Alle foto: © Eckhoff
Å tenke på flukt er hensiktsløst og dessuten illojalt. I dag kan vi snakke om flukt fra alle krisene: Ukraina-krise, energikrise, inflasjons-krise, pandemi-krise, demokrati-
krise. For ikke å snakke om et tema som er nær knyttet til en krise «alle» etter hvert refererer til – klimakrisen. Dens tvillingkrise heter artenes tilintetgjørelse og har også en mer anklagende betegnelse: økocid.
Leting etter håp har ført meg til uventet territorium. Til det sørlige Afrika og til privat næringsliv – bedrifter som gjør en mammutinnsats for artsmangfoldet: de private viltparkene.
ELEFANT, LØVE, NESHORN, GEPARD, FISKEØRN, VILLHUND OG LEOPARD.
Sør-Afrikas økosystemer var på full fart mot total rasering da det første viltreservatet, Imfolozi Hluluwhe, ble opprettet i provinsen KwaZulu-Natal i 1895. Parken er på 960 km² og det genetiske hjem for alle verdens hvite neshorn. I 1898 kom Kruger nasjonalpark på kartet, Sør-Afrikas største viltreservat, med et areal på 20 000 km². Den som vil oppleve verdens mest ikoniske dyrearter på nært hold – elefant, løve, neshorn, gepard, fiskeørn, villhund, leopard – reiser ofte til Sør-Afrika og andre land i det sørlige Afrika. Inntil midten av forrige århundre hadde de imidlertid måttet lete mer enn man trenger å gjør i dag. Jorden var utarmet av dårlige jordbruksmetoder og følgene av kriger; naturlige habitater ble utradert; ville dyr var konkurrenter til storfe, de var bærere av sykdommer og ble slaktet i fleng.
Å gjenskape naturen
På 1990-tallet, i den lille byen Port Elisabeth på Afrikas sørspiss, satt en forretningsmann en dag og lurte på hvordan han kunne finne et sted i nærheten der han og familien kunne nyte livet i fritiden. Han oppdaget noen farmer i nærheten som var til salgs, og kjøpte dem, i alt 11 000 hektar. Men han innså raskt at for å nyte naturen her måtte han gjenskape den, utarmet som den var gjennom uholdbare jordbruksmetoder. Han rev ned gjerder og bygget skritt for skritt opp et intakt økosystem. Først måtte et sunt planteliv på plass. Deretter kunne gresseterne flytte inn, og dermed også rovdyrene.
#Adrian Gardiner# er grunnleggeren av Shamwari Private Game Reserve, en av de første i sitt slag i Sør-Afrika. Nå, etter tretti år, har Shamwari sju luksuslodger, en explorer camp, et læringssenter, en rehabiliteringsstasjon for unge, forlatte eller skadde dyr samt en politienhet til bekjempelse av krypskyting. Gardiners «hytte på landet» har vist seg som en mønsterbedrift når det gjelder artsmangfold og dyrebeskyttelse.
Krypskytterne
Blant mer enn 325 ansatte finnes noen av et helt spesielt kaliber. En av dem er Rodney Visser, en mildt utseende mann som er ansvarlig for kampen mot krypskytterne. «Man må være klar over at det hver dag blir drept ca. 58 mennesker her i Sør-Afrika. Hvem hisser seg da opp over noen døde neshorn? Her er det snakk om kjempeprofitt med lav risiko.» I årene 2013 til 2017 lå tallet på årlig drepte neshorn i Sør-Afrika på over 1000. I senere år har tallet vært synkende, til lettelse ikke minst for viltvoktere som beskytter dem med livet som innsats.
Hornet hakkes av med øks – deretter forblør dyret med åpen skalle.
Krypskytterne kommer som regel etter mørkets frembrudd. Vanligvis treffes dyret av kuler fra en kalasjnikov AK-47. Ofte dør ikke offeret med det samme, og hornet hakkes av med øks og machete. Ikke sjelden går deler av kraniet med, for å hindre at et eneste gram av det kostbare hornet skal gå tapt. Deretter forblør dyret med åpen skalle. I løpet av timer. Alt fordi et eneste horn på det asiatiske svarte markedet er mer verd enn gull, diamanter og kokain, da det ifølge kinesisk (over)tro skal ha mirakuløst kurerende krefter.
Ifølge kinesisk (over)tro skal hornet ha mirakuløst kurerende krefter.
Rodney har tjuesju års erfaring fra kriminalpolitiet og konsentrerer seg om forebyggende handlinger. Han samler opplysninger om forbryterne og holder nær kontakt med lokalbefolkningen. I nødsituasjoner disponerer han helikopter. Og så har han Anja.
Skytsengelen
Anja Truters kontor kunne neppe vært vakrere denne vårdagen: rød jord, frodiggrønne trær, gule enger og duftende urter. Noen sekretærfugler spankulerer forbi. Rett som det er må Anja bremse ned for kryssende sjiraffer. Anja Truter er en guttaktig ung dame i kortbukse og grønn rangerskjorte. Jobben er å være skytsengel for reservatets dyr – hun passer på dem, holder oppsikt med dem – morgen, middag og kveld. Dagen begynner før soloppgang, ved firetiden, og er over ved solnedgang rundt sekstiden. Hun arbeider til fots, i sin Land Rover, med kamerafeller – alltid alene blant ville dyr. Hun teller dem regelmessig, samler en mengde data som hun deretter evaluerer.
Truter er en guttaktig ung dame i kortbukse og grønn rangerskjorte.
I dag dreier det seg fremfor alt om det savnede neshornet W 55. Nå har hun observert flere neshorn gjennom kikkerten, men ingen W 55. Det gjør henne ekstra på vakt. Ethvert sted der det oppholder seg neshorn, er i dag et potensielt kriminelt åsted, det vet hun. Til og med i europeiske museer stjeles det horn fra utstoppede dyr.
Anja stopper for en kort piknikpause. Det trengs etter timer i humpete terreng. Hun forteller: «Også i Shamwari hendte det. To neshorn ble drept. Det var jeg som fant dem …» Her brister stemmen før hun fortsetter: «Jeg gikk rundt dyrene og så at lemmene var stive. Egentlig visste jeg jo at de var døde, men jeg ventet lenge på at de skulle våkne og komme seg på beina.» Blant kolleger går den unge viltvokteren for å være temmelig egenrådig, noe som har gitt henne tilnavnet Bhejie – lille svarte neshorn. (Det hvite neshornet er fredsommelig, mens det svarte heller oppfarende.) Hva hun betyr for arbeidsgiveren sin, kom tydelig til uttrykk da Anja en gang ymtet frempå om at hun faktisk kunne tenke seg å gjøre noe annet – skaffe seg noen kyr, drive en liten farm. Shamwaris sjefsøkolog O’Brien repliserte kort: «Ja, det er en god idé. Vi henter kyrne dine hit.»
Noen dager etter utflukten min med Anja dukker det opp en melding: «I morges var vi ute for å lete etter W 55 igjen. Jeg fant ham. Dessverre var han død. Det hadde sannsynligvis vært kamp, trolig med en annen hann eller kanskje med en irritert hunn med kalv. Han var skadet av et horn i venstre forbein. Muligens ble hjertet eller en lunge gjennomboret. Jeg er lettet over at han er funnet, og over at vi kan fastslå dødsårsaken.» Mellom linjene står det: Takk og lov, han ble ikke drept og maltraktert.
Namibia og økoturisme
Troféjakt eksisterer ikke i Shamwari-reservatet; her blir kun skutt med kamera. Dermed har reservatet også vunnet mange priser, flere ganger World’s Leading Conservation Company. Troféjakt er ofte hva noen vil kalle et nødvendig onde i de private viltreservatene. Men det koster å gjenoppbygge naturen og hente tilbake dyrearter som var forsvunnet. For ikke å snakke om hvilke ressurser som må til om man vil ta for seg omfattende bevaringsprosjekter.
Her blir kun skutt med kamera.
#Erindi Private Game Reserve# i Namibia er et annet av reservatene i denne kategorien. Det strekker seg over 70,7 hektar urørt villmark og tilbyr økoturisme til alle som har råd. Etter fire år med troféjakt i etableringsfasen finansierer Erindi nå sin totale drift kun med inntektene fra gjester. Luksusfaktoren er høy.
Man kan velge mellom mange slags safarivarianter, bli servert gourmetmåltider og ellers slappe av med en sundowner på terrassen, med god utsikt til vannhullet, der elefanter og antiloper ofte kommer for å drikke. Erindi har elleve prosjekter til beskyttelse av natur og truede arter – blant annet villhund, gepard, elefant, leopard, løve, pangolin og hyene.
Reservatene
Reservatene (ca. 500 i Sør-Afrika) representerer en spektakulær markedsplass. Varetransporten av fire elefanter fra Erindi til nabofarmen Mount Etjo Safari Farm begynner med veterinæren i helikopteret som finner dyrene og bedøver dem. Et veltrent mannskap laster dem deretter med heisekran over i lastebiler og kjører dem de førtiseks kilometerne til kjøperens eiendom. Under minimalt stress våkner gigantene i sitt nye hjem.
Og så dreier det seg ikke minst om penger. Pris for et hvitt neshorn kan ligge på mellom 85 000 og 185 000 norske kroner. Tilsyn og pass koster i tillegg minst 112 000 kroner årlig ifølge en talsmann for Balule Nature Reserve.
Reise- og konserveringskompaniet Africa Geographic viser med noen tall til betydningen av private viltreservater i det sørlige Afrika: Viltfarmer engasjerer mer enn tre ganger så mange ansatte som husdyrfarmer gjør. Viltfarmindustrien råder over mer enn 20 millioner hektar land, mer enn alle nasjonalparker til sammen.
Statistikk fra Wildlife Ranching SA viser til at en viltfarm på ca. 2700 hektar som er rettet mot økoturisme og biologisk mangfold, gjennomsnittlig er hjem for 45 pattedyrarter, 266 fuglearter, 43 reptilarter, 29 gressarter og over 100 andre tre- og plantearter.
Viltfarmindustrien bidrar med ca. 20 milliarder rand (tilsvarende ca. 11,2 milliarder kroner) til Sør-Afrikas økonomi.
På midten av det 20. århundre manglet viltliv en økonomisk verdsetting. Med de private , ltreservat#ene har artsmangfoldet i det sørlige Afrika nådd et nivå som gir håp. Dermed er det kanskje slik at det siste neshorn ennå ikke er født.
