Posttraumatisk vekst

AFGHANISTAN: Har feltprest og forsker Gudmund Waaler i en ny bok om soldaters reaksjoner på å være i krig noe nytt å tilføye?

Nils Vermund Gjerstad
Gjerstad er frilansjournalist.
Email: nilsvermund@gmail.com
Publisert: 02.05.2019
Voldsbruk og livsfare – norske og svenske krigserfaringer fra Afghanistan
Forfatter: Gudmund WaalerGerry LarssonSofia Nilsson
Cappelen Damm Akademisk, Norge

Jeg besøkte Afghanistan som journalist i 2007. Å kjøre gjennom Kabul iført skuddsikre vester i sivilt kjøretøy føltes som en blanding av Mad Max og mørk middelalder. Det var verre enn forventet. Bygningene så skrøpelige og knapt beboelige ut – muligens som følge av Sovjetunionens Afghanistan-krig på 1980-tallet. Vi kjørte forbi et bussvrak som det steg opp røyk fra. Sjåføren fortalte meg at en selvmordsbombing hadde funnet sted der noen timer tidligere. Stanken var enda mer kvalmende enn ellers i byen. Uten å vite det sikkert kunne jeg nærmest kjenne lukten av brennende menneskekropper. Midt i veien satt en mann og foldet hendene i bønn. Det hele var surrealistisk.

Stress og mestring

Det har vært skrevet flere norske bøker om vårt militære bidrag i Afghanistan. Eksempelvis Krigere og diplomater (2013), hvor action-orienterte Morten Bakkeli følger Forsvarets Spesialkommando (FSK) med en heroiserende og litt pompøs stil som iblant minner om klisjeaktig kiosklitteratur. Det fjerner leseren fra alvoret.

Redsel og stress var en svært utbredt følelse blant Afghanistanveteraner.

Journalist Anders Hammers bok Drømmekrigen (2010) er langt bedre. Hammer bodde i Kabul en periode, og skriver blant annet om hvordan det er å være innrullert journalist blant erfarne kanadiske soldater. I første kapittel skriver Hammer at han ønsket å oppleve å bli skutt på og få en nær-døden-opplevelse i Afghanistan. Mot slutten av 2007 bød sjansen seg i Vest-Kandahar. Hammer innrømmer at det var et slags journalist-ego som måtte tilfredsstilles: De blir nesten omringet av opprørere og beskutt. Men etterpå konkluderer han med at det føltes meningsløst, egoistisk og ensomt. Dette er interessante refleksjoner.

I den nye boken Voldsbruk og livsfare. Norske og svenske krigserfaringer fra Afghanistan avdekker Waaler forskjellige følelser hos soldater som har deltatt i skarp konflikt i Afghanistan. Han har intervjuet 28 norske og svenske soldater om hvordan det føles å være i kamp – og å ta liv. Svarene han har funnet, er til dels overraskende: Soldaten Alf forteller om en trefning i Meymaneh i februar 2006 – hvor han ble truffet og var ekstremt stresset, men også opplevde mestring.

MAZAR-I-SHARIF, Afghanistan 20060922: Norske hurtig reaksjonsstyrker (QRF) patrulerte fredag utenfor Mazar-i-Sharif i Nord-Aghanistan. Samtidig ønsker Norge å fokusere sterkere på de humanitære sidene av NATO-operasjonen i Nord-Afghanstan. Foto: Heiko Junge / SCANPIX .

578 soldater av de av cirka 4000 veteranene som svarte på en tidligere undersøkelse Waaler gjennomførte i 2012, viste at samholdet blant soldater var en nøkkel til at de fleste klarer seg bra. Redsel og stress var imidlertid en svært utbredt følelse, spesielt der noen ble så skremt at de ikke klarte å utføre ordre. Men Waaler viser også til flere positive følelser, som mestring og glede: Soldaten Nils opplevde eksempelvis «overveldende lykkefølelse» når det viste seg at et hodeskudd mot en kollega bare var en flenge.

Posttraumatisk

I Drømmekrigen skrev Anders Hammer også om kanadiske soldater som satt og spilte dataspill om krig – mens leiren var oppdaget. Denne likegyldigheten tror forfatteren kan være tegn på at soldatene var i ferd med å utvikle posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Ifølge amerikansk forskning var det over 17 prosent av soldatene fra USA med krigserfaring fra Afghanistan og Irak i 2007 som slet med psykiske problemer.

Det er vesentlig flere enn de norske soldatene Waaler nå har intervjuet. Ifølge hans undersøkelser lider kun én til to prosent av de norske soldatene med kamperfaring fra Afghanistan av PTSD. Blant de svenske soldatene er tallet enda mer oppløftende – faktisk har svenske Afghanistan-veteraner bedre psykisk helse enn den svenske befolkningen generelt.

Et annet tema i Waalers bok er de som ikke føler så mye etter å ha tatt liv. Eller at tillitsbånd ble brutt der soldater ikke utførte oppgaver de ble satt til. Forfatteren påpeker dessuten at ikke alle soldatene med kamperfaring fra Afghanistan ønsket å ta liv, selv om de kjempet mot Taliban: Noen soldater fortalte ham at om man dreper mange Taliban-medlemmer, skaper det sinne lokalt og et rekrutteringsgrunnlag for nye medlemmer til bevegelsen.

En av konklusjonene Waaler trekker i boken, er at soldater som er lenge i kamp, som har mister kollegaer og lenge har fått lite hvile, kan utvikle voldelig atferd. Samtidig finnes de som faktisk har opplevd å få såkalt posttraumatisk vekst (PTG). Dette er styrking av psykisk helse, som en følge av at man har brukt tid og krefter på å bearbeide reaksjoner etter traumatiske hendelser. – nettopp det motsatte av PTSD. Takknemlige over å være i live skal de ha styrket sin evne til å se mulighetene i livet.