Pressen som ‘fake news’

Pressen som fake news er inget nytt fenomen – ifølge Søren Kirkegaard ligger ikke det falske i innholdet, men i selve formen og formatet.

oysteinnygaard
Nygård er fast bidragsyter i NY TID. Han har en mastergrad i nordisk språk og litteratur.

«Media er en av de mest destruktive kreftene som noensinne har eksistert», hevdet Julian Assange i den stadig mer omtalte Holberg-debatten. Av de sterke reaksjonene på debatten skulle man tro radikal mediekritikk var noe nytt og uhørt. Ja, et angrep på demokratiet og et symptom på et samfunn i forfall – kort sagt: noe trumpsk. Ingenting av dette er sant. Pressekritikken er nesten like gammel som pressen selv, og blant dens mange representanter er noen av de fineste tenkere, forfattere og statsmenn vestlig kultur har fostret. En av dem er en ikke ukjent dansk filosof.

På midten av 1800-tallet satt Søren Kierkegaard i København og skrev rasende dagbokopptegnelser om det nye fenomenet han kalte «Dag-Pressen». Raseriet hadde blant annet en personlig bakgrunn. Han hadde selv blitt utsatt for pressens makt. I 1840 så Danmarks første vittighetsblad av betydning, Corsaren, dagens lys. Bladet var omstridt og ble ofte beslaglagt av myndighetene, men det ble lest av mange, inkludert Kierkegaard selv. Bladets redaktør, Meïr Aron Goldschmidt, var en stor beundrer av Kierkegaard, noe som førte til at han ble spart for den beske satiren andre kjente personligheter ble utsatt for. Slik særbehandling ville filosofen ha seg frabedt, og i en artikkel i avisen Fædrelandet (1845) regelrett ba han om å få komme i Corsaren: «Det er virkelig haardt for en stakkels Forfatter at staa saaledes udpeget i dansk Litteratur, at han […] er den eneste, som ikke udskjældes der».

Hadde han visst hva han ba om, ville han trolig tenkt seg om en gang til. Bønnen ble i alle fall oppfylt. I årene som fulgte var Kierkegaard en gjenganger i bladet. Den av beskyldningene som rammet ham hardest var den mest banale av dem alle, nemlig karikaturtegningenes antydning om at hans bukseben ikke var like lange. Underteksten her er selvfølgelig filosoforiginalen som av selvstendighetstrang, ikke kan gå kledd som vanlige folk. Man skulle kanskje tro at en filosof av verdenshistorisk betydning ville heve seg over lumpne ytringer om hans bukseben? Men Kierkegaard følte seg brydd. Ikke først og fremst om saken i og for seg (selv om han i dagbøkene tar seg bryet med å slå fast at det ikke er sant), men det at den ble en «ting» i offentligheten. Folk brydde seg nemlig. De måtte se om det virkelig var slik. De så og de lo. I lengden ble denne formen for oppmerksomhet uutholdelig for Kierkegaard. Han hadde lagt vinn på å ha et likefrem og hjertelig forhold til den menige mann, å kunne slå av en prat med hvem som helst. Nå var alt dette forrykket, forstyrret, ødelagt. Den store filosofen var i offentligheten redusert til et par ulike bukseben. Og det var pressen som hadde skylden.

Det vi nå ser, er at meningsmonopolet til tradisjonelle, redaktørstyrte medier blir stadig mer effektivt utfordret av uavhengige aktører. 

Til tross for det personlige utgangspunktet har Kierkegaards pressekritikk en allmenn karakter. For Kierkegaard er pressen fake news nærmest per definisjon. Det falske ligger ikke i innholdet, men i selve formen og formatet: «Man klager over, at der stundom staar en enkelt usand Artikel i et Blad – ak, hvilke Smaating, nei, hele denne Meddelelses væsentlige Form er et falsum».

Selv om det som står i avisen er sant, kan det likevel være «usant» at det står i avisen, ifølge Kierkegaard. La oss se nærmere på hvordan han begrunner dette. Pressekritikken hans er nedtegnet etter innfallsmetoden og er spredt utover en treårsperiode i dagbøkene fra 1847 til 1850 – her formulert som fire teser.

Utbredelsen er et falsum. Dette er et poeng Kierkegaard stadig gjentar i dagbøkene: Pressen er en uproporsjonal beretning. Det uproporsjonale er misforholdet mellom kvalitet og kvantitet, altså at det som ikke er verdt å formidle til noen på kort tid blir formidlet til mange ved hjelp av pressen. («Mange» for Kierkegaard er flere tusen. Hva ville han tenkt om tilstanden i vår tid?) Han avviser den alminnelige oppfatningen av pressen i samtiden – som vel også er den vanlige holdningen i dag – nemlig at pressen i hovedsak er et gode, og at den kun «stundom afstedkommer». Nei, sier Kierkegaard, pressen er et onde «ene og alene ved Udbredelsens Magt», den representerer en form for galskap som kan sammenliknes med å anlegge en jernbane på kryss og tvers på et noen kilometer stort område, og den bidrar til å gjøre samfunnet til en «Daarekiste» [mentalsykehus].

Han illustrerer poenget med følgende eksempel: La oss si at pressen omtaler en ung jente ved navn og opplyser om at jenta har fått en ny lyseblå kjole og at dette er sant. Det virker uskyldig, men Kierkegaard karakteriserer det som intet mindre enn «et Attentat paa den unge Pige, som maaskee blev hendes Død eller kostede hendes Forstand». Krenkelsen består ikke av omtalen i seg selv, men i den uproporsjonale utbredelsen som følger. Den ufrivillige oppmerksomheten og «Kjendtheden» som på denne måten blir jenta til del, vil ifølge Kierkegaard ikke være til å bære. Med andre ord er utbredelsen i seg selv et onde. Og med utbredelsen følger det også andre onder.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here