Publisert: 01.10.2018
Nesten alle norske redaktørstyrte medier forplikter seg til å følge Vær Varsom-plakaten. Den angir regler, normer og idealer for god presseskikk som det er lett å slutte seg til. Men det finnes også en annen Vær Varsom-plakat. Denne er mer inngripende enn den første. Den formulerer ikke idealer for hvordan pressen skal arbeide, men setter grenser for hva der i det hele tatt er akseptabelt å skrive om. Den er verken eksplisitt formulert eller skrevet ned noe sted, men at den likevel eksisterer, blir klart og tydelig når den først brytes.
Da Ny Tid for et år siden publiserte en artikkel av Ted Walter som problematiserte deler av den offisielle fortellingen om 11. september, var dette et klart brudd på pressens andre Vær Varsom-plakat. At artikkelen var grundig, saklig, faktaorientert og interessant var underordnet. En slik artikkel skulle aldri ha vært trykket. Det Ny Tid angivelig hadde gjort seg skyldig i, var å «viderebringe konspirasjonsteorier».
Dermed var skandalen et faktum. Reaksjonene som fulgte, utviklet seg til en konkurranse om å distansere seg mest mulig fra Ny Tid. Klassekampen sa opp distribusjonsavtalen de hadde med avisen. Et styremedlem i Ny Tid trakk seg i protest. Kjetil Rolness rykket ut på Facebook. Det kokte i sosiale medier. Kulturrådet «merket seg debatten». Og Faktisk faktasjekket for harde livet.
Etter å ha hoppet bukk over de fleste av Walters argumenter, og til gjengjeld fyrt av med kanoner mot tidsskriftet som hadde publisert en av artiklene Walter hadde brukt som kilde, hadde nyopprettede Faktisk allerede samme dag konklusjonen klar: Det var «Faktisk helt feil» at «skyskraperne raste som følge av kontrollerte sprengninger». I tillegg ble det hevdet at Ny Tid «ukritisk viderebringer konspirasjonsteorier».
Ny Tids dekning av 11. september
«Konspirasjonsteori» er et ord med magiske kvaliteter. Bare det å si ordet, særlig hvis det uttales med en smule forakt, er tydeligvis en tilstrekkelig gjendrivelse i seg selv. Hvordan kan dette ha seg? I seg selv innebærer ikke en konspirasjon mer enn at to eller flere mennesker har slått seg sammen for å begå en handling, en «sammensvergelse» eller «et komplott» (Store norske leksikon). I ordets nøytrale betydning vil en konspirasjonsteori verken ha større eller mindre generell troverdighet enn andre teorier om kriminelle handlinger, men må vurderes fra sak til sak. Hensikten med å bruke ordet er i midlertidig sjelden å gi en nøytral karakteristikk av en teori, men derimot å påkalle en rekke forestillinger og assosiasjoner som er egnet til å diskreditere denne teorien.
Jeg kan vanskelig forestille meg at mange av dem som har lest Ted Walters artikkel i Ny Tid, mistenker ham for å gå med en konspiratorisk aluminiumshatt. Det ville derfor være en fordel om det hadde vært mulig å diskutere synspunktene hans saklig i den brede offentligheten – i stedet for å henfalle til simple karakteristikker og fordummende hersketeknikker. Alternativet er nemlig at disse diskusjonene kun foregår på halvoffentlige nettsteder og i alternative medier. Det gjør det vanskeligere å avgjøre hva som er sant og usant, og samtidig gjøre vurderinger basert på mest mulig informasjon.
Mange vil møte en slik appell med hoderysting: Skal vi også fylle avissidene med kronikker som hevder månelandingen var «fake», at holocaust er en myte, at jorden er flat? Nei, alt innenfor rimelighetens grenser. At det skal mer til enn to passasjerfly for å pulverisere tre skyskrapere er ikke en opplagt urimelig tanke – særlig ikke i lys av bevismaterialet som Walter legger frem. Når Walters synspunkter likevel ikke lar seg høre, skyldes det at mange vil mene at de impliserer – ikke bare en konspirasjon – men en konspirasjon av det helt makeløse slaget. Dette følger ikke logisk. Dersom eksplosiver virkelig var involvert i nedrivingen av tårnene, er det ikke umulig at Al Qaida var ansvarlige også for dette. Og uavhengig av hvem som måtte stå bak, finnes det eksperter som mener at en slik operasjon med avanserte eksplosiver ikke nødvendigvis måtte ha vært utført av mange personer. Det vesentlige i denne sammenhengen er imidlertid at Walter selv og organisasjonen han tilhører, Architects & Engineers for 9/11 Truth, bevisst holder seg til tekniske og vitenskapelige argumenter og avstår fra slike spekulasjoner.
Faktisk sin påstand om at Ny Tid med Walters artikkel viderebringer konspirasjonsteorier, er derfor faktisk helt feil.
Likevel vil flere – slik også Klassekampens tidligere redaktør Bjørgulv Braanen gjorde på et debattmøte 11.9. i regi av Ny Tid – avvise Walters argumentasjon, nettopp fordi de påstår at konsekvensen i så fall blir at høytstående amerikanske myndighetspersoner må ha vært involvert. Det ville være en absurd tanke at noen på innsiden skal ha hatt motiv, vilje og evne til å gjennomføre noe slikt.
Operation Northwoods
Det finnes imidlertid en historisk kontekst som gjør at selv slike scenarier ikke fremstår som helt utenkelige. Et rystende eksempel er hentet fra den kalde krigen og gikk under navnet Operation North-woods. Som følge av frigivelsen av tidligere hemmeligstemplede dokumenter ble det i 1997 offentlig kjent at amerikanske myndigheter (nærmere bestemt innenfor forsvarsdepartementet og Joint Chiefs of Staff i 1962) hadde utarbeidet planer om å iscenesette terroraksjoner mot egne innbyggere. Skylden skulle legges på kubanske myndigheter for å rettferdiggjøre en krig mot Cuba. Forslagene var skremmende detaljerte og inkluderte blant annet flykapringer og sprenging av amerikanske skip. Operation Northwoods ble heldigvis aldri iverksatt fordi den daværende presidenten John F. Kennedy var kontant avvisende. Men noen av planene som vitterlig ble utarbeidet og foreslått, minner påfallende mye om konspirasjonsteoriene om 11. september.
Dette forteller oss selvsagt ikke hva det var som egentlig skjedde den 11. september. Men det sier noe om hva som er mulig, og antyder kanskje at pressens andre Vær Varsom-plakat blir håndhevet strengere enn den burde. I stedet for en presse som er kritisk til det myndighetene forteller oss når det er grunnlag for det, har vi en presse som angriper dem som faktisk stiller de kritiske spørsmålene. En slik presse er en vakthund som bjeffer i feil retning.
Se også fra debatten 11.9.18
Se også video fra arrangementet her
