Privatisert politistat

Vektere får utfolde seg på samfunnets svakeste. Forleden fikk en venninne av meg smake vekterveldet.

Oslo 20110520.
Bjørn Hatterud
Writer, Critic, Curator, Musician. epost megaeldar@hotmail.com

Da Tinka var 16, ble jeg kjent med henne på videregående i Brumunddal. I løpet av et par år skaffet hun seg svart, langt hår, naglearmbånd, band-t-skjorter, reimeboots og tatoveringer. Hun farta rundt på metalkonserter og -festivaler i Sverige og Tyskland, og ble gradvis en sentral skikkelse i norsk svartkledd rock. Tinka ble den som ofte havner backstage, som utenlandske band husker navnet på, ei alle i miljøet er på hils med. Da hun fylte 30, kom metallband langveis fra for å spille i bursdagen hennes – gratis.

Jeg har utelatt én detalj om Tinka: Hun sitter i rullestol. Hun har en alvorlig nervesykdom, som gradvis gjorde kroppen svakere i barneårene. Mora tok henne med til India, i et håp om at religiøse guruer kunne fikse det vestlig medisin ikke klarte. Deretter ble datteren med på moras år på en folkehøyskole viet alternativ medisin. Mora tok datteren med på Kafé Blitz og konserter. Tinka ble på mange måter gitt en innholdsrik og usedvanlig barndom.
Tinkas sterke personlighet og fargerike bakgrunn havner dessverre ofte i bakgrunnen av hennes rullestol. I vår kultur blir annerledes kropper fremdeles oppfattet som avvik. Folk med funksjonsnedsettelser blir sett på – og behandlet som – avvikere. Og avvikere blir ikke behandlet pent.
Forleden var Tinka og mannen på konsert i Oslo Spektrum. Etter konsertene måtte Tinka på do. Tinka trenger assistanse på enkelte doer, som mange andre med funksjonsnedsettelser også gjør. Der hun tidligere var avhengig av anonym og tilfeldig kommunal hjelp, eller personlig assistent, får hun nå mannens hjelp når de er ute. Et toalettbesøk er dermed en særdeles privat handling for Tinka.
Tinkas mann låste døra, Tinka kledde av seg nedentil og satte seg. Av ulik årsak, avhengig av skaden, kan et dobesøk ta tid for folk med nerveskader. Kontrollen og muskulaturen er nedsatt. Idet Tinka satt på sitt mest nakne og åpne, begynte noen å banke på døra. Vekterne utenfor krevde bryskt at de skulle pelle seg ut.

Mannen ropte til vekterne og ba dem la henne bli ferdig. Jeg trenger mer tid, ropte hun. La meg få tørke meg, tryglet hun. Helt uten forvarsel eller advarsel ble døra på handikaptoalettet brutt opp. Inn kom vekterne. Sinte uniformer og svarte støvler marsjerte inn på toalettgulvet. Tinka var naken. Det mest intime og nakne punktet i et menneskes liv ble penetrert av vektere. Fordi Tinka bruker lengre tid enn normert. Fordi de var to personer der inne, sammen.
Vekterne kjeftet bestemt, før de gikk ut igjen. Noen minutter senere ble Tinka og mannen geleidet av uniformert følge ut av Spektrum. Harde støvler i takt fulgte rullestolen, til det brysomme elementet oppi stolen var ute på gata. Ingen beklaget det inntrufne. Ikke før Dagsrevyen var blitt oppmerksom på saken og ville dekke den, la en representant for Oslo Spektrum seg flat på vegne av konsertstedet.
Saken om Tinka er et symptom på noe større. Ingen hadde lært vekterne om funksjonshemmede på vekterkurset. I vekteres normerte dagsverk skal avvik avbrytes, og avvikere følges ut på gata. Eller vekk fra gata. Det er det vekterne får betalt for. De praktiserer daglig på narkomane.
Det er allment akseptert at vi slipper vektere løs på de mest sårbare i samfunnet. Folk som er nede, ute eller borte. Disse blir møtt av veltrente menn i sin beste alder som har søkt seg til en uniformert maktposisjon, uten å måtte gå omveien om utdannelse til politi, befal eller fengselsvesen.

Alle som noensinne har møtt en gjeng med russ eller fotballfans, vet hvordan uniformering utvisker den enkeltes følelse av individuelt ansvar. Den enkeltes styrke går inn i, og opp i noe større – uniformerte er ikke lenger seg selv. Evnen til empati minker jo mer distinkt uniformeringen er. Jo mer distinkt uniformeringen er, desto mer oppfattes de uniformerte som en enhetlig masse av dem som utsettes for gjengen. Vekterveldet er en ABC i privatisert politistat.
For Tinka var situasjonen ille på alle måter. Å gå på do er en menneskerett. Å gå på do er privat og sårbart for alle. For mennesker med avvikende toalettrutiner er det ekstra sårbart. Potensialet for skam og følelse av skittenhet er større hvis toalettrutinene kan oppleves som annerledes. En ekstra forstyrrelse under dobesøket oppleves hardere for en som er mer sårbar.

I tillegg ligger det enda et faktum i bunnen – kroppen til den avvikende bærer gjerne i seg smerte.

I vekteres normerte dagsverk skal avvik avbrytes, og avvikere følges ut på gata.

Alle du noensinne møter med funksjonsnedsettelser, har ulike livsberetninger. Disse er selvsagt like innbyrdes forskjellige som livsberetninger til folk uten funksjonsnedsettelser. Men noe har de aller fleste med funksjonsnedsettelser felles: traumer, smerte og reiser i følelsesmessige landskaper de fleste av oss kan være glade for å slippe unna. Følelse av annerledeshet, ensomheten i å ha en annerledes kropp.
Tinkas posisjon i dag har kostet henne umenneskelige krefter. At Tinka går på konserter sammen med en mann hun elsker, har kostet en kamp andre knapt kan forestille seg. Tinka fortjener respekt – ikke motbydelige overreaksjoner fra vektere.


Hatterud er kulturskribent og fast spaltist i Ny Tid.
megaeldar@hotmail.com

---
DEL