Presise og stilsikre noveller

Vellykket prosadebut fra etablert dramatiker

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Arne Lygre har tidligere skrevet skuespill. Han debuterte med Mamma og meg og menn i 1998, stykket ble spilt på Rogaland Teater, men også gitt ut i bokform. Skuespill er en uvanlig sjanger å bokdebutere med. De få som får gitt ut sine dramatiske tekster i bokform er som regel enten veletablerte dramatikere, eller oftere, etablerte forfattere innen en annen sjanger. I 1999 kom Brått evig i bokform, også produsert og satt opp på hovedscenen på Nationaltheatret. Ikke mange nålevende norske dramatikere forunt å bli spilt der (om noen?). Også internasjonalt er Arne Lygres samtidsdrama blitt lagt merke til og hans tredje skuespill Skygge av en gutt er solgt til Tyskland der urpremieren vil finne sted, vi får håpe at det også vil bli spilt i Norge etterhvert.

Begge hans dramatiske tekster er godt skrevet, tidvis morsomme og absolutt lesverdige, selv om de er skrevet for å bli spilt på en scene. Hans skuespill ble utgitt under det mer kjønnsnøytrale navnet A.I.S. Lygre, noe som i sammenheng med teksten og tematikken kunne få en til å tro at det skjulte seg en kvinne bak Mamma og meg og menn. Det bør være et kompliment til Lygre som har klart å skrive godt og troverdig fra et kvinnelig ståsted. For begge hans skuespill har kvinner i de største rollene, noe som sårt trengs i dramatiske tekster ikke minst for å gi kvinnelige skuespillere muligheten til å spille noe annet enn dum og deilig.

Også årets novellesamling har en kvinnelig gjennomgangsperson. Mange av tekstene handler direkte eller indirekte om Dea. Vi møter henne i nesten alle novellene eller vi møter noen som har en relasjon til henne. I så måte minner boka om en novellistisk roman – i den grad det er en sjanger – noe a la Bikubesong av Frode Grytten der menneskenes liv bindes sammen av stedet og murboligen. Men her bindes ikke menneskene sammen av steder. Det er Dea som går igjen, hun forholder seg til ulike mennesker, hun befinner seg på ulike steder og hun har ulike relasjoner til dem rundt seg.

Dea beskrives ofte utenfra, vi går sjelden inn i hennes følelsesliv. Hun spiller ofte roller, et sted spiller hun blind, et annet døv, et tredje sin egen fiktive tvillingsøster. Dette sier noe om hvorledes Dea søker å sprenge rammene i sitt eget liv, å være en annen, for å utvide grensene. Selv ved å miste en sans, som der hun spiller blind eller døv, kan hun likevel tillate seg andre ting enn hun gjør til vanlig. Slik blir begrensingen frigjørende, skjønt begrensingen er ikke reell all den tid hun faktisk kan se; kan høre. Selv om novellene har samme person er de i stor grad noveller. Så er det også som noveller boka er prisbelønt, det er tilnærmelseslike klassiske noveller vi har her; med få personer, vendepunkt og ofte poengterte slutter. Boka er langt mer stillferdig enn den komiske, farseaktige framtidsvisjonen Brått evig. Og språket har enkelte steder poetiske kvaliteter. Flere anmeldere har påpekt at den bør leses langsomt.

Det å ha en gjennomgangsperson i disse novellene oppleves som noe som gir økt interesse for tekstene, man lurer på hvordan teksten kobles til Dea i neste novelle og er spent på hvor hun befinner seg nå. Selv om Dea er tilstede i nær sagt alle novellene forblir hun en, om ikke utydelig, så en noe gåtefull person. Vi går ikke inn i hennes følelsesliv og får heller ikke høre mye av hennes tanker. Hun forblir mystisk og fjern, det virker som hun er det for mange av personene rundt henne og noen ganger også for seg selv.

En viss utvikling og også kronologisk forløp kan spores i boka. Dea er yngre og antagelig uten partner i begynnelsen av boka, flytter til et lite sted, har et forhold til en mann der. Dernest er hun på egen hånd i en rekke noveller, mens de siste novellene handler om henne og hennes mann Johannes som gifter seg på sin egen måte og er sammen de 14 siste årene av Deas liv. Den siste novellen i samlingen handler om Johannes som drar og besøker gravstedet til Dea.

Arne Lygre fikk Brageprisen for denne boka, i kategorien åpen klasse som i år var noveller. Mange av novellene er tette og dramatiske og har lengre dialogpartier. Det er tydelig at Lygre har talent for å skrive dialoger, de hverdagslige samtalene tar ofte uvante veier og viser hvor vanskelig det er å kommunisere med hverandre. Alt i alt er Tid inne et vellykket prosjekt og vi har grunn til å se fram til flere bøker fra denne forfatteren i både prosaform og dramatisk form.

---
DEL

Legg igjen et svar