Prest uten Gud

I Danmark finnes det en prest som ikke tror på Gud. Med det er spørsmålet om kristendommens rolle reist igjen.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Sogneprest Thorkild Grosbøll i Taarbæk kirke på Jylland nord for København har blitt suspendert fra sitt embete av biskop Lise-Lotte Rebel. Nå vil han etter all sannsynlighet bli stilt for en præsterett som skal ta stilling til om hans kontroversielle teologiske synspunkter gir grunnlag for oppsigelse.

Men det er bare aller siste vending i en sak som har gått i danske medier i et drøyt år og den siste måneden har lagt spaltemeter på spaltemeter i avisene. Vi har nemlig å gjøre med en prest som ikke tror på Gud.

I begynnelsen var ordet – også denne gang. Våren 2003 gav Grosbøll ut boken En sten i skoen. Et essay om civilisation og kristendom uten at det vakte nevneverdig oppmerksomhet. Det var da han gjentok hovedpoengene fra boken i et bredt anlagt intervju i Weekendavisen – Danmarks svar på Morgenbladet – den 23. mai i fjor, at rabalderet startet.

Vi siterer derfra: «I dag er det stort set kun ved børnehavegudstjenester, Gud kan få lov til at optræde i lidt af sin fordums glans og herlighed, påstår han, for kun børn kan tro på den slags.» I kontrast til denne gamle gudsoppfatning, stiller Grosbøll så opp et verdenssyn med mindre metafysikk – ja, der finnes verken oppstandelse eller evig liv, ingen skapende eller opprettholdende Gud: «Jorden er ikke skapt av Gud, og han holder den ikke oppe. Gud kan ikke bruges som argument for noget som helst. For mig er Gud spørgsmålet. Et fantastisk spørgmål, man kan stille til sitt liv. Men jeg vil ikke åbne så meget som en kattelem, for at man kan tale teofysisk – at Gud bliver en fysisk realitet,» sier han til avisen. Videre er det et problem ved den danske kirken, ifølge Grosbøll, at prestene likevel ikke gir slipp på det gamle gudsbegrepet, men stilt ovenfor menighetens forventinger gjentar det han karakteriserer som «vrøvl». For ikke å bli misforstått bruker han dermed heller ikke ordet «Gud» i sine prekener, men snakker om «gudsbegrepet» eller «det vi kaller Gud».

Hva blir så igjen for den godeste Traabæk-presten? Jo, tre ting skal vi tro intervjuet. For det første fortellingen – evangelienes narrativ: «Jeg er lykkelig tekstfortolker i traditionen og ansat til at læse over den samme historie uge efter uge. Den lykke er forbundet med, at jeg dér føler, at jeg får lest mig ind på min egen eksistens. Historien handler i al sin gammeldagshed om at være menneske, og den leverer noget, man ikke kan undvære… Han [Gud] er i sproget som det ypperste billede af mening og betydning, så det ville være sindssygt at volde sproget og bede ham gå sin vej. Vi taler om ham, og vi taler også meningsfuldt om Robin Hood.» For det andre kristendommens innflytelse på europeisk kultur og sivilisasjon: «Det er næsten likegyldigt, hvor i teksten du hamrer din spade ned. De bliver ved med at kaste noget av sig, ikke om højlitterær tekst, men fordi deres virkningshistorie er så lang og betydningsfuld for os. Det er historier, der fra at være et lille forkølet fænomen med tolv fiskere kom til at sætte dagsordenen i Europa for udviklingen af samfundet, kunsten, mennesket.» For det tredje samværet mellom oss mennesker i dag: «Alle har en klar opfattelse af, hvad en god kristen er for noget – nemlig én, der efteraber en svunden tid. Efter min mening er det tværtimod en helvedes dårlig kristen… For hvad er det hellige? Det er da livet med hinanden, der er det hellige.»

Nå hører det med til historien at Grosbøll i dag føler seg feilsitert i intervjuet – «men det er slikt som skjer når budskapet i en bok på 160 sider kokes ned til et avisintervju,» sa han til KRisteligt Dagblad så sent som den 13. juni.

Spørsmålet Danmark stilte seg ble likevel dette: Er det denne presten forkynner kristendom? Hvor ble det av skapelsen, miraklene, englene, den inngripende Gud, etterlivet, oppstandelsen og så videre? Grosbølls biskop Lise-Lotte Rebel var mer spesifikk: Kan mannen fortsatt være prest i den danske folkekirke?

Svaret lar fortsatt vente på seg, saken skal trolig avgjøres i en læremessig rettssak, hvor to teologer og tre jurister vil fatte en avgjørelse. Rebel var imidlertid raskt ute etter intervjuet. Da medieståket hadde vart en uke, valgte hun å suspendere Grosbøll og innlede samtaler med ham om hans tro. Det skjedde den 3. juni i fjor. Halvannen måned senere fikk Grosbøll lov til å gjenoppta sitt embete, men kom under «skjærpet tilsyn» av biskopen.

Og slik stod saken inntil presten den 3. juni i år fikk beskjeden: Enten sier du opp og får en fallskjerm på tre årslønner, eller så blir du suspendert på nytt. Grosbøll fikk en ukes betenkningstid – og valgte det siste.

Det var en passus fra en preken presten holdt den 16. mai 2004 som fikk det til å koke over for biskop Lise-Lotte Rebel igjen. «Hvis Guds vilje skal ske, hvis retfærdigheden skal ske fyldest, er det os, der råder for den. Gud har abdiceret til fordel for sin søn og dermed til fordel for os. Der er altså ikke længere nogen himmelsk garanti eller indgribende magt, der er kun det gudsrige, der lykkes ved os og mellem os. Så lykkes det ikke, er der intet,» sa Grosbøll til sin menighet. Og det er en menighet som er svært glad i ham. I motsetning til 80 prosent av de 400 prester som har svart på Danmarks Radios (DR) rundspørring støtter de sognepresten sin. Menighetsrådets leder Lars Heilesen har gått til det skritt og skrive brev til statsminister Anders Fogh Rasumssen med et krav om at kirkeministeren – som Heilesen mener kun har involvert seg i saken for å tilfredsstille sitt «kirkepolitiske bakland» – ikke måtte få fortsette sin hets av Grosbøll. Hvis ikke ville han pusse ombudsmannen på henne. Kirkeministeren, som raskt kunne fått saken på sitt bord, og også blir beskyldt for å ha presset biskop Rebel til å ta affære, skal ha sagt på TV at man ikke kan være prest i folkekirken med Grosbølls holdninger. Det fikk Heilesen til å kreve at hun måtte erklæres innhabil. Nå har kirkeminister Tove Fergo overlatt saken til justisminister Lene Espersen og ombudsmann Hans Gammeltoft-Hansen har bedt både biskop Rebel og kirkeminister Fergo om en forklaring på opptredenen i saken.

Særlig er den aller siste utviklingen som har vekket reaksjoner. Den 10. juni fikk nemlig Grosbøll beskjeden om at han var fritatt fra embetet inntil videre – i form av en pressemelding. Og det er også det eneste skriftelige dokumentet Grosbøll har mottatt i sakens anledning. I den peker biskopen på fire forhold som hun mener er kritikkverdige: Grosbøll skal ha tilsidesatt folkekirkens bekjennelsesgrunnlag, han skal ha undergravet embetets aktelse og tillit, han skal ha tilsidesatt tjenestelige pålegg og han skal ha skapt dyp forvirring om folkekirken.

Det er denne underlige saksgangen som har fått ombudsmannen til å frykte for prestens rettssikkerhet. Formann i Den danske præsteforening har til og med kalt saksgangen mot presten et «netsen kafskask uvirkelig scenario.»

Videre har det oppstått en diskusjon om hvordan saken bør håndteres her fra – som tjenestemannssak eller som læremessig rettssak. Den 19. juni besluttet biskop Rebel å anbefale en læremessig rettssak ettersom Grosbøll-saken ikke er en ren personalsak, men en sak om forkynnelse og trosinnhold. Det synes i grunnen hovedpersonen er ok: «Det er da den eneste form for retssag, der er meningsfuld her. Jeg kan dog godt grue lidt ved tanken om, at vi nu skal tærske langhalm om sagen i måske seks år. Det er temmelig uholdbart, især hvis jeg ikke kan få lov til at passe mit embede samtidig, men blot kan sidde her i præstegården og vinke til folk, som går forbi,» sier han til DRs nettsider. Og det på tross av at dette i så fall kun blir den andre læremessige rettssaken i Danmarks historie og flere jurister stiller spørsmål ved om Grosbøll kan forvente en rettferdig rettssak. Valget av to teologiske lekdommere – som skal foregå ved loddtrekning – kan nemlig medføre at selve loddtrekningen, heller enn bevisenes stilling og en saklig drøfting avgjør utfallet.

Strategisk nok ga Grosbøll ut en samling prekener i bokform sist uke. Anmelderne kastet seg over den – ja, Kristeligt Dagblad, Danmarks svar på Vårt Land – hadde sågar to anmeldelser av boken forrige fredag. Til sagen inneholder 21 prekener som Grosbøll har holdt fra advent i fjor til påsken i år – en periode han var under skjerpet tilsyn av biskopen. De inneholder – kan hende derfor – lite kontroversielt, men er snarere opptatt av å gjøre kristendommen tilgjengelig i vår tid ved å knytte den opp til hverdagen og nåtidens begivenheter. Det er imidlertid ikke bare boken, men også mannen og saken som er oppe til behandling i anmeldelsene, og her nærmer vi oss tidvis sakens kjerne. For hvordan kan man diskutere hva Grosbøll helt presist er anklaget for uten samtidig å ta kirkens eget trosgrunnlag opp til debatt, spør Politikens anmelder. Av de mange og ulike aspekter som kjennetegner religion som fenomen – individuelt og samfunnsmessig, er det kristendommens fremtid i den sekulære moderniteten som står på spill. En av Kristeligt Dagblads anmeldere, Henrik Højlund, som forøvrig også er prest, påpeker at Grosbøll mener Gud er en menneskelig projeksjon. Under den forutsetning at vi snakker om «den gammeldagse Gud» ville nok Grosbøll være enig, men vurderingen av dette standpunktet er himmelvidt forskjellig. Højlund skriver for eksempel: «Det er kun gud som spejl af os selv. Det er Narcissus’ selvspejlende kærlighed.»

Gud er hellig, ikke for Guds skyld, men for menneskenes, ville Grosbøll derimot sagt. Det metafysiske trosinnholdet blir dermed en menneskelig konstruksjon hvis begrunnelse ikke gir seg i et forsøk på å bevise denne konstruksjonens sannhetsgehalt, men i at den har en positiv effekt fordi folk som tror på den tenderer til å gjøre gode handlinger.

Den kristne metafysikken blir i dette perspektivet det vi i samfunnsvitenskapen kaller «falsk bevissthet» – en illusjon. Og selv om effekten av denne illusjonen er positiv, kan ikke Grosbøll lenger tro på den samme måte som før i det han gjennomskuer den. Ved å gjenkjenne den «falske» bevisstheten som er i sving, har han tatt det første steget i retning av også å forholde seg refleksivt til fenomenet. Grosbølls fokus på teksten og evangelienes litteraritet peker i denne retning. Dette er dessuten en typisk moderne innstilling som er et ektefødt barn av opplysningstiden. Erkjennelsesteoretisk har det som konsekvens at oppfatninger, verdier og holdninger må begrunnes argumentativt og ikke ved å henvise til en guddommelig autoritet. I den bevegelsen som er foretatt har Grosbøll nemlig anskuet fenomenet religion fra en posisjon på et høyere abstraksjonsnivå enn det religiøse universet. Han har gjort det til objekt for analyse og kan ikke lenger tro inderlig.

Grosbøll er ikke den første som beveger seg langs disse linjene. Heller ikke den første som kommer dit fra et kristent utgangspunkt. Politikens anmelder peker for eksempel på at Grosbøll benytter et sitat fra Luther: «Vi ser bort fra Gud, og sætter formidleren i hans sted…» Og et sitat fra Grosbølls gamle dogmatikkprofessor Regin Prenter: «Uden for Jesus findes kun vore gudsidéer, som alle er produkter af afgudsdyrkelsen.» Anmelderen påpeker at dette er «endnu et eksempel på, at kirkens og teologiens egne autoriteter i tidens løb også har udtalt sig forholdsvis uortodokst om Gud.»

Men dette hører nok til unntakene, og er et stykke vekk fra grunnvollen i den kristne tro – en trosbekjennelse som inneholder både oppstandelse og en skapende Gud (her i norsk språkdrakt): «Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper.

Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fór ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fór opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.

Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv.

Amen.»

Kulturelt sett svever imidlertid lutheraneren og protestanten i et spenningsfeltet som markeres av disse to universene – det inderlig religiøse og det grosbøllske, men de tilhørende erkjennelsesteoretiske premissene. Noen har en fast kristen identitet nærmere den ene eller den andre fløyen, men en del som kaller seg kristne og er uten en fastlåste posisjon i feltet trives sågar i den teologiske undringsrommet dette åpner for. I motsetning til mer inderlige katolikker og gjenfødte evangelister balanserer de med prinsipper og pragmatiske hensyn ettersom samvittigheten tillater det. Og den samvittigheten er festet både i religionens krav og i de mellommenneskelige relasjonene i hverdagen.

Om den danske folkekirken skal ta denne formen for tro inn i seg, eller om den heller bør markere den ene polen i dette systemet, er i så fall spørsmålet Grosbøll-saken stiller. For dersom en slik sekularisert religion kommer inn i kirken, forskyves vel kanskje ballansen en smule. En av dem som markerer motpolen til Grosbøll, fakultetsleder ved det danske Menighedsfakultetet Ingolf Henoch Pedersen, mener inngrepet mot Grosbøll var riktig av denne grunn: «Biskoppen er i gang med at trække en grænse for, hvad en præst kan tillade sig at mene. At man altså ikke kan være præst i Folkekirken, hvis man ikke tror på Gud. Det betyder, at vi ikke længere står foran en helt bundløs afgrund,» sier han. Men så er også Henoch Pedersen tilknyttet sammenslutningen «De 8», som består av åtte grupperinger på den folkekirkelige høyreflyen i Danmark. Politikens anmelder påpeker derimot: «Højprofilerede antiliberale præster med et meget selektivt næstekærlighedsbegrep er ikke en mangelvare. Det er derimod præster som Grosbøll, for hvem der faktisk lykkes at få helt andre grupper i tale end den faste kerne af kirkegængere, der fortsatt bliver mindre.»

Kanskje vil et press fra stadig sviktende oppmøte til gudstjenester påvirke kirken i en slik retning også her hjemme? Ikke foreløpig, ser det ut som. De få kristne som har vært på banen er enige om at Grosbøll bør ut av tjeneste. Agder-biskop Olav Skjevesland sier for eksempel til NRK: «Dette er det klaraste nordiske eksempelet eg veit om på ein prest som så å seie flippar heilt ut frå kyrkja sitt grunnlag. Og at han bør ut av tjeneste meiner eg er opplagt.»

Også religionsviter Brita Polland er enig: «Denne reaksjonen kjem fordi mange kristne føler at det er vanskeleg å tru på Gud og det evige liv. Presten er den som skal vere med å halde dette håpet levande. Viss han ikkje gjer det, er det noko som styrtar saman i mange private univers.»

I Danmark er kirken langt mer splittet. Der finnes det til og med prester som har holdt prekener skrevet av Grosbøll etter at han ble fritatt fra embetet. Så er det også slik at der vi i Norge snakker om et bibelbelte, snakker danskene om et «whiskyblete». Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at Traabæk kirke ligger pyntelig plassert i akkurat denne delen av landet.

---
DEL

Legg igjen et svar