Preventivt angrep med Al Capone som forbilde

Om klimalobbyens metoder.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«Du kan få mer med et smil, et vennlig ord og en pistol enn med et smil og et vennlig ord». Dette sitatet fra den legendariske gangsteren Al Capone er en stor inspirasjon for pr-direktøren Nick Nichols. Firmaet han leder, Nichols-Dezenhall, spesialiser seg på å slåss for store selskaper som kritiseres offentlig for deres angrep på miljøet.

I en presentasjon for Amerikas svineindustri beskriver Nichols sine metoder: Det gjelder å «stoppe angriperne i dagens angrepskultur». Et annen gammel mafiateknikk skal inspirere selskapene: «Hvis du ikke kan gi dem juling, sørg for at noen andre gjør det!» Angriperne kan være aktivister, bedrevitere eller lovgivere. Uansett skal de helst angripes først: «Preemptive strike», altså preventivt angrep, er det beste. Hørt den før?

Parallellen med USA og Midtøsten trekkes forresten av Nichols selv og hans forlegger Paul Driessen fra den konservative tenketanken Atlas Foundation. I et skriv utgitt av Heartland Foundation, nok en ekstrem-høyre tenketank, spør de: «Har vi mistet vårt moralske kompass, vår evne til å prioritere… har vi mistet vettet? Vi sender våre militære menn og kvinner til Midtøsten for å bli skadd og drept av terrorister og Scud-raketter mens de beskytter våre interesser i dette vitale oljeområdet. Men vi bekymrer oss for å drille i Alaskas fredete villmarksområder, fordi det kunne forstyrre caribooene.i» (De har unektelig et poeng, men kanskje med motsatt fortegn.)

Konsernkrigeren

Jeg må si noen ord om Nichols’ siste bok, «Rules for Corporate Warriors». På omslaget vises The Corporate Warrior, Konsernkrigeren, i en stilisert dress som minner vagt om en rustning, med stress-kofferten som skjold og en hevet fane i hånden. På hodet bærer han en hjelm fra det romerske keiserriket. Er dette selvironisk ovenfor det mektige Amerika, som stadig oftere omtales som et imperium? Nei da. Det finnes ikke et snev av ironi her. Det er The Empire som glorifiseres, med mafiaen som inspirasjon og preventivt angrep som metode.

Hvorfor bør selskapene angripe preventivt? Jo, den første grunnen er: «Angriperne liker dere ikke og kommer aldri til å gjøre det!» De liker deg ikke, altså angrip dem. Skap risiko for angriperne, sier Nichols, de er sårbare. De «tar feil om fakta». Hvilke fakta? Det spiller absolutt ingen rolle. Aktivister og lovgivere som bedriften ikke liker tar feil om fakta, punktum. De er også sårbare fordi «de er utenfor den kulturelle mainstream» – og ikke minst: «de er ikke forberedt på preventivt angrep». Konsernkrigere bør «slåss som geriljasoldater», «Whenever possible go outside of the experience of the enemy», «Deploy globally» og «Take no prisoners».

Nichols’ selskap sponset for et par år siden et seminar om «Stopping Eco-extremism (…) to protect free enterprise»ii, sammen med Competitive Enterprise Institute. Der forklarte en annen «stjerne» på denne mørke himmelen, Erik Dezenhall, at «De store selskapene jeg representerer som mediakonsulent (…) har lært å slå tilbake, angripe angriperne først, og noen ganger klart å oppnå offerrollen i medie-melodramaet». Han kommenterer teknikken slik: «Da kardinal Joe Bernardin ble anklaget for å ha misbrukt en korgutt, tok ikke angrepene slutt før Bernardin hadde sørget for å ødelegge korguttens rykte totalt. Det er hva jeg gjør. Jeg juler opp korgutter, og det ser ikke pent ut. Likevel blir det slik.» For ellers tar folk korguttens parti.

«Rettferdighet»

En veiledning om preventivt angrep ble utgitt av Competitive Enterprise Institute i 2004iii. Hovedprinsippet er også her: «Alltid start offensivt.» Og alltid husk på at den som forklarer saker og ting, ender opp som taperen. Problemet, sier hovedforfatterne Fred L. Smith og Castellanos, er at de nykonservative alt for ofte har henvendt seg til folk som allerede har samme verdier som dem selv. «Men de har ignorert de egalitære «rettferdighet»-argumentene (det er deres gåseøyne!) som har vist seg å være mer overbevisende for liberale eliter».

Det som må gjøres, sier de, er å sette i gang og argumentere med «rettferdighet». For det er slik de best kan forsvare den amerikanske industriens – oljeindustriens spesielt – rett til å ødelegge menneskenes livsgrunnlag. Hva er mest urettferdig med den globale oppvarmingen og miljøforringelsen? At de skapes av de rikestes forbruk av ressurser, mens de fattige lider mest? At fattigdommen fyrer opp under miljøforringelsen, og miljøforringelsen under fattigdommen? At det gjelder millioner av folk som trues av hjemløshet, sult og død? Nei, snu det opp ned og si at miljøvernere er ansvarlige for genocid, massemord, fattigdom…

Når USA med 6 prosent av verdens befolkning forbruker en fjerdedel av verdens resurser, blir det veldig praktisk å påstå at det er «de grønne» som skaper verdens nød. Det finnes ingen argumenterer for å hevde noe slikt, men hvilken rolle spiller det?

Øko-imperialisme?

Ingenting i disse teknikkene er i og for seg nytt – tvert imot har det nesten blitt en klisjé disse siste årene å nevne Orwell og den stadig mer perverterte bruk av språket i politisk sammenheng. Den systematiske bruken av disse teknikkene har tiltatt på området global oppvarming, som på andre områder.

«Ubegrunnet frykt for global oppvarming er også brukt for å rettferdiggjøre policies som hindrer fattige afrikanere, indere, asiatere og peruvianere fra å bruke fossilt brensel for å produsere strøm, og dermed tvinger dem å bruke ved og dyremøkk som brensel», sier den kjente olje-dogmatiker og astrofysiker Sallie Baliunasiv. Nå er det simpelthen totalt umulig å begrunne en slik påstand, men det gjør heller ikke Baliunas. Hun bryr seg heller ikke om at hovedpåstanden som hennes meningsfeller brukte mot Kyoto-avtalen, var at de mente at den la for mange forpliktelser på rike land, og ikke på fattige.

«Den tredje verdens fattige (…) føler sinne når de ser sine valg bli diktert av miljøaktivister i den første verden» skriver Driessen, sitert ovenfor, i boka «Grønn Makt, Svart Død», en tittel som angir hovedpoenget: Verdens styres av gale miljøvernere, som skaper død og elendighet. For å gi «miljøvernere» makten som trengs for å gjennomføre all mordene han legger på dem, må han regne Verdens helseorganisasjon og til og med USAs offisielle bistandsinstitusjon, USAID, som miljøaktivister. «De smerter og lidelser disse påfører familie i utviklingsland kan ikke lenger tåles», skriver Patrick Moore, medforfatter av boka om Konsernkrigerensom er sitert ovenfor, om miljøbevegelsen.

I begynnelsen av 2004 organiserte Driessen sammen med blant annet Patrick Moore og Roger Bate et seminar kalt «Eco-Imperialism: The global green movement’s war on the developing world’s poor».

Roger Bate, fra American Enterprise Institute, leder Africa Fighting Malaria, og er også knyttet til en lang rekke tenketanker på den ekstreme høyresiden: Competitive Enterprise Institute, the Institute of Economic Affairs, the International Policy Network og the European Science and Environment Forum (ESEF) som har var med på å stifte og en periode var direktør for. Dokumenter som tobakk-konsernet Philip Morris måtte komme ut med i forbindelse med en rettssak, viser at ESEF var etablert med penger fra tobakkindustrien. ESEF skulle være frontorganisasjon for tobakkindustrien i Europa, og deres jobb skulle være å snike inn argumenter for tobakk mellom en lengre rekke av «vitenskapelige» konflikttemaerv.

Organisasjonen «Africa Fighting Malaria» er et mindre men godt eksempel på den type forbindelser jeg har beskrevet. Denne organisasjonen har formet en koalisjon kalt «Save Children From Malaria», med det formålet å bevare DDT («dedicated to preserving DDT»). Competitive Enterprise Institute deltar i denne koalisjonen. Hovedpoenget er å legge skylda for malariadøden på miljøbevegelsen.

Africa Fighting Malaria fokuserer sitt skyts mot klimaforskere og malariaforskere, som sier at det er alvorlige helseeffekter knyttet til global oppvarming. Organisasjonen finansieres blant annet av BHP Billinton, et stort internasjonalt selskap som er engasjert i oljeutvinning sammen med Exxon. En direktør fra Africa Fighting Malaria dro til den globale klimakonferansen i Delhi, der han kunne styrke rekkene blant dem som sloss for å bekjempe ethvert reelt tiltak mot global oppvarming. Givernes regnskap viser bare at de støtter et edelt mål: kampen mot malaria. Afrikanske barn brukes til mangt. Om selv DDT kommer på nytt refrenget «stort sett ikke noe bevis om dets effekter», som en leder i Wall Street Journal vi skrev.

«God PR er pragmatisk»

For å komme tilbake til Al Capone og pr-bransjen: Profesjonelle pr-folk i USA har forklart hvorfor det ikke er så lurt å satse på «angrepskulturen». Holmes Report, som gir spesialisert informasjon til pr-bransjen, har intervjuet en lang rekke prominente PR-folk i USA og konkluderer med at det slett ikke er rart at «konsernkrigerne» har suksess, at de er populære talere for store bransjeorganisasjoner eller med journalister.vii Det virker virilt og handlekraftig, den type aggressivitet er i tidens ånd, og mange ledere er frustrert over aktivister og byråkrater. Men likevel er konsernkrigeren ikke representativ, mener Holmes Report. For det første går ikke store selskaper til pr-firmaer når de vil angripe. De gir penger til tenketanker og lignende organisasjoner. «Siden disse gruppene er godt kjent for å tie om hvem som finansierer dem, stoler selskapene på dem for å si den slags ting det kunne være pinlig å si selv.»

Mange store selskaper foretrekker å ta opp en dialog med sine kritikere, samtidig som de betaler noen andre for å gå til angrep. Muligens har amerikanske politiske taktikker smittet over på pr-sektoren, og skittkasting fått høyere prestisje. Problemer er at over tid blir alle tapere, fordi publikum ender opp med å forakte alle som en. «God PR er pragmatisk, ikke dogmatisk. Det kommer an på de profesjonelles evne til å finne den riktige tilnærmingen for enhver individuell situasjon. Kundene er ikke tjent med firmaer som bare har en måte å handske med ting – angrep – uansett hva sakens fakta er,» konkluderer Holmes Report. De erfarne pr-profesjonelle gir mange eksempler på katastrofale resultater for amerikanske firmaer som har valgt denne strategien. Erfaringen viser gang på gang at publikum vil se problemer løst, produkter forbedret, feil rettet på. «Husk dette om brent jord: det er meget vanskelig å noensinne få noe til å gro der.»

At «konsernkrigerne» ikke er representative for profesjonelle amerikanske pr-folk, betyr ikke at de ikke har påvirkning. De surfer på de siste årenes politiske bølger, og får hjelp av de enorme ressursene som er brukt for å rettferdiggjøre og alminneliggjøre tanken om «preventivt angrep».

Når en slik ideologi tar overhånd lærer man ikke nødvendigvis av erfaring. Et praktfullt eksempel fikk vi i april 2004 fra USAs talsmann i Irak, Brigadier General Kimmitt, foran byen Falluja. Ett år etter at det første angrepet, da selv de mest krigsvennlige kommentatorer måtte anerkjenne at Bush-administrasjon hadde vært litt raske med å annonsere en knusende seier men understrekte umuligheten av å trekke seg tilbake, sa USAs talsmann til BBC: «En militær løsning er enkel, rask og lett å skru av og på.» Her ser vi dogmatikken i all sin prakt. Få vil være enige med ham, men realiteten er likevel at det var ham og ingen andre som var talsmann for amerikanske styrker, mens bombene falt på Fallujas fattige kvarterer.

Å grave i et hull

Det desiderte beste svaret til dette kom fra en annen amerikaner, tidligere leder av US mission i Irak: «If you are in a hole, stop digging»viii.

Han tenkte slett ikke på globaloppvarming. Men også når det gjelder vår egen framtid er det kanskje det beste rådet av alle: Har du gravd deg ned i et hull, slutt å grave.

i Paul Driessen and Nick Nicholas, «What ever happened to common sense?» utgitt av Heartland Institute i Environment News, October 1, 2001

ii http://www.cei.org/gencon/003,02409.cfm

iii «Field Guide for Effective Communication» National Media og Competitive Enterprise Institute 2004, National Media Inc.

iv «Environmentalists Accused of Promoting ‘Eco-Imperialism'» http://www.crosswalk.com/news/1259000.html

v GM Watch, http://www.gmwatch.org/profile1.asp?PrId=18

vi «The Life and Death of DDT», Editorial, Wall Street Journal, June 14, 2002.

vii Se «Does the PR Industry Need More Rotweilers?» Thursday, May 17, 2001

viii Edward Peck, som ledet den US mission i Irak i 80-årene, også til BBC News.

---
DEL

Legg igjen et svar