Potensialet for dialog

Russlands befolkning deltar i disse dager i en fredelig protest. Det er en dyp forandring underveis i landet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Elena Milashina er journalist i den uavhengige russiske avisa Novaja Gazeta. Hun er tidligere kollega av Anna Politkovskaja og skriver eksklusivt for Ny Tid.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Moskva, Russland. I Moskva den 24. desember begynner en ny protestaksjon mot parlamentsvalget 4. desember, der Putins makt- og regjeringsparti Forente Russland forfalsket tjue prosent av stemmene.

De som organiserer protestene satser på minimum 50.000 deltakere. Under demonstrasjonen på Bolotnaja-plassen den 10. desember regnet man med 20.000. Over 85.000 kom. Holdningen om protest og motstand i Russland er i ferd med å bli – unnskyld uttrykket – moteriktig.

Vi kan også slå fast med ganske stor sikkerhet at Forente Russland ikke fikk mer enn 30 prosent av stemmene på landsbasis, selv om de offsielt fikk nesten 50 prosent. Og i enkelte regioner, som i Nord-Kaukasus, nesten 100 prosent.

Det er selvsagt absurd at innbyggerne i Tsjetsjenia enstemmig skulle velge partiet til han som står bak det «tsjetsjenske folkemordet», Vladimir Putin. Alle mine tsjetsjenske venner satt hjemme under valget den 4. desember. Fotografiet av den tsjetsjenske sikkerhetsvakten med automatgevær som stod ved urnen i et helt tomt valglokale midt i Groznyj, ble lagt ut på internett. Uttrykket «valg under geværløpet» er ingen metafor. Det beskriver virkeligheten.

I desember hadde jeg planlagt en ordinær reise ned til Kaukasus. Nå ringer jeg rundt til mine tsjetsjenske venner og unnskylder at jeg ikke kommer i år. Over hele landet er det demonstrasjoner og protester.

– Hos oss også? spør tsjetsjenerne håpefullt. De kveles nesten under regimet til Kremls mann i republikken, president og fungerende statsminister, Ramzan Kadyrov.

– Den dagen tsjetsjenerne går i demonstrasjonstog, er Putins regime over, svarer jeg, og husker utmerket godt at tsjetsjenerne har færrest rettigheter av alle russere.

Samlet i en fredelig protest

Tsjetsjenias leder, Ramzan Kadyrov, uttalte for en stund siden at han ville beskytte demonstrantene med stridsvogner og kanoner. Han spøker ikke!

Den største forskjellen mellom Russlands borgere, er graden av urettferdighet de lever under. Om de er rike eller fattige, middelklasse eller «på budsjett», pensjonister eller ungdom, russere eller kaukasiere – alle disse kategoriene av Russlands befolkning deltar i disse dager i en fredelig protest. Disse menneskene har sett seg lei på at makthaverne ikke behandler dem som mennesker.

Dette er en prosess som lenge har vært i emning. Derfor har den brutt ut så plutselig etter parlamentsvalget.

Fra den 4. desember dukket det på russiske internettsider opp tusenvis av vitnesbyrd om valgfusk, som ble understøttet av offisielle dokumenter (valgkommisjonens protokoller – både reelle og falske) og lyd- og bildebevis.

Men det er ikke det enorme omfanget av valgfusk som treffer en. Det som gjør inntrykk er antallet russiske borgere som bestemte seg for å ta et aktivt standpunkt og melde seg som observatører ved dette valget.

Det betyr at siden 4. desember har veldig mange mennesker latt seg provosere over den ydmykelsen de har blitt utsatt for. De har nådd en grense og begynt å handle. Landet har tatt nok et skritt på veien mot dekonstruksjonen av regimet. Den absolutismen som har vært kjennetegnende for tsarer, generalsekretærer og presidenter har i århundrer vært en sykdom i Russland. Sakte, men sikkert er landet i ferd med å bli kurert fra denne sykdommen.

Protest uten ledere

Eliten greier ikke å holde følge med folket. Dette kan forklares med det merkelige faktum at den russiske protesten ikke har noen ledere. Det finnes verken et parti eller noen politikere som kan gi noen slags støtte til de som har valgt å gå ut i gatene. Demonstrantene er i det hele tatt meget forskjellige mennesker. Jeg skal gi et eksempel som jeg selv har sett.

På Bolotnaja-plassen den 10. desember kom det skulder ved skulder marsjerende to grupper som er omtrent likt organisert: Russiske nasjonalister – som mener Hitler var en helt – og russiske antifascister. Vanligvis er de dødelige fiender som slåss overalt de møtes. Spenningen da de møttes denne dagen var til å ta og føle på.

Men det utrolige skjedde: Nazistene og antifascistene gav hverandre en taus hilsen, og gikk sammen i en rekke for å demonstrere mot valgfusket. Det føltes som om de rett foran nesen på oss alle inngikk en ikke-angrepsavtale. Dette sier mye om det potensialet for dialog som ligger i det russiske samfunnet.

Denne evnen til dialog er alltid blitt undertrykket av «tsjekistene». Putins styringsprinsipper er bygget på å splitte og herske – ydmyke, trampe ned i gjørma og ødelegge, ta verdigheten fra folk. Dette har hatt betydning for absolutt alle Russlands innbyggere, til og med de ekstremt rike. Dette så vi gjennom fengslingen av landets rikeste forretningsmann, Mikhail Khodorkovskij.

Ideen om menneskerettigheter

Det er kun ett lite samfunn som ikke har latt seg knekke. En liten gruppe har stått i mot maktens kynisme og forsvart et ord som for resten av landets borgere har mistet betydning: Menneskerettigheter.

Deres styrke har heldigvis ikke sunket inn i glemselen. Nå er det endelig helt åpenbart at ideen om menneskerettigheter har fått grobunn hos befolkningen, selv om de ikke helt har forstått det selv. De sier at de protesterer mot valgfusk og løgner, mot korrupsjon og ydmykelse. Mot et maktapparat som holder seg selv over loven.

Men alt dette er jo menneskerettigheter. Det er ting som tilhører alle og enhver, og noe som ingen har rett til å ta fra dem.

Det er morsomt, og jeg vil nesten si gledelig, å se at det bokstavelig talt foran våre øyne foregår en tydeliggjøring av menneskerettighetsforkjempernes budskap, direkte på de sensurerte TV-kanalene, gjennomført av den eliten som Putin tidligere har matet fra hånden.

Ksenia Sobtsjak, datteren til en av de mest populære lederne fra begynnelsen av 1990-tallet, Putins beskytter Anatolij Sobtsjak og en av sosietetens frontfigurer, har formulert protestideen på en like bra måte som lederen av menneskerettighetsbevegelsen, den 83 år gamle Ljudmila Alekseeva.

De to bruker selvsagt et helt ulikt språk, men budskapet er det samme. Og det faktum at den russiske sosieteten, som under de lange årene med Putins «stabilitet» har levd godt, nå føler at de må ut i gatene og fryse sammen med de som alltid har vært «taperne» og levd fra hånd til munn, er et bevis på den dype forandringen som er underveis i landet.

Putins irreversible koma

Det er kun maktapparatet som trues av det som nå pågår. Den 15. desember gikk Vladimir Putin direkte på TV og svarte på spørsmål fra «Russlands borgere» om parlaments- og presidentvalget. I motsetning til tidligere slike seanser, var ikke presidentens medarbeidere tilgjengelige. Disse er kjent som spyttslikkere, alltid lojale og forutsigbare.

Putin viste ingen bekymring for de uventede demonstrasjonene på gatene, heller ikke noen forståelse for prosessene som pågår. Han oppførte seg uhøflig, latterliggjorde og ydmyket folks følelser, og visste at de ikke kunne svare ham ansikt til ansikt. Han kalte demonstrantene for «sauer», og lurte på om det var kondomer de hadde hengt på brystet (protestenes symbol er et hvitt bånd). Han beskyldte demonstrantene for å ta imot penger. Han viste at han avskyr internett, og påstod at valget hadde vært i hans favør.

Den siste tiden har Putins regime oftere og oftere vist en likhet med stagnasjonen til den sovjetiske lederen Leonid Brezjnev (1906-1982). Jeg tror det er en parallell. Den komatøse tilstanden som hersket under de siste årene av kamerat Brezjnevs styre og som ikke hindret ham i å styre landet, var kanskje ikke bare av fysisk art. Men det koma som Putin har falt inn i, er irreversibelt.

Den absolutte kynismen og vissheten om sin egen historiske ufeilbarlighet, kommer han til å ta med seg til siste slutt og siste hjertebank. Slutten på Putins æra ble demonstrert så åpenbart at man ikke trenger noen revolusjon. Revolusjonen blir virkelighet når det blir nødvendig med et paradigmeskifte i samfunnslivet. Men når samfunnet endres og utvikler seg, samtidig som makten smuldrer opp, behøves ikke revolusjon.

Det skal skje. Og det skal skje fredelig. ■

Oversatt fra russisk av Kristian Krohg-Sørensen

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 23.12.2011. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid – klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)


---
DEL