Postmoderne nasjonsbygging

Cecilia Dinardi fikk nettopp Bjørnsonprisen, men ikke bare for hennes egen bruk av det frie ord. 

AFP PHOTO / LOUISA GOULIAMAKI

«Gloria» er 16 og selger sex utenfor Oslo City. «Hanna» er 14, og blir smuglet til Norge for å selge sex. Smuglerne voldtar henne. «Linda» (16) blir holdt fange og tvunget til å vaske hus, uten lønn. Dette er noen av individene bak 139 ungdommer som Fafo nylig dokumenterte er mulige ofre for menneskehandel i Norge. Det på bare to år. I Fafos rapport kommer det frem at mange av ungdommene er innom et asylmottak, og at de som jobber der vet eller aner hva som skjer. Mange tier om det. Det har Cecilia Dinardi kjent på kroppen. Konkret, gjennom overgrep da hun selv satt på et mottak, tolv år gammel. Senere som advokaten til barn i Norge. Likevel synes hun det er for enkelt å si at Staten svikter. «Lover og konvensjoner finnes. De må iverksettes. Terskelen til barnevernet må bli lavere,» sier Dinardi. Og så må vi alle bli flinkere til å spørre om hva som skjer med folk. For ikke å snakke om å ta svaret på alvor.

FOTO_MOMENT_STUDIO
FOTO_MOMENT_STUDIO

Valparaíso, Chile, 1978: Dinardis mor setter Cecilia til en fosterfamilie. Her blir hun sett og får kjærlighet. «Jeg følte meg som en prinsesse. Det har gitt meg en trygghet som jeg har tatt med meg videre i livet. Jeg hadde et stort overskudd og kunne trøste de andre jentene på internatet – selv som femåring,» forteller Dinardi. Bare fem år gammel må hun flytte til en internatskole drevet av katolske nonner. Hun får smuglet inn en liten kiste med skatter fra fosterfamilien sin. Fem smokker, blant annet. Smokkene blir livgivende gjennom mørke, lange netter i sovesal på nonneskolen. Dinardi deler med de andre jentene. Men én etter én blir smokkene borte. Til slutt er det bare én igjen. Denne graver Dinardi ned bak et tre i hagen. Når dagene blir for triste, graver hun smokken opp og trøster seg med den.

Utrygt for torden. Inne i stuen fortsetter værmeldingen. Værmeldingen går til faste tider i Chile også, også på begynnelsen av åttitallet. Da er Cecilia sju–åtte år. En gjentakende scene hver dag etter nyhetene, før værmeldingen: Dinardis stefar tar henne fra tv-stuen til soverommet. De leser gloser. Hver gang hun sier feil, slår stefaren henne i ansiktet med knyttneven. Han har en stor, spiss ring på hånden. Dette skjer hver dag. «Den dag i dag kan jeg ikke se værmeldingen,» sier Dinardi, 30 år senere. Hun sitter i vinterhagen på De fem stuer, Holmenkollen. Store glassvinduer tar været helt inn i rommet. Været er uvanlig skiftende i dag: Det veksler fra strålende sol til plutselige regnskyll og tordenbyger. Fra brå vindkast til lumre minutter og sommerstunder. Hun har utsikt mot Besserud og huset som hun leide en del av, som hun åpnet for ungdommer som trengte en plass å komme til, en varm sjel, støtte og godhet i en brutal tilværelse. I et par år sto døren alltid åpen for barn og unge som trengte en trygg voksen. Dinardi ønsker å gi barn muligheten til å være barn. Igjen. Eller til sist. Så lenge som mulig. Selv tror hun at hun har opplevd det verste når hun, etter åtte år med oppbrudd og flytting, kostskole og ensomhet og bank fra stefar, endelig skal «hjem». Hjem til den aller nærmeste slekten, sammen med mamma og søsken. Da begynner det. Incest. Dinardi  tar med seg eit balltre når hun legger seg. Hun reagerer på overgrepene med kamp. Slag med balltre, steinkasting. «Man har så mange strategier. Noen tilgir, noen godtar, noen fortrenger. Man vet ikke bedre, men gjør sitt beste.» Sitt beste gjør nok også Cecilias mamma, som må ta med barna og flykte fra Chile. Akkurat hvorfor husker ikke Cecilia.


Cecilia Dinardi taklet en barndom av vold, incest, fosterhjem og tenåringsgraviditet. Men når NRK sender værmelding, slår hun av TVen.

Klassekamerater drar fra skolebenken til hjemmets trygge havn. Dinardi drar tilbake til mottaket, til å se menn stikke hverandre med kniv, utbrente, syke mødre hyle til barna sine, og til selv å bli antastet av to menn fra Somalia og det tidligere Jugoslavia. Dinardi har det vanskelig. Men hun er oppdratt til å smile og si at alt er greit. Fra den katolske nonneskolen har hun også med seg det lydige flink-pike-syndromet. Hun biter tennene sammen og holder ut. Men én dag blir tilværelsen i gangene på mottaket for mye. Så ille at Dinardi går til en ansatt og sier: «Jeg tror jeg trenger psykolog». Den ansatte klapper Dinardi på hodet, ler litt, og sier at hun er en flink og søt pike.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.