Profitørenes pris

USAs motstand mot den internasjonale krigsforbryterdomstolen har gjort den til et sløvt våpen. Nå arbeides det for at forbryternes hjelpere skal måtte betale. Det kan bli dyrt.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Tankegangen bak de provisoriske krigsforbryterdomstolene som ble opprettet etter blodbadene i Jugoslavia og Rwanda var mer enn at de skyldige skulle få sin individuelt, velfortjente straff. Som idealet i et domssystem er, ønsket man å sende en melding til enhver som var i ferd med å begå forbrytelser mot menneskeheten: Historiens kvern maler kanskje sakte, men enhver får sin dom til slutt. Derfor et det både utenkelig og ulevelig om ikke Jugoslavia-domstolen skal bestå inntil de største forbryterne – Radovan Karadzic og Ratko Mladic – har fått sin dom.

Dessverre finnes det nok av eksempler som motbeviser det de to krigsforbryterdomstolene skal bevise. For kort tid siden døde Ugandas tidligere diktator Idi Amin i landflyktighet i Saudi-Arabia, uten noen gang å ha vært stilt ansvarlig for sine gjerninger. Listen over tidligere (og nåværende) diktatorer som har gått, eller kommer til å gå, udømt i graven er lang. Forsøket på å få Chiles brutale diktator Agusto Pinochet stilt for retten i Spania strandet. Belgia, som i et anfall av dårlig postkolonial samvittighet påtok seg å rettsforfølge krigsforbrytere uansett hvor i verden forbrytelsen hadde skjedd, har etter press fra USA reversert sine lover. Dermed er punktum satt for forsøkene på å rettsforfølge Ariel Sharon i Brussel.

Akkurat nå foregår det altså en dragkamp internasjonalt, der ikke minst den ivrige spanske dommeren Baltazar Garzon, som forsøkte å få kloa i Pinochet, også er på jakt etter Henry Kissinger og sentrale forbrytere fra den argentinske juntatiden. Det siste kan vise seg å bli mer vellykket enn det første, for Argentinas president Nestor Kirchner har åpnet for utlevering av forbryterne. En dom over de argentinske forbryterne ville bevist det samme som ad hoc-domstolene, om den nå permanente krigsforbryterdomstolen, skal bevise: Du blir kanskje ikke dømt i dag, kanskje heller ikke i morgen. Men til slutt…

Det samme har sveitsiske banker smertelig fått erfare, når de mer enn et halvt århundre etter andre verdenskrig måtte betale ut milliardbeløp til organisasjoner som representerte jødiske ofre for nazistenes deportasjoner og drap, med tilhørende tyveri av jødisk eiendom. Spørsmålet er om disse erstatningssakene vil skape presedens, og i så fall hvilket morderisk systems profitører som neste gang skal sitte på tiltalebenken.

Det finnes en åpenbar kandidat i nyere verdenshistorie, ikke bare på grunn av regimets brutalitet, men også fordi den internasjonale samhandelen med regimet var så stor. Dermed finnes det mange selskaper internasjonalt som har profittert på at et lite, hvitt mindretall holdt en massiv farget majoritet som slaver fram til for få år siden.

Fra Sør-Afrika har anti-apartheid-grupper nå reist erstatningskrav mot selskaper som på den ene eller andre måten støttet opp om undertrykkelsesapparatet, og som tjente store penger på dette. Det dreier seg om banker, som Sør-Afrika satte seg i gjeld til da undertrykkelsesapparatet skulle finansieres. Det er bilprodusenter, som leverte armerte kjøretøyer som ble brukt av politiet og det militære i townshipene. Og det er oljeselskaper og rederier, som smurte krigsmaskineriet med olje.

Denne uken gikk ifølge Dagsavisen Nobelprisvinner Desmond Tutu ut med støtte til kravene, og griper dermed inn i den smule uenighet som har vært på sørafrikansk side. Enkelte har ment at historie er historie, og at det landet nå trenger er investeringer, ikke erstatning – implisitt også at erstatningskravene vil gjøre storkapitalen mer skeptiske til å engasjere seg i landet. Men Desmond Tutu, lederen for sannhetskomisjonen som arbeidet for oppklaring og forsoning snarere enn gjengjeldelse, mener erstatningene må komme.

Prinsipielt sett er kravet viktig, ikke bare fordi sørafrikanerne bør få tilbake det de ble frarøvet under apartheid – skjønt det er jo også på sin plass. Men også store, internasjonale foretak trenger å vite at selv om ingen har satt foten ned for deres krigsprofitørvirksomhet i dag, kan tilbakebetalingens time likevel komme i morgen. Bare dét kan få selskapenes ledelse til å tenke noe som likner på moral – om ikke i hensikt, så kanskje i konsekvens.

Hvorvidt kravene vil føre fram gjenstår å se. I jødebosakene var det snakk om håndfaste verdier som var frastjålet jødene, og dermed var det også mulig å komme opp med et troverdig tilbakebetalingsbeløp. I tilfellet apartheid dreier det seg om to litt forskjellige forhold: Det ene er kravet som er rettet mot bankene, og som ikke minst handler om hvorvidt bankene har et legitimt krav mot dagens Sør-Afrika, når det Sør-Afrika de lånte ut penger til er forsvunnet. Det andre kravet, reist gjennom de samme advokater som saksøkte sveitsiske banker for tyveri av jødisk eiendom, retter seg i større grad mot andre selskaper som støttet opp om, og profiterte på, regimet. Kravet har møtt kritikk fra blant annet den sørafrikanske gjeldsslettebevegelsen, men kritikken har til en viss grad handlet om hvorvidt advokatfirmaet egentlig representerte apartheids ofre.

Skulle søksmålene nå igjennom, ville det innebære et jordskjelv for de multinasjonale selskapene. For i kjølvannet av nazismen og apartheid kommer andre store og små regimer som har stått for sin del av verdens elendighet, med ivrige profitører i bakgrunnen. Mange av oss har dessuten en gang i tiden stått utenfor Bergehus, Bergesen-rederiets hovedkontor på Oslo Vest, en matbutikk som solgte sørafrikansk frukt eller hovedkontorene til andre norske selskaper som handlet med Sør-Afrika.

Kanskje kommer det øyeblikket da disse profitørene må krype og be om tilgivelse.

---
DEL

Legg igjen et svar