Fosfor –  Problemet med stor P

Fosfor er essensielt for alt liv på jorden, akkurat som oksygen og karbon. Problemet er at vi er i ferd med å gå tomme for nettopp fosfor – og det finnes ingen plan.

En bonde renser ut alger fra vannet i Shandong-provinsen i Kina. Skadelig oppblomstring av alger er blant følgene av overforbruk av fosfor. FOTO:  AFP PHOTO CHINA OUT
Sigrid Z. Heiberg

 

«Det trengs en global plan for fosfor-resirkulering!» slo forskerne fast på den første nordiske fosforkonferansen, som fant sted i Malmø i oktober. Men selv om vitenskapsfolk for lengst har slått alarm om problemet, har ikke saken blitt viet særlig mye oppmerksomhet. Og det finnes så langt ingen plan, hverken nasjonalt, regionalt eller internasjonalt.

Samtidig som både antall mennesker og kjøttforbruket går oppover, er verdens fosfatreserver i ferd med å gå tomme. Nøyaktige tall finnes ikke, men forskere anslår at det maksimalt er snakk om noen få hundreår til det er helt slutt, og at utvinningstoppen – «Peak Phosphorus» – vil nås i løpet av de neste par tiårene.

Alle levende organismer er avhengige av fosfor (et grunnstoff med sympolet P i den periodiske tabell), som altså forekommer i naturen som fosfat. Vi mennesker får i oss fosfor gjennom maten vi spiser, som igjen kommer fra fosfor som plantene tar opp gjennom jorda. Uten tilgang på fosfor, ingen planter. Uten planter, ingen mat.

Med mindre forbruket radikalt reduseres, vil dette føre til sterkt økende priser og en verdensomspennende matvarekrise i vår levetid.

I tidligere tider kom fosfor i landbruket for det meste fra dyregjødsel, men i dag er majoriteten av aktive landbruksområder avhengige av kunstgjødsel tilsatt fosfatholdige mineraler, som utvinnes gjennom gruvedrift.

Fosfatstein, som har blitt dannet over 10–15 millioner år, blir nå hentet opp og brukt i rekordfart. Om lag 90 prosent går til produksjon av mineralgjødsel til landbruket.

Naturlover møter geopolitikk. Problemet med fosfor er sammensatt. Gruvedriften er i seg selv problematisk fra et miljøperspektiv, fordi den fører til frigjøring av tungmetaller og andre miljøskadelige stoffer,  i tillegg til store naturinngrep. Etter hvert, når gruvene med høyest kvalitet av fosfatstein tappes, vil de tilgjengelige mineralene både være dyrere og vanskeligere å utvinne, og de vil ha økende innhold av tungmetaller.

Overforbruk av fosfor er utbredt på alle kontinenter, og blir definert som et alvorlig problem av myndighetene også i Norge. Overforbruket fører til avrenning i elver, vassdrag og grunnvann, som igjen fører til algeoppblomstring. Slike alger kan føre til uønsket gjengroing, og ikke minst kan de forgifte drikkevann og drepe sårbart dyre- og planteliv.

Fosforproblemet blir ytterligere komplisert ved at de gjenværende fosfatreservene i verden er fordelt på kun ni land, hvorav mange ligger i ustabile områder. Det finnes fosfat i Marokko (inkludert okkuperte Vest-Sahara – som gjør import herfra spesielt problematisk), Algerie, Syria, Jordan, Sør-Afrika, Russland, Kina, USA og Australia. Av disse er alle, med unntak av Marokko som kontrollerer hele 75 prosent av de totale fosfatreservene, i ferd med å gå tomme. USA, som tidligere var verdens største produsent, eksportør, importør og konsument, vil gå helt tomme i løpet av cirka 20 år. Kina på sin side har innført 135 prosent eksportskatt for å sikre egen forsyning, og dermed satt en effektiv stopper for internasjonal eksport. Sett med geopolitiske øyne kan det argumenteres for at fosfor er et viktig sikkerhetspolitisk spørsmål.

Europa, inkludert Norge, er i dag fullstendig avhengig av å importere fosfat til kunstgjødsel. For i motsetning til olje, som i alle fall delvis kan erstattes av andre energikilder, finnes det ingen erstatning for fosfor. Alle importavhengige land er dermed utsatt for prissvingninger i det internasjonale markedet, og aller mest utsatt er fattige bønder i fattige land. Vi fikk en forsmak på hva «Peak Phosphorus» kan innebære i 2008, da fosforprisen økte med over 800 prosent og var en medvirkende årsak til den alvorlige matvarekrisen. Over hele den sørlige halvkule var det opprør blant fattige mennesker som ikke hadde råd til sitt daglige brød, og i India begikk bønder selvmord i tusentall.

Aller mest utsatt er fattige bønder i fattige land.

Hovedproblemet er altså at vi er i ferd med å fullstendig bruke opp en begrenset ressurs som vi alle er avhengige av for å overleve. Og selv om man velger å tro på de aller mest optimistiske anslagene over hvor lenge verdens fosforreserver varer, det vil si noen hundre år til, forteller både økonomer og historien oss at gruvene ikke trenger å gå tomme for at det skal forekomme betydelige prisøkninger med fatale konsekvenser. Med dagens produksjonsmønster er alle lands matsikkerhet avhengig av et råstoff vi ikke har kontroll på.

Hva kan gjøres? Problemet med stor P er trolig ikke umulig å løse. I så fall må politisk vilje kombineres med riktig teknologi og gjennomføringskraft. Al Jazeera viste i 2015 hvordan et anlegg i London, som det første i Europa, fremstiller gjødsel av kloakk, og på denne måten gjenbruker fosfor fra menneskeavføring. Samme år utga Miljødirektoratet en rapport som het «Bedre utnyttelse av fosfor i Norge: Muligheter og anbefalinger». Her slås det fast at dagens forbruk av fosfor ikke er bærekraftig, men at det finnes «et stort potensial til å utnytte en større andel av fosforet som er i omløp i Norge bedre». Dette kan gjøres blant annet ved å begrense overgjødsling: I dag er mer enn halvparten av fosforet som spres på norske åkre, overflødig. Det tas ikke opp av plantene, men blir i stedet lagret i jorda, eller renner ut i elver og vassdrag. I tillegg går rundt 9000 tonn fosfor tapt hvert år i fiskeopprettsnæringen, og store mengder fosfor i avløpsslam blir også deponert i jorda uten å bli utnyttet. I begge disse tilfellene er fosfortapet beregnet til å vokse i årene fremover: Oppdrettsnæringen er i vekst, og nye renseanlegg langs kysten vil produsere mer avløpsslam. Miljødirektoratet peker på flere områder med stort forbedringspotensial, og slår fast at «dersom fosforet utnyttes bedre, vil importen av mineralsk fosfor kunne reduseres betraktelig». Så langt har det dessverre skjedd veldig lite, og uansett om man lykkes med «økt gjenbruk», som norske myndigheter ønsker seg, endrer det ikke det grunnleggende problemet: at vi er avhengige av en ikke-fornybar ressurs som er i ferd med å ta slutt.

På politisk nivå. En av verdens ledende eksperter på feltet er Dana Cordell ved University of Technology i Sydney, som var blant initiativtakerne til Global Phosphorus Reasearch Initiative og driver nettsiden PhosphorusFutures.net. Hun mener det er urovekkende hvor lite oppmerksomhet dette problemet får, og at det totalt mangler politisk lederskap. Til tross for at grunnstoffet er anerkjent som en av verdens aller mest kritiske ressurser, er det ingen internasjonale organisasjoner som tar ansvar for den globale fosforsikkerheten på lang sikt. Det finnes heller ikke ordentlig uavhengig forskning med sikre tall hva gjelder verdens gjenværende fosfatreserver, produksjon og handel.

Det kan virke som hverken norske politikere eller internasjonale ledere tør å si høyt det som egentlig må til for å sikre fosfortilgang og matsikkerhet: en fullstendig omlegging av måten vi produserer mat på. Vi må gå fra industrielt landbruk basert på monokulturer og overforbruk av kunstgjødsel og sprøytemidler, til bærekraftig småskalalandbruk som kanskje gir litt mindre avkastning på kort sikt, men som kan sikre menneskeheten tilgang på mat også langt inn i fremtiden.

Det som er sikkert, er at det trengs mer kunnskap om og fokus på «Problemet P». Norge må utvikle en nasjonal strategi som er mye mer ambisiøs enn det Miljødirektoratet legger opp til, og det må presses på for å finne internasjonale løsninger. For vi trenger en plan.


Heiberg er ny skribent for NY TID.
Hun er masterstudent i globale studier.
sigrid.heiberg@gmail.com

---
DEL