Problemet med sosial ulikhet

Har mennesket tidligere virkelig levd med naturen i frihet og likhet, for deretter å havne i modernitetens lenker? I dette essayet forsøkes intet mindre enn å legge de første byggeklossene til en helt ny historieforståelse. 

Musa Gümüs: LISTES Nikola-"Nuova odissea dello spazio"
David Graeber
Graeber er professor i antropologi ved London School of Economics.

Essayet er skrevet av David Graeber sammen med David Wengrow / Eurozine

Angående de endeløse gjentakelsene av Rousseaus uskyldige «naturtilstand» og det påfølgende syndefallet: Har mennesket virkelig levd med naturen i frihet og likhet – for så med det modernes fremkomst å havne i lenker? Historien vi og forskerne har fortalt om hvor vi kommer fra, er ifølge David Graeber og David Wengrow feilaktig og viderefører ideen om at sosial ulikhet er uunngåelig. Mennesker har fra begynnelsen av eksperimentert med forskjellige sosiale alternativer. I dette essayet forsøkes intet mindre enn å legge de første byggeklossene til en helt ny historieforståelse.

1. I begynnelsen var ordet

I hundrevis av år har vi fortalt oss selv en enkel historie om opprinnelsen til sosial ulikhet: I mesteparten av menneskets historie levde vi i små, egalitære grupper av jegere og sankere. Så kom jordbruket, og med det privat eiendom, og deretter vokste det frem byer og sivilisasjonen slik vi kjenner den i dag. Sivilisasjonen medførte mye negativt (kriger, skatter, byråkrati, patriarkatet, slaveri …), men gjorde det også mulig for mennesker å utvikle litteratur, vitenskap, filosofi og å gjøre flesteparten av våre største oppdagelser.

Nesten alle kjenner til denne historien i grove trekk. Siden i hvert fall Jean-Jacques Rousseaus tid har den vært styrende for hvordan vi forestiller oss formen og retningen til menneskets historie. Dette er viktig, siden fortellingen også definerer oppfatningen vi har om hva som er politisk mulig. De fleste anser sivilisasjonen og dermed sosial ulikhet som en tragisk nødvendighet. Noen drømmer om å gå tilbake til en forhistorisk utopi, om å finne et industrielt motsvar til «primitiv kommunisme», eller til og med (i ekstreme tilfeller) om å demontere hele samfunnet og gå tilbake til å leve som jegere og sankere. Men ingen utfordrer selve strukturen i historien vi tviholder på.

Denne historien har nemlig et grunnleggende problem. Den stemmer ikke med virkeligheten.

De siste 40 000 årene

Et overveldende bevismateriale fra arkeologien, antropologien og liknende fagområder har begynt å gi oss en nokså tydelig idé om hvordan de siste 40 000 årene i menneskets historie egentlig har sett ut. På nesten ingen punkter likner den på den nevnte konvensjonelle fortellingen. Menneskearten har ikke tilbrakt mesteparten av historien i små grupper; jordbruket markerte ikke en irreversibel overgang i den sosiale evolusjonen; og de første byene var ofte høyst egalitære. Men selv når forskerne gradvis har blitt enige om disse spørsmålene, er de fortsatt merkelig motvillige til å dele funnene sine med offentligheten – for ikke å snakke om å reflektere rundt hvilke politiske implikasjoner de kan ha. Konsekvensen er at forfatterne som faktisk reflekterer rundt de «store spørsmålene» i menneskets historie – Jared Diamond, Francis Fukuyama, Ian Morris og andre – fortsatt bruker Rousseaus spørsmål («hva er den sosiale ulikhetens opprinnelse?») som utgangspunkt. De antar at den overordnede fortellingen begynner med et slags fall fra urtidens uskyldige paradis. Ved å formulere Rousseaus spørsmål tar de for gitt en rekke antakelser som 1: at «sosial ulikhet» eksisterer, 2: at det er et problem, og 3: at det var en tid da ulikhet ikke eksisterte. 

Egalitære byer er historisk sett ganske vanlige. Egalitære familier og husholdninger er ikke det.

Siden finanskrisen i 2008 og den etterfølgende uroen har naturlig nok «problemet med sosial ulikhet» stått i sentrum for den politiske debatten. Det er tilsynelatende konsensus blant intellektuelle og politikere at sosial ulikhet har vokst helt ut av proporsjoner, og at de fleste problemene i verden på en eller annen måte stammer fra dette. Alene det å påpeke dette ses som en utfordring av globale maktstrukturer. Men vi kan sammenlikne dette med hvordan liknende saker ble diskutert en generasjon tidligere. Til forskjell fra begreper som «kapital» eller «klasse» er ordet «ulikhet» praktisk talt skreddersydd for å føre til halvveis-løsninger og kompromisser. Å knuse kapitalismen eller felle statsmakten er noe man kan forestille seg. Men å få «ulikhet» til å opphøre er vanskeligere. Ingen av oss ønsker vel å være helt identiske?

Levd i paradis?

I tråd med teknokratiske reformvillige politikeres ønsker er «ulikhet» er en måte å ramme inn sosiale problemer på. Det lar oss pusle med statistikk, nivåer av samfunnsmessig dysfunksjon, skattemodeller og sosiale velferdsmekanismer. Man sjokkerer offentligheten med tall som viser hvor ille ting har blitt («hvem skulle trodd at 0,1 prosent av verdens befolkning er rikere enn 50 prosent av verden!») – uten å se på noen av faktorene som kritiseres ved en «ulik» fordeling: at enkelte lykkes med å bruke formuen sin til å utøve makt over andre, og andre får høre at behovene deres ikke er viktige, og at livene deres er uten egenverdi. Sistnevnte omtales bare som den uunngåelige effekten av ulikhet, og ulikhet er et uunngåelig resultat av å bo i et stort, komplekst, urbant, teknologisk avansert samfunn. 

Dette politiske budskapet spres sammen med gjenfortellingene om en forestilt tid da vi skulle ha levd i paradis – før ulikheten oppsto. Så  hvis vi virkelig skulle kvitte oss med disse problemene, måtte vi nærmest la 99,9 prosent av verdens befolkning gå tilbake til å leve i bitte små grupper av jegere og sankere. Hvis ikke kan vi bare håpe på å nedjustere skostørrelsen som tråkker oss i ansiktet, eller kanskje å knuffe til oss litt mer plass slik at noen av oss kan dukke unna skoen.

Den etablerte holdningen innen sosiologin er nå å forsterke denne håpløsheten. Nesten månedlig konfronteres vi med publikasjoner som inviterer oss med på en feilslått søken etter «egalitære samfunn» – som defineres på en slik måte at de umulig kan ha eksistert annet enn i små grupper av jegere og sankere (og kanskje ikke engang da). 

Ny forståelse

La oss nå først se nærmere på det som fremstilles som akseptert kunnskap om temaet. Vi vil avsløre hvordan til og med de tilsynelatende mest sofistikerte akademikerne i dag reproduserer teorier som ble presentert i Frankrike eller Skottland på 1700-tallet. Deretter forsøker vi å legge de første byggeklossene til en helt ny historieforståelse. Men først og fremst består arbeidet i å rydde unna de gamle. Spørsmålene vi tar for oss, vil kreve flere år med forskning og debatt for at vi i det hele tatt kan begynne å forstå hvilke implikasjoner dette nye historiesynet har. 

Men å skrinlegge historien om menneskets fall fra urtidens paradis, er ikke det samme som å skrinlegge drømmen om menneskets frigjørelse – det vil si, drømmen om et samfunn der ingen bruker eiendomsretten sin til å gjøre andre til slaver, og der ingen får høre at livene og behovene deres er ubetydelige. Snarere motsatt. Menneskets historieforståelse inneholder mer håp, når vi kan frigjøre oss fra historiens konseptuelle lenker.

2. Opprinnelsen til sosial ulikhet, og den evinnelige resirkuleringen av Jean-Jacques Rousseau.

Vi begynner med å oppsummere den konvensjonelle versjonen av menneskets historie. Den ser omtrent slik ut:

Da scenen åpnes for menneskets historie for omtrent to hundre tusen år siden med den anatomisk moderne Homo sapiens, opptrer arten vår i små, mobile grupper på om lag 20–40 individer. De prøver å finne de beste områdene for jakt og sanking, hvor de kan følge etter dyreflokker og plukke nøtter og bær. Hvis ressursene blir knappe eller sosiale spenninger oppstår, flytter de på seg og finner et nytt territorium. Livet for disse tidlige menneskene – menneskehetens barndom, om du vil – inneholder visse farer, men er også fullt av muligheter. De har riktignok få materielle eiendeler, men verden er et ubesudlet og innbydende sted. De fleste arbeider bare noen timer om dagen, og den lille størrelsen på de sosiale gruppene lar dem dyrke et slags ukomplisert kameratskap, uten formelle maktstrukturer. Da Rousseau skrev om dette på 1700-tallet, refererte han til dette livet som «naturtilstanden» – men i dag antas denne perioden å ha rommet mesteparten av menneskeartens historie. Dette antas som eneste epoke da mennesker klarte å leve i genuint likeverdige samfunn uten klasser, kaster, nedarvet lederskap eller sentralisert styring.

Men paradiset kan ikke vare evig. Denne vår konvensjonelle utgave av verdenshistorien tidfester øyeblikket paradiset tok slutt, til om lag 10 000 år siden, mot slutten av siste istid. På dette tidspunktet er våre forestilte forfedre spredt over verdens kontinenter, og har begynt å dyrke egne avlinger og drive husdyrhold. Effektene er enorme og så å si de samme overalt. Territorielle erobringer og privat eiendom blir viktige på en måte som tidligere var ukjent, og med dem kommer sporadiske feider og kriger. Jordbruket bringer med seg et overskudd av mat, noe som tillater enkelte å tjene seg rike og få innflytelse over andre. Noen bruker friheten fra å lete etter mat til å tilegne seg nye ferdigheter, for eksempel med oppfinnelsen av mer sofistikerte våpen, verktøy, kjøretøy og murer – eller ved å danne politiske og religiøse grupper. Disse «neolittiske jordbrukerne» får raskt overtaket over jeger-sanker-naboene sine, og utrydder dem eller innlemmer dem i en ny sosial ulikhet.

Ifølge denne historieforståelsen fører jordbruket til en global befolkningsøkning. De uvitende forfedrene våre tar enda et irreversibelt steg inn i den sosiale ulikheten: Da byene oppstår for rundt 6000 år siden, er menneskets skjebne et faktum. Med byer følger sentralisert styring, og nye klasser av byråkrater, prester og forsvarspolitikere i permanente stillinger som skal holde orden og sørge for en uforstyrret flyt av varer og offentlige tjenester. Kvinner – som før i tiden hadde prominente samfunnsroller – blir skuet unna eller holdt innesperret i haremer. Krigsfanger reduseres til slaver. Sosial ulikhet har kommet for å bli i sin fulle form. Men slike historiefortellere forsikrer oss at noe er positivt med den urbane sivilisasjonens fremvekst: Skrivekunsten oppfinnes – til å begynne med for å holde orden på regnskap og andre offentlige affærer – og muliggjør også en utrolig fremgang innen vitenskap, teknologi og kunst. Historien er at vi ofret uskylden vår og ble gjort til de slavene vi er i dag. I dag kan vi derfor bare se med medlidenhet eller sjalusi på de få «tradisjonelle» eller «primitive» samfunnene som fremdeles eksisterer.

Dette påstås som fundamentet til all moderne debatt om sosial ulikhet. Man tar for gitt at mesteparten av menneskets historie fant sted i små, egalitære grupper, eller at byenes fremvekst også medførte fremveksten av staten. Se for eksempel på Francis Fukuyamas The Origins of Political Order: From Prehuman Times to the French Revolution:

«I de første stadiene av menneskets politiske organisering likner den på det gruppebaserte samfunnet vi kan observere hos mer avanserte primater, som sjimpanser. Dette er en slags grunnleggende form for sosial organisering. […] Rousseau påpekte at opprinnelsen til politisk ulikhet finnes i utviklingen av jordbruket, og dette er langt på vei riktig. Siden gruppebaserte samfunn eksisterte før jordbruket, hadde de ingen privat eiendom i moderne forstand.»

I likhet med Rousseau

Et annet eksempel: I The World Until Yesterday: What Can We Learn from Traditional Societies? antyder Jared Diamond at slike grupper (som han mener mennesker levde i «så nylig som for 11 000 år siden») besto av «bare et par titalls individer», hvorav de fleste var i slekt. Livet var enkelt: De «jaktet etter villdyr og høstet planter som fantes innenfor et visst skogområde». Beslutninger ble tatt med «diskusjoner ansikt til ansikt», de hadde «få personlige eiendeler» og levde uten noe «formelt politisk lederskap eller sterk økonomisk spesialisering». Diamond konkluderer at det beklagelig nok bare er i disse forhistoriske grupperingene at mennesker noensinne har klart å oppnå en betydelig grad av sosial likhet.

For Diamond og Fukuyama, i likhet med Rousseau noen århundrer før dem, var det oppfinnelsen av jordbruket og følgende befolkningsvekst som – over hele verden og til evig tid – satte en stopper for det egalitære samfunnet. Jordbruket sørget for at små jeger- og sankergrupper ble «stammer», og matoverskudd førte til befolkningsvekst, med dertil hierarkiske høvdingstyrte samfunn. Fukuyama maler et bilde som minner om Bibelens syndefall: «Da de små menneskegruppene migrerte og tilpasset seg nye miljøer, beveget de seg bort fra naturtilstanden og utviklet nye sosiale institusjoner.» De kriget over ressurser.

Det har aldri eksistert noen Edens hage.

I likhet med hengslete ungdommer var disse samfunnene i full fart mot trøbbel. Det var på tide å bli voksen, på tide å utnevne et ordentlig lederskap. I løpet av kort tid hadde høvdingene gått over til å kalle seg konger og keisere. Det var nytteløst å kjempe imot nye komplekse organiseringsformer. Lederne begynte å oppføre seg dårlig – og forsynte seg av overskuddet i jordbruket for å styrke posisjonene til slektninger og underordnede,  gjorde sin status evigvarende og arvelig, samlet på trofeer og dannet haremer av slavejenter, eller rev ut rivalers hjerter med primitive kniver. Likevel var det for sent å snu, ifølge de nevnte historiefortellerne. 

«Store befolkningsgrupper», hevder Diamond, «kan ikke fungere uten sjefer som tar beslutninger, underordnede som iverksetter dem, og byråkrater som administrerer vedtak og lover. Til dere anarkister som drømmer om å leve uten noen form for statlig styring, er dessverre dette grunnen til at drømmen er uoppnåelig: Dere blir i så fall nødt til å finne dere en liten gruppe eller stamme som er villig til å inkludere dere, der alle kjenner alle, og der man ikke trenger konger, presidenter og byråkrater.»

En dyster konklusjon ikke bare for anarkister, men for alle som spør seg om det finnes et alternativ til status quo. Men det mest bemerkelsesverdige er at det til tross for Diamonds selvgode tone ikke finnes tilstrekkelig vitenskapelig bevis for slike erklæringer. Vi kan ikke ta for gitt at små grupper er mer egalitære og at større befolkningsgrupper nødvendigvis må ha konger, presidenter eller byråkrater. Dette er forutinntatte antakelser presentert som fakta.

I tilfellet med Fukuyama og Diamond kan man i det minste ta med i betraktningen at de ikke har bakgrunn innen de relevante fagområdene (førstnevnte er statsviter, og sistnevnte har en doktorgrad i galleblærens fysiologi). Men selv når antropologer og arkeologer kommer med fortellinger om historiens «store bilde», har også de en pussig tendens til å ende opp med en så smått revidert utgave av Rousseaus teorier. 

Göbekli Tepe

3. Men løp vi egentlig villig inn i lenkene våre?

Noe av det rareste med disse endeløse gjentakelsene av Rousseaus uskyldige «naturtilstand», og det påfølgende syndefallet, er at Rousseau selv aldri hevdet at naturtilstanden faktisk fantes. Det hele var et tankeeksperiment. I sin Om ulikheten mellom menneskene, dens opprinnelse og grunnlag (1754), som er opphavet til mesteparten av historien vi har fortalt (og gjenfortalt), skrev han: «… forskningen, som vi kan bruke i dette formålet, skal ikke anses som historiske sannheter, men kun som hypotetiske og betingede refleksjoner, bedre egnet til å illustrere tingenes natur enn til å vise deres sanne opphav.»

Rousseaus «naturtilstand» var aldri ment å være et utviklingsstadium. Det skulle ikke korrespondere til fasen «villskap», som åpner de evolusjonære systemene til filosofer som Adam Smith, Ferguson, Millar, eller senere Lewis Henry Morgan. Disse var interesserte i å definere nivåer av sosial og moralsk utvikling, i samsvar med historiske produksjonsendringer som jakt og sanking, jordbruk og industri. Det Rousseau presenterte, er mer som en bibelsk liknelse å regne. 

Den berømte samfunnsviteren fra Harvard Judith Shklar fremhever at Rousseau egentlig prøvde å utforske det han anså som det fundamentale paradokset i politikken: at vår iboende søken etter frihet kontinuerlig fører oss ut på en «spontan marsj mot ulikheten». For å sitere Rousseau selv: «Alle løp rett inn i lenkene sine i troen på at de sikret sin frihet; for selv om de hadde fornuft nok til å kunne se fordelene ved politiske institusjoner, hadde de ikke tilstrekkelig erfaring til å kunne forutse farene ved dem.» 

Rousseau var ingen fatalist

Det mennesker har skapt, mente han, kan de forandre. Vi er i stand til å frigjøre oss fra lenkene våre, det er bare ikke så enkelt. Shklar hevder derfor at spenningen mellom muligheten for menneskets frigjørelse og sannsynligheten for at alle kommer til å overgi seg til frivillig underkastelse igjen, inspirerte Rousseaus tekster om ulikhet. Dette virker kanskje litt ironisk siden mange konservative kritikere etter den franske revolusjon holdt Rousseau personlig ansvarlig for giljotinen. Det som forårsaket terroren, insisterte de, var nettopp hans naive tro på menneskets iboende godhet, og hans overbevisning om at en mer likeverdig sosial orden ganske enkelt kunne forestilles av intellektuelle og deretter realiseres av flertallets vilje. 

Men svært få av de romantiske og utopiske tenkerne var så naive. Karl Marx, for eksempel, påsto at det som gjør oss til mennesker, er makten vår over abstrakte forestillinger. Selv når hardbarkede realister begynner å snakke om menneskets historie i store trekk, faller de tilbake på en utgave av Edens hage: syndefallet (ofte forårsaket, som i skapelsesberetningen, av menneskets higen etter kunnskap) og muligheten om en fremtidig frigjørelse. Marxistiske politiske partier utviklet sin egen versjon av historien – en slags sammensmeltning av Rousseaus naturtilstand og den skotske opplysningens idé om utviklingsstadier. Resultatet var en formel for verdenshistorien som begynte med den opprinnelige «primitive kommunismen», som ble avskaffet med innføring av privat eiendom – men som en dag vil gjenoppstå. Vi må hermed konkludere at revolusjonære, til tross for sine idealistiske fremtidsvisjoner, har ikke vært særlig fantasifulle – særlig når det kommer til å knytte sammen fortid, nåtid og fremtid. Alle forteller den samme historien. 

Nå er det på tide at resten av oss begynner å forestille oss hvordan en ikke-bibelsk utgave av menneskets historie kan se ut.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

1 kommentar

  1. Har lest artikkelen «Problemet med sosial ulikhet» med stor interesse og glede! I innledningen får vi høre at artikkelen forsøker intet mindre enn å legge byggeklosser til en helt ny historieforståelse.»! I love it!

    Jeg ble aldeles betatt av språkspillet artikkelforfatterne utfordrer angående ’likhet versus ulikhet’: «Å få ulikhet til å opphøre er vanskelig(ere). Ingen av oss ønsker vel å være helt identiske?» Genialt!

    Generelt i artikkelen angriper de primært ideen om at vi mennesker av natur primært er styrt av egeninteresser. På tide at denne oppfatningen av hva vi mennesker er, får gjennomgå!! Bra!

    En hjertelig takk til Ny Tid for å publisere! Gir meg håp 🙂

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.