spørsmålstegn ved om en by kan være skapende, så er jo det en hyggelig erklæring. Byrådsleder Erling Lae smiler forsiktig og lyseblått mot oss i programmets innledning, og forteller blant annet at Oslo Høyre har vært «drivkraften bak Fjorbyen» (sic!). Ah, skrivefeil er ikke det som bør prege et politisk program, i alle fall ikke fra det dannede skolepartiet Høyre. At Fremskrittspartiets program har uendelig mange skrivefeil og merkelige setningskonstruksjoner er en ting – og det skal vi komme tilbake til! – men Høyre burde så definitivt ha luket ut slikt i siste korrekturrunde.

Ellers er programmet effektivt, med punktvise erklæringer og ikke altfor ordrike innledninger. Språket er politikertørt og av og til temmelig intetsigende. «Kulturens store verdi ligger i kulturuttrykket selv,» hevder Høyre blant annet, og det er jo sikkert riktig, det, kanskje?

Ap: Fancy, men uengasjerende

Arbeiderpartiet har mest penger og best kontakter i ressurssterke reklamebyråer. Deres program for neste periode er da også det mest innbydende. Det pøses på med lettfattelige hverdagseksempler, og Rune Gerhardsen smiler pent og faderlig side om side med hun ordførerkandidaten som ingen husker navnet på. Her siteres store menn som Franklin Roosevelt og John F. Kennedy, og sannelig viser partiet at man er på lag med populærkulturen når de presenterer følgende DeLillos-linje: «Vi hugger ned noen trær, og bygger parkanlegg her.» At en atskillig mer konfronterende Lars Lillo i sangen faktisk synger «De kutter ned trær, og bygger parkanlegg her», er nå så.

Partiet ønsker å skape et bredt og overbyggende narrativ om hovedstaden anno 2007. Problemet er at fortellingen deres sjelden er spesielt engasjerende. Ap forsøker å være freske og «spennende», men det er noe sidrumpet og politisk korrekt over det ellers visuelt flotte programmet. Det er dessuten litt forstemmende at et parti med djupe røtter på østkanten knapt problematiserer den stadig mer klassedelte byen Oslo.

Hardcore Rødt, uklart SV

Da annerledes med lille RV/Rødt, som virkelig kjører hardcore. Som vanlig fra den kanten er programmet langt som et vondt år, og språket er hardt, usentimentalt og rimelig internt. Men politikken står heldigvis hele tiden i sentrum, og RVs analyser av hvorfor «høyrekreftenes» Oslo er en usosial og urettferdig by sett med røde øyne, gjennomsyrer hele teksten. «Det er kapitalen som styrer Oslo og kapitalen som styrer byrådet», erklæres det bramfritt, samtidig som språket er AKP-raddikalt med a-endinger en masse. Partia og slagorda, heter det der i gården.

SVs program er atskillig tammere. Prosaen oser av godslig Grünerløkka-dannelse, og er vanskelig å få særlig fot av. Jada, SV er fortsatt et «sosialistisk parti», men hva det eventuelt måtte innebære i 2007 er ikke spesielt godt forklart. Oslo SV er også «feministisk», må vite, og det er så man må smile litt når det skrives at «det er god sosialistisk og feministisk politikk å begrense våre utslipp av klimagasser og å redusere vårt forbruk». Hva CO2-utslipp har med kjønn å gjøre, er litt uklart. Språket er ellers sånn passe raddisaktig og sannelig dukker det ikke opp en liten passus om nødvendigheten av å støtte Palestina i programmets siste avsnitt.

DU i sentrum

Venstre har jo en slags nøkkelposisjon i Oslo-politikken, selv om partiet er like kritisk overfor sine borgerlige kompanjonger som det Tony Blair var overfor George W. Bush. «DU er sjefen», hevdes det i god dagbladvenstre-ånd, og programmet er som Venstre-politikk generelt, liberalt og hyggelig. Teksten er befriende økonomisk med ordene og svært ryddig, selv om det ikke er heldig at de punktvise erklæringene (programmet består så si bare av punkter) er skrevet i kursiv. Som min gamle læremester på Blindern i sin tid påpekte: Kursiv er ikke veldig lesbart!

De to andre sentrumspartienes programmer er svært forskjellige i form og innhold, selv om både Senterpartiet og KrF har «hjerte for Oslo», de også. Senterpartiet, som jo er et promilleparti i Tigerstaden, bruker påfallende mye plass på å understreke viktigheten av grønne lunger, parker, kolonihager og gamle trehusmiljøer. Og som eneste parti er de opptatt av kongsgården på Bygdøy: «Jorda på Kongsgården kan ikke brukes til annet enn jordbruksformål», slås det fast i et ellers oversiktlig, men tørt program.

KrF, på sin side, har et dannet, velskrevet og ganske godt program, som virkelig forteller hva partiet står for og hvilke verdier det bygger sin politikk på. Men i likhet med de fleste andre partiene, preges også kristendemokratenes tekst av selvfølgeligheter: «KrF vil gjøre Oslo til en bedre by», er åpningssetningen, og det er nesten så man trekker et lettelsens sukk med tanke på hvilke krefter de har med på laget.

Pussige Frp-ismer, urbanistisk innforståtthet

Så til partiet med det rare navnet Fremskrittspartiet. Det et leit å måtte si det, men alle fordommene mot Frp synes å gå i oppfyllelse når det i programmets første linje proklameres at «Fremskrittspartietet er et liberalistisk parti». Vel er Carl I. Hagen kjent for å legge et voldsomt trykk på den vanligvis stumme avslutnings-t-en i partinavnet, men dette er vel i overkant. Programmet skjemmes av skrivefeil, innfløkte setninger og pussige formuleringer som «Oslo Fremskrittsparti er bekymret over at miljødebatten synes å konsentrere seg kun om fragmenter av miljøproblemene, kombinert med at enkelte virkemidler blir mål i seg selv.» Eller: «Innvandrere har blitt meget synlige i statistikken over visse typer volds- og vinningskriminalitet. Det er ikke umoralsk å mene at man må ta hensyn til reaksjoner mot denne innvandring i den hensikt å forebygge konflikter.» Men sympatisk nok erklæres det at partiet er positivt innstilt til den oppvoksende slekt: «Oslo Fremskrittsparti anser ungdom for å være en ressurssterk gruppe.»

Atskillige hakk opp på språkkvalitetsskalaen befinner outsideren Oslo Byaksjon seg. «Osloprogrammet 2.0» heter deres hypermoderne manifest for neste bystyreperiode. Programmet er medrivende skrevet, fontene er nydelige og analysene interessante og relevante. Like fullt: Teksten er altfor lang og ligner mer på en avhandling fra Arkitekthøyskolen enn et politisk program skrevet for å forføre velgerne. Ambisiøse begreper som «transformasjonsmodell», «temporære autonome soner», «sosiale entreprenører» og «vekstenergi» passer åpenbart for de innvidde. For andre

kan det nok bli i barskeste laget å henge med i

svingene.

Anmeldt av Hans-Petter Sjøli

---
DEL