«Media er en av de mest destruktive kreftene som noensinne har eksistert», hevdet Julian Assange i den stadig mer omtalte Holberg-debatten. Av de sterke reaksjonene på debatten skulle man tro radikal mediekritikk var noe nytt og uhørt. Ja, et angrep på demokratiet og et symptom på et samfunn i forfall – kort sagt: noe trumpsk. Ingenting av dette er sant. Pressekritikken er nesten like gammel som pressen selv, og blant dens mange representanter er noen av de fineste tenkere, forfattere og statsmenn vestlig kultur har fostret. En av dem er en ikke ukjent dansk filosof.
På midten av 1800-tallet satt Søren Kierkegaard i København og skrev rasende dagbokopptegnelser om det nye fenomenet han kalte «Dag-Pressen». Raseriet hadde blant annet en personlig bakgrunn. Han hadde selv blitt utsatt for pressens makt. I 1840 så Danmarks første vittighetsblad av betydning, Corsaren, dagens lys. Bladet var omstridt og ble ofte beslaglagt av myndighetene, men det ble lest av mange, inkludert Kierkegaard selv. Bladets redaktør, Meïr Aron Goldschmidt, var en stor beundrer av Kierkegaard, noe som førte til at han ble spart for den beske satiren andre kjente personligheter ble utsatt for. Slik særbehandling ville filosofen ha seg frabedt, og i en artikkel i avisen Fædrelandet (1845) regelrett ba han om å få komme i Corsaren: «Det er virkelig haardt for en stakkels Forfatter at staa saaledes udpeget i dansk Litteratur, at han […] er den eneste, som ikke udskjældes der».
Hadde han visst hva han ba om, ville han trolig tenkt seg om en gang til. Bønnen ble i alle fall oppfylt. I årene som fulgte var Kierkegaard en gjenganger i bladet. Den av beskyldningene som rammet ham hardest var den mest banale av dem alle, nemlig karikaturtegningenes antydning om at hans bukseben ikke var like lange. Underteksten her er selvfølgelig filosoforiginalen som av selvstendighetstrang, ikke kan gå kledd som vanlige folk. Man skulle kanskje tro at en filosof av verdenshistorisk betydning ville heve seg over lumpne ytringer om hans bukseben? Men Kierkegaard følte seg brydd. Ikke først og fremst om saken i og for seg (selv om han i dagbøkene tar seg bryet med å slå fast at det ikke er sant), men det at den ble en «ting» i offentligheten. Folk brydde seg nemlig. De måtte se om det virkelig var slik. De så og de lo. I lengden ble denne formen for oppmerksomhet uutholdelig for Kierkegaard. Han hadde lagt vinn på å ha et likefrem og hjertelig forhold til den menige mann, å kunne slå av en prat med hvem som helst. Nå var alt dette forrykket, forstyrret, ødelagt. Den store filosofen var i offentligheten redusert til et par ulike bukseben. Og det var pressen som hadde skylden.
Det vi nå ser, er at meningsmonopolet til tradisjonelle, redaktørstyrte medier blir stadig mer effektivt utfordret av uavhengige aktører.
Til tross for det personlige utgangspunktet har Kierkegaards pressekritikk en allmenn karakter. For Kierkegaard er pressen fake news nærmest per definisjon. Det falske ligger ikke i innholdet, men i selve formen og formatet: «Man klager over, at der stundom staar en enkelt usand Artikel i et Blad – ak, hvilke Smaating, nei, hele denne Meddelelses væsentlige Form er et falsum».
Selv om det som står i avisen er sant, kan det likevel være «usant» at det står i avisen, ifølge Kierkegaard. La oss se nærmere på hvordan han begrunner dette. Pressekritikken hans er nedtegnet etter innfallsmetoden og er spredt utover en treårsperiode i dagbøkene fra 1847 til 1850 – her formulert som fire teser.
Utbredelsen er et falsum. Dette er et poeng Kierkegaard stadig gjentar i dagbøkene: Pressen er en uproporsjonal beretning. Det uproporsjonale er misforholdet mellom kvalitet og kvantitet, altså at det som ikke er verdt å formidle til noen på kort tid blir formidlet til mange ved hjelp av pressen. («Mange» for Kierkegaard er flere tusen. Hva ville han tenkt om tilstanden i vår tid?) Han avviser den alminnelige oppfatningen av pressen i samtiden – som vel også er den vanlige holdningen i dag – nemlig at pressen i hovedsak er et gode, og at den kun «stundom afstedkommer». Nei, sier Kierkegaard, pressen er et onde «ene og alene ved Udbredelsens Magt», den representerer en form for galskap som kan sammenliknes med å anlegge en jernbane på kryss og tvers på et noen kilometer stort område, og den bidrar til å gjøre samfunnet til en «Daarekiste» [mentalsykehus].
Han illustrerer poenget med følgende eksempel: La oss si at pressen omtaler en ung jente ved navn og opplyser om at jenta har fått en ny lyseblå kjole og at dette er sant. Det virker uskyldig, men Kierkegaard karakteriserer det som intet mindre enn «et Attentat paa den unge Pige, som maaskee blev hendes Død eller kostede hendes Forstand». Krenkelsen består ikke av omtalen i seg selv, men i den uproporsjonale utbredelsen som følger. Den ufrivillige oppmerksomheten og «Kjendtheden» som på denne måten blir jenta til del, vil ifølge Kierkegaard ikke være til å bære. Med andre ord er utbredelsen i seg selv et onde. Og med utbredelsen følger det også andre onder.
Opinionen er et falsum. Det er lett å få inntrykk av at det en avis mener om en sak er det folket mener om en sak. Og var det ikke slik i utgangspunktet, blir det gjerne slik så snart pressen har ytret seg. Det er derfor vi kaller avisene for opinionsdannere – de forteller oss hva vi skal mene om saker og ting. Men ifølge Kierkegaard er nettopp dette det «Fordærvelige og Demoraliserende» ved pressen. Ikke «at den meddeler noget Falsk», men den «fordærvelige Garantie den afgiver […] Det at det staaer i et Blad er jo Garantie nok derfor.» Det mennesket frykter mest av alt, er ikke å si noe som er usant, men å stå alene med en mening, hevder Kierkegaard. Pressen spiller på lag med denne frykten og feigheten. Pressens meninger kommer med en garanti. Det tryggeste og mest bekvemmelige er å lene seg på garantien, og slik blir menneskene «uslere og uslere», sier Kierkegaard. Pressen skaper mennesker som avstår fra å tenke selv.
Pressen skaper mennesker som avstår fra å tenke selv.
Upersonligheten er et falsum. Pressen skaper også mennesker som er redde for å ytre seg individuelt og personlig. «Al sand Meddelelse er personlig», hevder Kierkegaard, mens derimot «Vildfarelsen altid [er] upersonlig». I Kierkegaards øyne bidro pressen til å avskaffe personligheten, og dermed også sannheten. Han så med gru på hvordan pressen gjorde det mulig å ytre seg upersonlig og anonymt, på vegne av avisen og folkemeningen, som et «man» uten ansvar. Mens en «Bordelvært lever af Menneskenes Udsvævelser», lever journalisten av å sette «det onde Princip i Mennesket i Bevægelse», sier han med en hardtslående sammenligning. I utgangspunktet er løgnen og villfarelsen avhengig av at et enkelt menneske våger å uttale den og stå for den, men ved hjelp av pressen tas dette vernet bort. Journalisten kan nemlig «uten Tanke om Ansvar» sette «enhver Vildfarelse i Circulation» ved hjelp av det mest uproporsjonale meddelelsesmiddel. Kierkegaard spår at sannheten til sist vil forsvinne fra verden og det eneste som blir igjen vil være det han kaller for buktaling, nemlig røstens ukjente opphav.
Det interessante er et falsum. I vår tid kaller vi det gjerne en ‘snakkis’. En snakkis er en sak av liten verdenshistorisk betydning som vi snakker om en kort stund fordi den er blitt omtalt i media. En snakkis er pseudointeressant. Beviset på at den er pseudointeressant og ikke virkelig interessant, er at det er umulig å mobilisere engasjement for å diskutere måneder gamle snakkiser. En ekte snakkis er ugjenkallelig død etter noen uker. Kierkegaard gjør følgende observasjon: «Noget man ikke engang gider snakke om – det kan man bruge Presse til at udbrede, og saa snakker man derom, fordi det har staaet i Pressen». Hvordan har det seg slik? Kierkegaard gir følgende forklaring: Det finnes noe som virkelige, konkrete mennesker unndrar seg å snakke om, og som er under deres verdighet. Men pressen er jo «ingen», så de kan trygt skrive om det. Og når pressen først har skrevet om det, så er det noe å snakke om; det har jo stått i avisen. Og så snakker man om det. Satt på spissen: Pressen formidler ikke nyheter. Nyheter er per definisjon det pressen formidler.
Det mennesket frykter mest av alt, er ikke å si noe som er usant, men å stå alene med en mening, hevder Kierkegaard.
Media som et endetidstegn. Det er nå godt over 150 år siden Kierkegaard nedtegnet sine tanker om pressen. Så hvilken relevans har dette for oss i dag? Foruten at det i seg selv er av historisk og kuriøs interesse hvordan Nordens største filosof vurderte fenomenet «Dag-Pressen» da det var nytt, er det også interessant i lys av, og som en kommentar til, dagens debatt om mediene og fake news.
Det vi nå ser, er at meningsmonopolet til tradisjonelle, redaktørstyrte medier blir stadig mer effektivt utfordret av uavhengige aktører. I denne situasjonen blir trusselen mot sannhet, demokrati og sivilisasjon som fake news angivelig representerer brukt for alt den er verdt.
I sin fundamentale pressekritikk hevder Kierkegaard at skillet mellom bruk og misbruk av pressemakt, mellom sannhet og løgn, nyheter og fake news egentlig ikke treffer hovedsaken. Det er noe løgnaktig i selve pressens vesen, og at den normale bruken av pressen er en form for misbruk. Pressen, i følge Kirkegaard, er en destruktiv kraft som utretter mer ondt enn godt.
En som i vår tid har uttrykt lignende tanker, er Julian Assange. På Holberg-debatten luftet han også sin bekymring over det han kalte fake news-apokalypsen. Det er en tilstand hvor informasjonsmengden blir så uoversiktlig og manipulert på så mange måter og så fort at det ikke lenger blir mulig for menneskeheten å forstå eller kontrollere hva som skjer med oss. Også Søren Kierkegaard så det nye mediefenomenet som et endetidstegn. I en opptegnelse fra 1848 skriver han: «Som China er standset paa et Utviklings-Trin, saa vil Europa standse paa Pressen, blive staaende som et Memento, at Menneske-Slægten der har gjort en Opdagelse, som tilsidst blev den selv overmægtig.»
