Pressen får mer makt

Styrkeforholdet mellom pressen og politikerne har blitt kraftig forskjøvet i pressens favør de siste årene, mener medieforsker.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Samtidig med at pressens makt har økt, har også politikerne blitt flinkere til å utnytte pressen. Dette er noen av konklusjonene til cand. polit. Kjersti Thorbjørnsrud ved Institutt for medier og kommunikasjon som nå forbereder seg på å forsvare sin doktoravhandling «Journalistenes valg. Produksjon, interaksjon, iscenesettelse». I større grad enn tidligere er det media som legger føringene, bestemmer formatet i politiske debatter og påvirker de politiske problemstillingene. Hun er ikke i tvil om at pressens makt er økende.

– I alle fall i forhold til politikken. Journalistisk etikk har blitt formet av journalistisk logikk. Men politikerne har også blitt veldig flinke til å utnytte journalistene, sier hun.

Thorbjørnsrud har spesielt undersøkt pressedekningen i forbindelse med valgkamper. Hun mener mediene i større og større grad påvirker de politiske problemstillingene og ikke bare avslører det som har skjedd, eller er i ferd med å skje, men gjennom selve nyhetsformidlingen bidrar til at ting skjer. Pressen er dermed med og legger premissene for det som blir tatt opp i de politiske organene. Det er dette hun omtaler som «intervenerende journalistikk».

– Medierommet har blitt mye viktigere for politikerne. I dag er det å være i media i stor grad det som teller, sier Thorbjørnsrud.

Politikerne har i større eller mindre grad vært flinke til å tilpasse seg denne virkeligheten, mener hun.

– Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet har i høy grad vært med på dette og har surfet på den journalistiske bølgen, sier hun og mener de andre partiene i den senere tid har kommet etter.

Alle har vært veldig villige til å stille opp og kjøpe denne dynamikken, påpeker hun.

– Dynamikken mellom media og politikere blir dermed et samspill hvor begge parter deltar, men det er likevel media som i stor grad legger føringene.

Politikere med medietekke

Man forventer politikere som har «medietekke», det vil si at de er spissformulerte, tabloide, engasjerte, gjerne litt hissige og i stand til å skape debatt med akkurat den temperaturen som media forventer. Dermed er det opp til de politiske partiene å velge politikere som egner seg og ikke minst tilpasse og utforme budskapet på en måte som gjør at man slipper til i studio, mener forskeren.

Faren er at journalistene opptrer som offentlighetens representanter og kamuflerer sin egen dagsorden som et slags folkets krav, hevder Thorbjørnsrud. På denne måten kan mediene sette en politisk agenda på egne premisser.

– Dette betyr ikke nødvendigvis at journalistene har drevet politiske kampanjer under dekke av å være reportasjer om virkeligheten. I stedet kan det synes som om kravene til en bestemt dramaturgi ofte er avgjørende for hva som blir slått opp og hvordan det vinkles.

Hijab-saken er et klassisk eksempel på det samspillet mellom politikere og media som hun har prøvd å beskrive, mener Thorbjørnsrud.

– Det er helt etter boka. Hijab-saken inneholder alle de ingrediensene som er nødvendig for å få akkurat det medieoppslaget som journalistene i dag er ute etter. Vi har henvisninger til svart-hvitt tenkning, vi har åpenbar indignasjon, vi har følelsesbaserte uttalelser, spissede uttalelser, moralsk opprørthet. Denne saken er et skoleeksempel på hvordan politikere kan spille på media, sier hun.

Saken illustrerer hvordan politikerne greier å utnytte en bestemt sak til å få fokus på seg selv, mener Thorbjørnsrud.

– Det er illustrerende å se hvordan Siv Jensen og Fremskrittspartiet greier å utnytte denne saken og dominere hele nyhetsbildet. Problemet er imidlertid ikke bare at politikerne vet å utnytte slike saker til å få fokus på seg og sitt, men også at media nettopp legger opp til det. Det er nettopp slike politikere journalistene elsker. Man hadde jo egentlig ikke behøvd å gi rom for slike uttalelser, men det er nettopp dette media vil ha. Media elsker en god kontrovers.

I en kronikk i Aftenposten 27. mars med tittelen «Islam-porno» gir Shabana Rehman uttrykk for noe av det samme. Hun hadde blitt oppringt av en VG-journalist for å gi en kommentar til at irakiskfødte Noor muligens skulle opptre naken i et realityshow. Journalisten lurte på hva «det muslimske miljøet» mente om det. Rehmans poeng er at media er opptatt av å konstruere debatter og kontroverser. Noor er nemlig ikke praktiserende muslim og stiller seg uforstående til at hun skulle bli gjenstand for et islamoppslag. Noor skulle «klippes ut og limes inn i en konstruert og farlig debatt om islam» bare fordi hun «ikke er blond og ateist», kommenterer Rehman i kronikken. Thorbjørnsrud mener Rehmans kronikk illustrerer det som også er hennes poeng.

– Hendelser og personer trekkes inn i en debatt hvor de egentlig ikke har noe å gjøre, sier hun.

Et demokratisk problem

Valgforsker Frank Aarebrot synes å styrke Thorbjørnsrud sine konklusjoner med en spørreundersøkelse som nylig er gjennomført av ham selv og Torgeir Foss. Undersøkelsen er gjennomført i forkant av Nordiske Mediadager som avholdes i Bergen i mai, og består av personlige intervjuer med 113 stortingsrepresentanter, lokalpolitikere, publikum og journalister.

Undersøkelsen viser at bare 22 prosent av politikerne på Stortinget mener det er det politiske systemet som vanligvis setter dagsorden. Minst 71 prosent mener det er journalistene som styrer. Aarebrot mener dette er et demokratisk problem.

Redaktør i VG, Olav Versto innrømmer at det er vanskelige spørsmål som her reises.

– Dette er et komplisert tema. I mange sammenhenger er det politikerne som setter dagsorden i det politiske liv på samme måten som næringslivet, kulturlivet og media gjør det samme, sier han.

Uten å ha sett nærmere på spørreundersøkelsen vil han derfor ikke være med på å trekke noen sikre slutninger av den.

---
DEL