Pro patria mori

Å dø for fedrelandet – på amerikansk.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«My country, right or wrong» – Amerika er mitt land, om det så gjør rett eller galt. Slik uttrykte Stephen Decatur seg i 1805. Decatur ble en nasjonalhelt for 200 år siden, etter å ha satt fyr på den amerikanske friggaten Philadelphia da den hadde falt i fiendens hender utenfor Tripoli. USA var en ung nasjon i sin formative fase. Nasjonalisme var en dyd av nødvendighet.

Men fortsatt er slike følelser et dominerende trekk ved amerikansk kultur og politikk. Eller kanskje snarere: De nasjonale følelsene har blitt dominerende igjen. Selv presidentkandidater kjemper om å være mest patriotisk. Amerikanske flagg og effekter preger bybildet fra øst til vest. Forståelsen av Amerikas rolle i verden har tatt en ny vending de siste årene. Dette er sammenhenger som byr seg frem som et avgjørende tema for politisk analyse.

Nasjonalisme og patriotisme

Den romerske dikteren Horats skrev: «Dulce et decorum est pro patria mori.» Det betyr: «Det er godt å dø for fedrelandet, når det er nødvendig». Patriotisme kan dermed defineres som nasjonalisme pluss militarisme, og har altså en positiv klang får Horats, innenfor visse rammer.

Den kontroversielle forfatteren og filmskaperen Michael Moore har nylig kommet ut med en ny bok på norsk. I Brev fra krigssonen viser han hvordan amerikanske soldater i Irak og andre steder betviler dette premisset: At krigen var nødvendig. På hjemmebane er det likevel denne forståelsen myndighetene forsøker å prente inn. Og de har et kulturelt reservoar av nasjonale følelser å spille på etter terrortraumet.

Men nasjonalisme er et farlig leketøy, noe Europas historie viser til fulle. Vi skiller gjerne mellom to hovedtyper nasjonalisme: På den ene siden står den tyske, der nasjonal tilhørighet ligger i blodet: Om du er tysk, er et spørsmål om tysk avstamning. Ved den motsatte polen finner vi den franske forståelsen: Der er det avgjørende at du slutter deg til den franske republikken. Står du inne for den, er du også fransk.

Denne distinksjonen er av uvurderlig betydning i en europeisk sammenheng, men det er et åpent spørsmål om den er særlig fruktbar når det gjelder et Amerika som har særegne historiske røtter og en etnisk mangfoldig befolkning.

Religiøs nasjonalisme

Anatol Lieven, som har skrevet boken America Right or Wrong: An Anatomy if American Natinalism – en tittel som åpenbart henspiller på Decaturs sitat – peker på den nære sammenhengen mellom den nye amerikanske nasjonalismen og veksten i oppslutningen og den politiske innflytelsen til evangelisk kristendom. Tanken om at et godt Amerika har fått i oppdrag å redde verden fra ondskap, og den religiøst underbygde og uforbeholdne støtten til Israel, kan tjene som eksempler på dette, mener han.

Hatet mot liberale øst-kyst-intellektuelle, ateistiske europeere og det gudløse FN er viktige bestanddeler i den religiøse nasjonalismen, som president Bush selv, ifølge Lieven, gjør seg til en del av og bygger sin makt på. Tendensen er i konflikt med tradisjonen fra opplysningstiden, argumenterer Lieven. Og dermed også i strid med kjernen i ånden som preget den amerikanske dannelsen. «The founding fathers» knyttet seg sterkt til opplysningstradisjonen. «The American Creed» – nasjonens vogge – var bygget på frihet, konstitusjonalisme, lovstyre, demokrati, individualisme og skillet mellom stat og kirke, ikke dagens militante hypernasjonalisme, skriver Brian Urquhart. Han har anmeldt boken i det amerikanske tidsskriftet The New York Review of Books.

Bruddet i den amerikanske selvforståelsen og oppkomsten til den nye formen for nasjonalisme som preger det offentlige bildet i USA så tydelig om dagen, har imidlertid historiske røtter. Lieven identifiserer kilden hos de første settlerne og deres arvtakere. Fundamentalistiske anglo-saxiske innvandrere har historisk sett opparbeidet et innbitt hat mot senere immigrantgruppers innflytelse på det amerikanske samfunnet. 60-årenes kulturkamper, med den seksuelle frigjøringen, kvinnefrigjøringen, borgerrettighetsbevegelsene og så videre, ble oppfattet som harde slag i disse gruppene. I dag har denne forbitrede delen av det amerikanske samfunnet fått ny vind i seilene, og preger både kulturen og politikken, mens demokratene, som har forsøkt å knytte sin patriotisme til de klassiske amerikanske verdiene, er på vikende front.

Pussig nok levnes ikke betydningen av 11. september mange ord hos Lieven, men det må være rimelig å anta at denne rystende hendelsen fungerte som en katalysator for de neokonservative strategene som allerede var i ferd med å finne seg et nytt grunnfjell i de amerikanske «Heartlands».

Den indre fiende

Et annet men beslektet spørsmål behandles av Geoffrey R. Stone i boken Perilous Times: Free Speech in Wartime from the Sedition Act of 1798 to the War on Terrorism. Det er en koloss på 700 sider, som tar opp de føderale myndighetenes angrep på sivile rettigheter i krigssituasjoner. Perspektivet er historisk og viser i motsetning til Lieven kontinuiteten i ballansegangen mellom sivile rettigheter og behovet for nasjonal sikkerhet i det amerikanske samfunnet.

Her handler det om USAs håndtering av innbilte og reelle indre fiender i truende situasjoner, om hvordan beskyldninger om å «ikke være en god amerikaner» har preget samfunnet i ulike faser. Der Lieven er opptatt av å avdekke den moderne amerikanske nasjonalismens anatomi, fokuserer Stone på spørsmålet om defineringen og behandlingen av politiske minoriteter i en krisesituasjon.

Allerede i 1789 ble de første lovene laget med det formål å begrense retten til å uttrykke dissens i en krisesituasjon. Men disse lovene, hvorav «The Enemy Aliens Act» fortsatt gjelder, tjener, ifølge Stone, ikke til annet enn å institusjonalisere fremmedfrykt og massehysteri under dekket av hensyn til nasjonal sikkerhet. Han mener å finne likhetstrekk mellom krigs- og krisesituasjonene rundt år 1800 og senere situasjoner: Kritikk har blitt likestilt med ulojalitet, lovlige protestaksjoner har blitt sidestilt med forræderi, noe som har påvirket så vel politikere som dommere. Eksemplene er mange, fra den antikommunistiske bølgen på 1920-tallet, via overgrepene mot japanere i USA under 2. verdenskrig, McCarthyismen under den kalde krigen, Vietnam-krigen og dagens krig mot terrorisme.

Ikke nattsvart

Men situasjonen er ikke håpløs. Lieven skriver: «The demons of American radical nationalism have… been bound again sooner or later by the power of the Amercian Creed… Periods of intens nationalism… have been followed by a return to a more tolerant and pluralist equilibrium.» I Europa har nasjonalistiske raptuser med ujevne mellomrom skapt mer lidelse og død enn noen annen ideologi. Kolonitidens sjåvinistiske imperialisme og nazismens grusomheter, skulle være eksempler gode nok. Brian Urquhart påpeker at Europa nå, i alle fall tilsynelatende, har lært seg å kontrollere nasjonalismen, mens USA, som ikke har hatt de samme erfaringene, kan tenkes å være mer sårbar for ekstrem nasjonalisme på avveier. Like fult påpeker Lieven et interessant fenomen: Den konstitusjonelle bevisstheten har alltid avverget at nasjonalisme i USA korrumperer til diktaturet.

Stone deler den betingede optimismen. Han peker på at Bush aldri fikk igjennom sin Patriot Act II. Etter en midlertidig tendens til å overse det konstitusjonelle vernet for borgerrettigheter i det umiddelbare kjølvannet av 11. september, ser han i dag at denne tendensen begrenses.

Men for all del: Det er fortsatt slik at myndighetene har rett til å få vite hva slags bøker du låner på biblioteket, akademikere opplever trakassering på bakgrunn av sitt politiske ståsted, folk sperres inne uten lov og dom fordi de kan være en trussel mot sikkerheten. Edmund S. Morgan og Marie Morgan, som har skrevet om Stones bok, også det i The New York Review of Books, slutter slik: Selv om dagens amerikanere har forsonet seg med annen ballansegang enn konstitusjonens opphavsmenn så for seg, får vi håpe at det blir opp til folket, og ikke en president med frie tøyler i en krisesituasjon, til syvende og sist å ta ansvaret for å ballansere mellom nasjonal sikkerhet og sivile rettigheter.

«America can go wrong,» kunne vi si. Og selv om det ikke er gitt at det gjør det, så er faren stor nok til å ha avfødt to grundige bøker på kort tid. Det kommer nok flere.

---
DEL

Legg igjen et svar