President og fredssabotør

Sør-Sudans president Salva Kiir ønsker seg alt annet enn fred, og stikker kjepper i hjulene for dialog og fredsprosesser med både trass og maktmisbruk. Hvorfor handler han som han gjør?

En plakat i Juba viser Salva Kiir og Riek Machar. Foreningen og fellesskapet har gått langt fra knirkefritt. FOTO: AFP PHOTO / ALBERT GONZALEZ FARRAN
Halle Jørn Hanssen
Hansen er tidligere leder av Norsk Folkehjelp. Han skriver fast om Afrika-relaterte saker i ny Tid.

Ganske uventet har FNs sikkerhetsråd på nytt – og denne gang enstemmig – vedtatt å opprettholde sanksjonene mot Sør-Sudan. Vedtaket forteller hvor dyp mistilliten er til dagens regime i Sør-Sudan – og i særdeleshet til landets president Salva Kiir. Norge er sammen med USA og Storbritannia et av de tre troikalandene, og støttet FN-vedtaket. De tre troikalandene har etter fredsavtalen av 2005 et spesielt ansvar for fred og utvikling i Sør-Sudan.

FN-vedtaket dreier seg om såkalte smarte sanksjoner som retter seg mot sentrale politiske og militære ledere som under borgerkrigen igjen og igjen motsatte seg en fredsavtale, og som under krigshandlingene begikk særlig alvorlige forbrytelser.

Det skyldes ikke minst Salva Kiirs opptreden både under fredsforhandlingene i Addis Abeba i perioden fra januar 2014 til sommeren 2015, samt i tiden etter. I august i fjor kom forhandlerne i den regionale samarbeidsorganisasjonen IGAD – med full støtte fra Afrikaunionen, FN, troikalandene og Kina – med et forslag til avtale som de forlangte at partene underskrev. Riek Machar, leder av den væpnede motstandskampen, og Pagan Amum, leder av gruppen av SPLM, skrev 17. august 2015 under avtalen. Kiir nektet, men ble nødt til å gjøre det noen dager senere.

Trassig. Siden da har Kiir og hans regime i Juba gjort sitt ytterste for å forsinke iverksettelsen. På veien har regimet fornærmet de aller fleste av sine tidligere venner og samarbeidspartnere av Sør-Sudan, Norge inkludert. I april i år måtte Kiir gi opp sin motstand mot å danne en nasjonal samlingsregjering som skal styre landet frem til valg om 30 måneder. Riek Machar vendte 26. april tilbake til Juba, og ble tatt i ed som 1. visepresident. Fire dager senere var den nye nasjonale overgangsregjeringen på plass.

Men president Salva Kiir har også i tiden etter fortsatt å så tvil om sin egen vilje til fred og forsoning, og dermed også samlingsregjeringens troverdighet.

For det første har Kiir helt konsekvent avstått fra en felles offentlig opptreden sammen med Riek Machar, der begge kunne tale om forsoning og fred. Han har dernest motsatt seg at Riek Machar skulle gjøre en egen offentlig opptreden på et folkemøte i Juba, der Machar alene kunne tale om nødvendigheten av forsoning. Machar har dermed blitt henvist til å tale under gudstjenester i Juba, som ikke har samme legitimitet som et offentlig møte i regi av regjeringen.

Da overgangsregjeringen ble utnevnt, beholdt Kiir alle statsrådene som virkelig hadde vært sterke motstandere både av fredsavtalen og av at grunnleggende menneskeretter igjen skulle respekteres i Sør-Sudan. Den fremste av disse statsrådene er informasjonsministeren Michael Leuth Makuei, som daglig krenker ytringsfriheten og flere ganger ukentlig kommer med fornærmende uttalelser om både FN og representanter for Afrikaunionen i landet.

Få dager etter at regjeringen var på plass, utnevnte Kiir etter forslag fra en gruppe etniske ledere fra dinkafolket, ti personer som sine spesielle politiske rådgivere i presidentens kontor. Denne utnevnelsen kan bare ha ett formål: å undergrave den nye regjeringens autoritet.

President Kiir forlangte at Garang jr. skulle kastes ut av regjeringsmøtet fordi han ikke var riktig kledd.

I løpet av de snart seks ukene som er gått siden samlingsregjeringen i dette ruinerte landet ble utnevnt, har den hatt to møter. På det første møtet ble all tid brukt på å diskutere og vedta regler for hvordan man skal være kledd på regjeringsmøtene (man slo fast at det skal være mørk dress). Til det påfølgende møtet kom den nye vannministeren, Mabior Garang – sønn av den store nasjonale lederen John Garang som omkom i en helikopterulykke sommeren 2005 – med sløyfe i stedet for slips. President Kiir forlangte da at Garang jr. skulle kastes ut av regjeringsmøtet fordi han ikke var riktig kledd. Garang måtte forlate møtet. Han gikk ut og byttet til slips, men da han kom inn i møtet igjen, ble han på nytt kastet ut, denne gangen fordi han forstyrret presidenten. Jeg kan ikke huske at Salva Kiirs hat til Garang-familien har fått slike uttrykksformer tidligere.

Landets nye herrefolk. Kiir har også flere ganger den siste tiden gått til angrep på «de makter» som har påtvunget ham fredsavtalen, Norge inkludert. Han gjentar sin kritikk igjen og igjen, fordi disse statene ikke vil overføre bistandspenger til de formål regjeringen ønsker.

Han har stikk i strid med den nye fredsavtalen forandret landets forvaltningsstruktur fra 10 delstater til 28. Nyordningen gjør at forvaltningsgrensene for det meste blir etniske, og det fremmer selvsagt ikke nasjonal forsoning og integrering. I tillegg blir nyordningen mye dyrere enn den gamle.

Hvorfor handler president Kiir som han gjør? Den viktigste grunnen er den journalister nøler med å skrive om. Kiir er gammel og utslitt. Han omgir seg stadig mer med rådgivere fra sin egen stamme, dinkafolket. Denne folkegruppen, som representerer om lag 35 prosent av befolkningen i Sør-Sudan, har de siste årene i større og større grad opptrådt som lokale imperialister. De tar jord og annen eiendom, ofte med voldsbruk, fra andre folkegrupper langt unna dinkafolkets tradisjonelle områder, uten hensyn til lover og uten økonomisk kompensasjon. Dinkaene er blitt Sør-Sudans herrefolk.

Salva Kiir har flere ganger den siste tiden gått til angrep på «de makter» som har påtvunget ham fredsavtalen, Norge inkludert.

Knuste drømmer. Salva Kiir er tilnærmet analfabet fordi han aldri har fått noen skolegang. Han lider av diabetes 2. Han har en familie der flere lider av alkoholisme, og han har selv også store problemer med sitt alkoholmisbruk. Han demonstrer igjen og igjen at han er uskikket som stats- og regjeringssjef, og for å dekke over alt dette, handler han stadig mer som om han var landets diktator. Flere rapporter fra Den afrikanske union, FN og andre internasjonale institusjoner har til alt overmål dokumentert at president Salva Kiir og hans nærmeste rådgivere fra dinkafolket i løpet av 2013 målrettet drev frem politisk konflikt innenfor regjeringspartiet SPLM, som i desember 2013 endte i en meget ødeleggende borgerkrig. Dermed er Kiir og hans rådgivere fra dinkafolket hovedansvarlig for alt krigen har kostet av menneskeliv og materiell ødeleggelse.

Krigen varte til sommeren 2015. Da var hver femte innbygger i landet – to millioner mennesker – hjemløse. Om lag 700 000 hadde flyktet til nabolandene. Minst 100 000 mennesker var drept, og flere hundre tusen skadd fysisk og mentalt for livet. Den fysiske volden mot kvinner har vært særlig ekstrem, med mange tusen kvinner voldtatt som en del av krigføringen.

Matproduksjonen i et av Afrikas beste landbruksområder har i stor grad stanset opp. Oljeproduksjonen, som utgjorde 98 prosent av regjeringens inntekter, er mer enn halvert. Sør-Sudan er i dag teknisk konkurs – et ruinert samfunn der om lag fire millioner av landets om lag 11 millioner innbyggere trenger matvarer og medisinsk hjelp fra det internasjonale samfunn.

For straks fem år siden, den 9. juli 2011, var jeg og flere andre nordmenn i Juba og feiret uavhengigheten. Da fikk vi ta del i folkets drøm om fred og utvikling.

I dag er alle drømmer knust, og det vil gå lang tid før vanlige mennesker i Sør-Sudan igjen våger å tro på løfter fra sine ledere.


Hanssen var tidligere leder av Norsk Folkehjelp.

---
DEL