Prisinflasjon

Ofte handler prisutdelinger mer om utdeleren enn om mottageren.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[kulturpriser] Det har gått inflasjon i prisene. Og da snakker jeg ikke om bolig-, bil- eller strømprisene. Ikke den typen priser vi stakkars forbrukere må punge ut for. Tvert imot. Jeg mener den typen priser som deles ut.

Det er godt mulig man opplever samme fenomen i IT-, hotell- eller oljebransjen, men jeg tviler på om man i noen andre felt nå deler ut så mange priser som innen kulturfeltet. En rask opptelling på nettet viste oppunder 40 nasjonale litterære priser. Når du tenker på at disse prisene deles ut hvert år, i ett land med 4,5 millioner mennesker, kan du lure på om det er noen norske forfattere som ennå ikke har fått noen slags pris for sitt arbeid.

Vi ser det samme i filmens verden, der Ane Dahl Torp snart må ha en hel peishylle fylt med ulike statuetter og diplomer. På den ganske lille Kortfilmfestivalen i Grimstad i sommer skal ikke bare de elleve tradisjonsrike prisene utdeles, men i år også en ny kortfilmpris fra NRK P3s Filmpolitiet. Jeg kan ikke dokumentere det statistisk, men jeg opplever at antallet priser bare øker år for år, og at det snart ikke går en dag uten i det minste en notis i en avis om en eller annen prisvinner.

Prisinflasjonen henger naturligvis sammen med det økende antallet kåringer og lister. Aldri har kåringskåtheten vært like sterk som nå. Hver avis, festival, nettside og hvert tv- og radioprogram kårer konstant de 25 beste et eller annet, eller de ti verste ditten og datten. Enhver kåring innebærer naturligvis en vinner, som så kan intervjues både i sitt eget medium og i andres.

Det er mange edle motiver for å dele ut en pris. Nærmest er ønsket om å premiere et individ som har levert en eksepsjonelt god prestasjon. Det kan også handle om å løfte fram en gruppe som er dyktige og viktige, men lite synlige (ungdomsbokforfattere eller filmklippere), eller det kan handle om å øke statusen til et helt felt som har falt utenfor høykulturens egenpremieringer (reklamens Gullblyanten, tegneserienes Sproingpris). Men jeg mistenker at det ofte handler like mye om å kaste glans over prisutdeleren som over prismottageren.

Det fine med kåringer og prisutdelinger fra utdelerens synspunkt er nemlig at slikt nesten med nødvendighet medfører medieoppslag. Store bransjepriser som Amanda, Brage og Gullfisken, med timelange tv-shows, genererer naturligvis mye oppmerksomhet, kjendisglamour og til tider debatt. Men også mindre og yngre priser oppnår relativt automatisk en viss medieoppmerksomhet.

Å dele ut en pris handler dermed om å markedsføre seg selv. Oppmerksomheten i media kan være livsviktig for visse institusjoner. Med liberalisering og privatisering er behovet for å synes blitt stadig viktigere. Norge er under effektivisering, og organisasjoner, institutter og redaksjoner trues av nedleggelser og sammenslåinger. Å dele ut en pris kan være én måte å gi seg selv legitimitet som organisasjon på. «Se, vi har autoritet til å utføre smaksdommer og vi har fått x antall presseoppslag for denne prisen, dere kan da ikke legge ned en så viktig institusjon?», sier prisutdelingen indirekte.

Du kan jo spørre om det er så farlig med flere kåringer, priser, prisvinnerintervjuer og mer honnør til prisvinnerne og de som deler dem ut. Problemet med inflasjon er som kjent at det raskt fører til deflasjon. Jo flere priser, jo mindre viktige blir de. Hvis enhver utøvende kulturarbeider i Norge har fått sin pris eller den samme «kjendiskunstneren» må holde takketale flere ganger i året for en eller annen meningsløs pris, har vi torpedert hele konseptet om kvalitet.

---
DEL

Legg igjen et svar