Pressen som ‘fake news’

Pressen som fake news er inget nytt fenomen – ifølge Søren Kirkegaard ligger ikke det falske i innholdet, men i selve formen og formatet.

Øivind Nygård
Nygård er har en mastergrad i nordisk språk og litteratur.
Email: xxx@nytid.no
Publisert: 01.03.2018

«Media er en av de mest destruktive kreftene som noensinne har eksistert», hevdet Julian Assange i den stadig mer omtalte Holberg-debatten. Av de sterke reaksjonene på debatten skulle man tro radikal mediekritikk var noe nytt og uhørt. Ja, et angrep på demokratiet og et symptom på et samfunn i forfall – kort sagt: noe trumpsk. Ingenting av dette er sant. Pressekritikken er nesten like gammel som pressen selv, og blant dens mange representanter er noen av de fineste tenkere, forfattere og statsmenn vestlig kultur har fostret. En av dem er en ikke ukjent dansk filosof.

På midten av 1800-tallet satt Søren Kierkegaard i København og skrev rasende dagbokopptegnelser om det nye fenomenet han kalte «Dag-Pressen». Raseriet hadde blant annet en personlig bakgrunn. Han hadde selv blitt utsatt for pressens makt. I 1840 så Danmarks første vittighetsblad av betydning, Corsaren, dagens lys. Bladet var omstridt og ble ofte beslaglagt av myndighetene, men det ble lest av mange, inkludert Kierkegaard selv. Bladets redaktør, Meïr Aron Goldschmidt, var en stor beundrer av Kierkegaard, noe som førte til at han ble spart for den beske satiren andre kjente personligheter ble utsatt for. Slik særbehandling ville filosofen ha seg frabedt, og i en artikkel i avisen Fædrelandet (1845) regelrett ba han om å få komme i Corsaren: «Det er virkelig haardt for en stakkels Forfatter at staa saaledes udpeget i dansk Litteratur, at han […] er den eneste, som ikke udskjældes der».

Hadde han visst hva han ba om, ville han trolig tenkt seg om en gang til. Bønnen ble i alle fall oppfylt. I årene som fulgte var Kierkegaard en gjenganger i bladet. Den av beskyldningene som rammet ham hardest var den mest banale av dem alle, nemlig karikaturtegningenes antydning om at hans bukseben ikke var like lange. Underteksten her er selvfølgelig filosoforiginalen som av selvstendighetstrang, ikke kan gå kledd som vanlige folk. Man skulle kanskje tro at en filosof av verdenshistorisk betydning ville heve seg over lumpne ytringer om hans bukseben? Men Kierkegaard følte seg brydd. Ikke først og fremst om saken i og for seg (selv om han i dagbøkene tar seg bryet med å slå fast at det ikke er sant), men det at den ble en «ting» i offentligheten. Folk brydde seg nemlig. De måtte se om det virkelig var slik. De så og de lo. I lengden ble denne formen for oppmerksomhet uutholdelig for Kierkegaard. Han hadde lagt vinn på å ha et likefrem og hjertelig forhold til den menige mann, å kunne slå av en prat med hvem som helst. Nå var alt dette forrykket, forstyrret, ødelagt. Den store filosofen var i offentligheten redusert til et par ulike bukseben. Og det var pressen som hadde skylden.

Det vi nå ser, er at meningsmonopolet til tradisjonelle, redaktørstyrte medier blir stadig mer effektivt utfordret av uavhengige aktører. 

Til tross for det personlige utgangspunktet har Kierkegaards pressekritikk en allmenn karakter. For Kierkegaard er pressen fake news nærmest per definisjon. Det falske ligger ikke i innholdet, men i selve formen og formatet: «Man klager over, at der stundom staar en enkelt usand Artikel i et Blad – ak, hvilke Smaating, nei, hele denne Meddelelses væsentlige Form er et falsum».

Selv om det som står i avisen er sant, kan det likevel være «usant» at det står i avisen, ifølge Kierkegaard. La oss se nærmere på hvordan han begrunner dette. Pressekritikken hans er nedtegnet etter innfallsmetoden og er spredt utover en treårsperiode i dagbøkene fra 1847 til 1850 – her formulert som fire teser.

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer