Prisen å betale

12. desember mottar den iranske filmregissøren Jafar Panahi og den iranske menneskerettighetsadvokaten Nasrin Sotoudeh årets Sakharov-pris. Shirin Ebadi må steppe inn for sistnevnte, som befinner seg i Evin-fengselet og er på sultestreik på 51. dagen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

asiehaminiSend din reaksjon til debatt@nytid.no

Asieh Amini er en av Irans ledende journalister og menneskerettighetsaktivist. Hun har vært fengslet for sin dekning av kvinners rettigheter og ble i 2009 tildelt Hellmann/Hammett-prisen av Human Rights Watch. Hun har nå opphold i Norge og skriver eksklusivt for Ny Tid.


Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister:Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji(Canada), Nawal El-Saadawi(Egypt),Elena Milashina(Russland),Tiam Irani (Iran),Martha Roque (Cuba), Ethel Irene Kabwato (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).



Teheran, Iran. En iransk kollega sa til meg en gang at hvis iranske journalister skriver om sine livshistorier under det nåværende politiske systemet, er det trolig mange som ikke vil tro på hendelsene vi opplever til daglig på jobben.

Jeg hadde først bestemt meg for å skrive om en menneskerettighetsaktivist som er i sultestreik i et iransk fengsel, men det har skjedd så mye de siste dagene at jeg ikke kunne unngå å skrive om det.

Den 17. oktober gikk den iranske advokaten og frihetskjemperen, Nasrin Sotoudeh, i sultestreik i Evin-fengselet og i protest mot de vanskelige forholdene som politiske fanger opplever i iranske fengsler. Nasrin var min og flere kvinneaktivisters advokat i flere år. Hun har også kjempet sammen med oss for menneskerettigheter og likestilling i Iran.

Jeg får dårlig samvittighet hver gang jeg tenker på Nasrin og hennes smilende ansikt. Nasrins datter er på samme alder som min egen datter. Jeg har ukentlige telefonsamtaler med Nasrins familie, men ønsker ikke at de spør hvordan vi har det her i Norge.

Hvordan kan jeg fortelle dem at vi har et trygt liv og at min datter er fri og lykkelig? Mehrave, Nasrins datter, fikk reiseforbud da hun bare var tolv år gammel. Hver eneste uke må hun vente flere timer bak fengselsporten for å få besøke sin mor, og til og med bli fornærmet av vaktene hvis håret faller utenfor det tykke skjerfet hun har på hodet.

Det siste jeg husker fra da Nasrin var fri, er et TV-intervju der hun avviste alle anklager mot en ung mann, Arash Rahmanpour, som hadde blitt dømt og henrettet i 2009 etter urolighetene som oppsto på grunn av valgfusk.

Nasrin kunne opplyse på TV-intervjuet at Arash var blitt arrestert før urolighetene, og han var under 18 år da han ble pågrepet av politiet. Nasrin ble selv pågrepet etter intervjuet og hennes advokatlisens ble da også fratatt.

Nasrin kunne ikke sitte stille i fengslet og lukke øyene for den vanskelige situasjonen og manglende rettigheter i iranske fengsler. Hun har tre ganger sultestreiket for protest mot besøk- og reiseforbud for hennes mann og hennes to barn.

Fengslede kvinneaktivister i sultestreik

Det er ikke bare Nasrin Sotoudeh som protesterer mot forholdene i iranske fengsler. Siste dagen i oktober gikk åtte kvinneaktivister og medlemmer av studentbevegelsen i sultestreik. Bakgrunnen var blant annet seksuell trakassering og dårlig behandling av kvinnelige fanger.

Denne sultestreiken varte i seks dager, og førte til en stor støttekampanje i media og sosiale nettverk. Flere iranske journalister prøvde å få tak i opplysninger om hvordan trakasseringene hadde funnet sted. Men det var ikke en lett oppgave, selv for en erfaren journalist, å få alle opplysningene ut fra et fengsel under stor sikkerhetskontroll. Iransk prestestyre nekter å la internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner besøker iranske fengsler og snakke med fangene.

Selv om kvinneaktivistene hadde snakket tydelig om seksuell trakassering i fengselet, ble ikke dette tilstrekkelig markert i sosiale medier. En grunn kan være selvsensur når det gjelder saker som har med seksuell trakassering å gjøre.

Sultestreiken resulterte til slutt med at flere av fengselsvaktene ble byttet ut med nye vakter.

Blogger ble drept i fengsel

Kun få dager etter at aktivistenes sultestreik var over, kom nyheten om drapet på Sattar Beheshti, den 35-årige arbeideren og bloggeren, i fengsel. Sattar var ikke en kjent person, og det var hennes modige familie som ga nyheten om drapet til media. Flere utenlandskbaserte nettsider intervjuet Sattars familie om saken.

Det er opprettet en egen avdeling i sikkerhetspolitiet som forfølger de som skriver mot regimet på nettsider og i blogger. Personer som bor i Iran er spesielt under kontroll.

Sattar hadde skrevet i bloggen sin at sikkerhetspolitiet hadde vært i hjemmet deres og ville ha tak i datamaskinen hans, som han hadde gjemt vekk. Sikkerhetspolitiet hadde truet ham med at de hadde mulighet til å drepe ham. De pågrep Sattar kort tid etter.

Sattar hadde skrevet flere protestbrev til «Den øverste lederen», Ali Khamenei, i sin personlige blogg. Han hadde skrevet at den hovedansvarlige for den vanskelige situasjonen folk lever i for tiden er landets åndelige leder, nemlig Khamenei.

«Det iranske regimet har i det siste forbydd uavhengige politiske aktivister å ytre sine meninger om politiske saker. Regimet bruker alle midler for å skremme folk: trusler, pågripelser, tortur og til og med henrettelser. I går truet de meg med at min mor snart skal gå med sørgeklær. De sa jeg må lære meg å holde kjeft. Jeg svarte dem at jeg kun skriver om det jeg ser i samfunnet. De truet med at vi ikke har lov til å skrive politisk kritikk eller kringkaste sensurerte nyheter. De sa at de har mulighet til å drepe oss aktivister, uten at noen kan oppdage hvem og hvordan drapet har foregått.»

Familien til Sattar er nå under sterkt press for ikke å fortelle mer om hans død til media. Etter at opplysningene om Sattars død ble offentliggjort, måtte det iranske parlamentet opprette en komité for å etterforske saken.

Men folk har ingen håp om at regimet vil ta denne saken alvorlig nok. Drapssaken til Sattar har dog gjort offentligheten mer oppmerksom på det som skjer i iranske fengsler. ■

Oversatt fra farsi av Nariman Rahimi


(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 07.12.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)


---
DEL