En rekke dokumentarfilmer om presidentkampanjer fra Kennedy frem til Trump kan hjelpe oss med forstå mer om hvordan man forleder folk – eller leder dem utfor kanten.

Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Å stemme frem en president er en selsom affære. Skal man ta til takke med å la seg overtale, eller skal man kreve mer – altså la seg overbevise gjennom saksforhold? Verdens viktigste presidentvalg i nyere tid – Kennedy, Nixon, Clinton, Obama og nå Trump – har så til de grader vært preget av følelser. La oss derfor forsøke å kikke bakenfor amerikansk «showbiz»:

Vår metode er å gå gjennom en rekke dokumentarfilmer rundt presidentkampanjene. For hva var presidentkandidatenes konkrete programmer for et fremtidig USA, altså de politiske sakene som skulle fremmes? Er disse sakene (eller gjennomføringen av dem) mulig å få øye på bak retorisk overtalelseskunst med glitrende sjarm, glisende fjes og glatte håndtrykk?

Kampanjene er ikke nødvendigvis demokratifremmende. I det allestedsnærværende mediesamfunnet vi har hatt siden Kennedy, har dessverre opplyst debatt – forutsetningen for et demokrati eller folkestyre – måttet vike for underholdning. Scenelyset blender, mange lar seg lure og tror virkelig at en mer eller mindre sjarmerende ny leder skal hjelpe nettopp en selv. Slik kan Trump i sine siste kampanjevideoer plutselig stjele William Sanders slagord om å skulle hjelpe dem som er uteglemt – noe man aldri burde tro at han kan eller vil gjøre som president. Underbetalte arbeidere vil så gjerne tro på bedre tider, de lar seg lokke av den uteblivende amerikanske drømmen. Men virkeligheten sier noe annet: Bare snakk med den hardtarbeidende vaskekonen på Trumps nyeste luksushotell i det ombygde Posthuset i Washington DC (oppusset for 1.8 mrd kr): Om vi hadde trodd at lønnen var ok? Nei, hun er grovt underbetalt.

John F. Kennedy. Lyver da presidenter om fremtiden de skal styre bare for å nå det ovale kontoret? Eller har det vært mange oppriktige planer som bare har vist seg umulige å gjennomføre uten Kongressen og Senatet med seg? Er det bare enorme kampanjer med hope & change som slagord? Er kampanjene virkelig bare glansbilder hinsides virkeligheten når vi våkner dagen derpå?

La oss starte undersøkelsen med å følge John F. Kennedy i dokumentarfilmen Primary (Robert Drew, 1960) på kampanjetur. Hans kampanjeleder sier fra baksetet i en bil: «It’s a great dream, the dream of becoming president of The United States!» Men demokratenes primærvalg er noe vi tydelig ser Kennedy misliker –  de er for risikable, sier han. Noe vel William Sanders i dag kan nikke til. I den gamle svart-hvitt-filmen ser vi senator Kennedy fra Massachusetts rekke frem hånden til velgerne i Wisconsin i 1960 – men mange bare ignorerer ham. Han skriver autografer til smågutter. Smiler det berømte sjarmerende smilet.
Filmskaperne – med den tids første skulderkameraer med zoom – henger med på kampanjen i fem dager. Planen var å lage en story om en ung senator «who didn’t have a chance». Som regissør Drew uttalte en del år senere: Kennedy ble ansett som for katolsk, for rik og «en slik en fra østkysten». Noen spør i filmen om Kennedy anser seg som en underdog i den store presidentkampen. Overraskende nok – i likhet med tilfellet Trump – hadde ikke media peiling på hva som skulle skje.

Bakenfor alle håndtrykkene og smilene kan man lytte til følgende håp fra presidentkandidaten i filmen: «How can we protect the outbreak of war, how can we protect our security? How can we maintain the peace?» Dette er mannen som gikk direkte mot delstatslederes rasisme mot den afroamerikanske befolkningen den gangen, slik han som president satt inn nasjonalgarden for å beskytte de svarte. Men han fikk sin test, slik han uttaler i filmen: «These problems would test the best among us.» Han ble senere som kjent kynisk skutt og drept for å være best.

Richard M. Nixon. Hva da med Richard M. Nixon? Dokumentaren Millhouse: A White Comedy (Emile de Antonio, 1971) viser en åpenhjertig Nixon. Han var som kjent republikansk visepresident (1953–61) og president (1969–74) frem til han måtte trekke seg etter Watergate-skandalen. Og hva slags program fremmet han? Med patos understreket han viktigheten av «capital punishment», dødsstraff var nødvendig. Og landet trengte strengere lover. Han bygget dessuten ved enhver anledning opp under fiendebildet mot dem han kalte «the communists». Dro han virkelig på møllesteinen mellomnavnet Millhouse antyder? Han ble i det minste utsatt for bakvaskelser, noe han åpenlyst foraktet. Da han i kulissene sørget for at hans bror fikk et gunstig lån, ble han avslørt – men kom seg opp igjen da det så som mørkest ut. Snedig nok sto han frem i en kort film han fikk laget, der han legger ut om sin nøkterne privatøkonomi – seerne får høre hva han har av private lån, hvor mye han tjener i Kongressen, hva han får for sine ikke-politiske foredrag (hører du, Hillary?), hvor mye han betaler i forsikringer, hva han og kona har å rutte med, samt at han betaler sine foreldre renter på et lite lån de har gitt ham. Kona (som jobbet som stenograf) hadde ikke minkkåpe som de andre. Han var ikke korrupt. De hadde engang oppdaget en valp på dørmatten, som hans datter forelsket seg i. Den gaven beholdt de.

Dokumentaren fremstiller Nixon på godt og ondt, som mannen som vokste opp med fem brødre. Slekten hadde alltid vært hardtarbeidende. Nixon selv arbeidet på farens bensinstasjon med opptil 16 timers arbeidsdager. Deretter skulle sønnene få utdannelse.

I kommandorommet hang slagordene «Change versus more of the same», «It’s the economy, stupid» og «Don’t forget about health care».

Samtalene i filmen virker redelige, også slik vi den gang ser Nixon møte pressen med et helt annet alvor enn hva vi ser politikere gjøre i dag.  Men hva skjedde da han kom i posisjon, etter alle kampanjene? Fra å ha talt for freden og å få slutt på Korea-krigen, ser vi hvordan Nixon og Kissinger håndterer Vietnamkrigen. En hardliner i likhet med dagens militarister Clinton & Trump. Så maktglade er de at de vel kan stemme i med Nixons uttalelse i filmen: «The worst is atomic war. But worse than that is to surrender.» På spørsmål om viljen til å trykke på atomknappen, sier han: «That weapon will be used in South Pacific.»

Ser vi nærmere på det kampanjemessige var Nixon tidlig ute med å plassere kamera på armlengdes avstand. Han ville snakke direkte til folk. Filmen kommenterer faktisk at han fikk påmalt kameraet et ansikt som liksom hørte på ham. Og med slagordene Pride, Self-Respect og Hope – i likhet med slogans som «Make America Great Again» fra Trump – hører vi den samme smørja om at hardt arbeid bringer deg opp. Dessuten at man rydder unna fiendene, det vil si kommunistene, som har skylden for dagens elendighet. En slik retorikk er velkjent. I hetskampanjene som fulgte med Joseph McCarthy på den tiden, ga Nixon kommunistene skylden for alt som var antiamerikansk. Nå skulle ingen være arbeidsledige – og måtte noen være det, så burde det være kommunistene i den tidligere presidentadministrasjonen! Inflasjon? Nei, slikt var kommunistprat!

Ifølge en venn av Nixon hadde han egentlig først ønsket å bare være en intellektuell, gå på Oxford, og så skrive historiske bøker. Ja, noe en viss statsminister på hjemmebane også burde ønsket seg fremfor å bli NATO-sjef? Som Nixon kan man komme i situasjoner der man blir for hardhendt og tar militære beslutninger med svært ødeleggende konsekvenser. For vi husker hvordan Kissinger i et skjult opptak svarte Nixon da han ville bruke atombomben – at det ville være for mye, det var ikke nødvendig.

Nixon, som i 1964 påsto at hans forgjengere hadde amerikanisert krigen i Vietnam, skulle «vietnamisere veien mot fred». Slik gikk det ikke fra da han ble president i 1969. Vietnamkrigen hadde i 1971 under Nixon flere sivile drepte i det tidligere Indokina (Vietnam, Kambodsja og Laos) enn noen gang før i historien: Én million av 16 millioner mennesker ble drept det året, og seks millioner ble drevet på flukt.

Forskjellen på presidenttaler og virkeligheten er også tydelig når Nixon konkluderer med at da de trakk seg ut av Vietnam, ville ikke USA opprettholde noen militærbase, og de ville heller ikke kreve økonomisk kompensasjon av Vietnam for hjelpen de hadde gitt dem (!). Det eneste de vil kreve, sier han retorisk, er at sørvietnameserne selv fritt skal velge veien videre, uten at andre land blander seg inn. Som vi hører i filmen uttaler Nixon at som det mektigste av verdens frie land, kunne de ha erobret andre, men gjorde det ikke – uansett hvor stolte de kunne være av egne militære styrker. Det gjaldt da heller å opprettholde freden og friheten – dette var Amerika villig til å ofre mye for å sørge for.

En god taler taler ikke nødvendigvis sant. Filmen ender med 1970-tallets store antivietnamdemonstrasjoner mot Nixon.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here