Postmoderne nasjonsbygging

Cecilia Dinardi fikk nettopp Bjørnsonprisen, men ikke bare for hennes egen bruk av det frie ord. 

AFP PHOTO / LOUISA GOULIAMAKI
Mette Karlsvik
Karlsvik er forfatter. og litteraturkritiker i Ny Tid. (Bilde: © Tove Breistein)

«Gloria» er 16 og selger sex utenfor Oslo City. «Hanna» er 14, og blir smuglet til Norge for å selge sex. Smuglerne voldtar henne. «Linda» (16) blir holdt fange og tvunget til å vaske hus, uten lønn. Dette er noen av individene bak 139 ungdommer som Fafo nylig dokumenterte er mulige ofre for menneskehandel i Norge. Det på bare to år. I Fafos rapport kommer det frem at mange av ungdommene er innom et asylmottak, og at de som jobber der vet eller aner hva som skjer. Mange tier om det. Det har Cecilia Dinardi kjent på kroppen. Konkret, gjennom overgrep da hun selv satt på et mottak, tolv år gammel. Senere som advokaten til barn i Norge. Likevel synes hun det er for enkelt å si at Staten svikter. «Lover og konvensjoner finnes. De må iverksettes. Terskelen til barnevernet må bli lavere,» sier Dinardi. Og så må vi alle bli flinkere til å spørre om hva som skjer med folk. For ikke å snakke om å ta svaret på alvor.

FOTO_MOMENT_STUDIO
FOTO_MOMENT_STUDIO

Valparaíso, Chile, 1978: Dinardis mor setter Cecilia til en fosterfamilie. Her blir hun sett og får kjærlighet. «Jeg følte meg som en prinsesse. Det har gitt meg en trygghet som jeg har tatt med meg videre i livet. Jeg hadde et stort overskudd og kunne trøste de andre jentene på internatet – selv som femåring,» forteller Dinardi. Bare fem år gammel må hun flytte til en internatskole drevet av katolske nonner. Hun får smuglet inn en liten kiste med skatter fra fosterfamilien sin. Fem smokker, blant annet. Smokkene blir livgivende gjennom mørke, lange netter i sovesal på nonneskolen. Dinardi deler med de andre jentene. Men én etter én blir smokkene borte. Til slutt er det bare én igjen. Denne graver Dinardi ned bak et tre i hagen. Når dagene blir for triste, graver hun smokken opp og trøster seg med den.

Utrygt for torden. Inne i stuen fortsetter værmeldingen. Værmeldingen går til faste tider i Chile også, også på begynnelsen av åttitallet. Da er Cecilia sju–åtte år. En gjentakende scene hver dag etter nyhetene, før værmeldingen: Dinardis stefar tar henne fra tv-stuen til soverommet. De leser gloser. Hver gang hun sier feil, slår stefaren henne i ansiktet med knyttneven. Han har en stor, spiss ring på hånden. Dette skjer hver dag. «Den dag i dag kan jeg ikke se værmeldingen,» sier Dinardi, 30 år senere. Hun sitter i vinterhagen på De fem stuer, Holmenkollen. Store glassvinduer tar været helt inn i rommet. Været er uvanlig skiftende i dag: Det veksler fra strålende sol til plutselige regnskyll og tordenbyger. Fra brå vindkast til lumre minutter og sommerstunder. Hun har utsikt mot Besserud og huset som hun leide en del av, som hun åpnet for ungdommer som trengte en plass å komme til, en varm sjel, støtte og godhet i en brutal tilværelse. I et par år sto døren alltid åpen for barn og unge som trengte en trygg voksen. Dinardi ønsker å gi barn muligheten til å være barn. Igjen. Eller til sist. Så lenge som mulig. Selv tror hun at hun har opplevd det verste når hun, etter åtte år med oppbrudd og flytting, kostskole og ensomhet og bank fra stefar, endelig skal «hjem». Hjem til den aller nærmeste slekten, sammen med mamma og søsken. Da begynner det. Incest. Dinardi  tar med seg eit balltre når hun legger seg. Hun reagerer på overgrepene med kamp. Slag med balltre, steinkasting. «Man har så mange strategier. Noen tilgir, noen godtar, noen fortrenger. Man vet ikke bedre, men gjør sitt beste.» Sitt beste gjør nok også Cecilias mamma, som må ta med barna og flykte fra Chile. Akkurat hvorfor husker ikke Cecilia.


Cecilia Dinardi taklet en barndom av vold, incest, fosterhjem og tenåringsgraviditet. Men når NRK sender værmelding, slår hun av TVen.

Klassekamerater drar fra skolebenken til hjemmets trygge havn. Dinardi drar tilbake til mottaket, til å se menn stikke hverandre med kniv, utbrente, syke mødre hyle til barna sine, og til selv å bli antastet av to menn fra Somalia og det tidligere Jugoslavia. Dinardi har det vanskelig. Men hun er oppdratt til å smile og si at alt er greit. Fra den katolske nonneskolen har hun også med seg det lydige flink-pike-syndromet. Hun biter tennene sammen og holder ut. Men én dag blir tilværelsen i gangene på mottaket for mye. Så ille at Dinardi går til en ansatt og sier: «Jeg tror jeg trenger psykolog». Den ansatte klapper Dinardi på hodet, ler litt, og sier at hun er en flink og søt pike.

«Det verste for meg var opplevelsen av ikke å kunne beskytte de andre barna på mottaket,» sier Dinardi. Opplevelsene fra barndommen har gitt henne en sterk psyke. Det sterke sinnet gir henne forestillinger. Fra Dinardi er 13 ser hun for seg drømmelivet. Hun ser hva klassekameratene har, blander dette med fantasier og visjoner, og kommer frem til en ideell fremtid. I dette bildet er hun advokat. I bildet hjelper hun sånne som seg selv. Først når barnevernet blir involvert, får Dinardi et hjem. Hun lærer seg norsk i rekordfart, kommer inn under barnevernet og gjør det godt på skolen. «Barnevernet og politiet, i kommunene, er de rette til å hjelpe mindreårige som venter på avklaring på asylsøknader, i mottakene.» Det er Erna Solbergs svar på oppfordringen til å gi en plan for mindreårige som sitter over tid i asylmottak. Spørsmålene kommer fra opposisjonen, ved Kjell Ingolf Ropstad.

Jo da. «Barn blir systematisk diskriminert i Norge. Vi ivaretar ikke helsen deres. Vi har forpliktelser når det gjelder barns fysiske helse, tannhelse, utvikling og psykiske helse,» sier Dinardi, og minner om lovene som sikrer beskyttelse og oppfølging av barn. Så det er ikke lovendringer som skal til. Lovene må bare iverksettes. Tiltak må gjøres. Barn har for dårlig tilgang til barnevernet. De vet ikke at det finnes noe sånt som et barnevern. Man burde gjøre noe med organiseringen. De som driver asylmottak, må skjerpe driften. Terskelen må senkes for å blande inn barnevernet,» sier Dinardi. Hvorfor skjer ikke dette allerede? Dinardis teori: «Det handler om økonomi. Man ønsker ikke en merkostnad. Tvert om. Det er et forsøk på omsetning. Driften foregår på aller billigste vis. Det er på grensen til det uforsvarlige,» mener Dinardi, som selv reiser rundt på mottak og ser forholdene med egne øyne. «Det er hjerteskjærende å møte dem som bor der,» sier hun, og peker på den opplagte løsningen: Mottakene må bruke mer penger. «Men jeg tror ikke det er det eneste som skal til; også sosiale tiltak trengs,» sier hun.

Og så må vi alle bli flinkere til å spørre. For ikke å snakke om å ta svaret på alvor.

Førde, mai 2016: Flyktninger venter på behandling av søknaden sin om opphold i Norge. Ansatte ved Hero mottak og noen av asylsøkerne tar iniativ til Ryddegruppen. De rydder Førde sentrum, og rensker en strand for sommeren. Gjengen gjør noe sammen, blir kjent med hverandre og med lokalmiljøet, og får gode tilbakemeldinger fra Førde. Dette er den typen handlinger som Dinardi tror på, sammen med en økning i standard på mottakene. «Prosjektet genererte sosial kompetanse for asylsøkerne. Det ble en nærhet mellom folk. Det betydde også noe for flere enn bare asylsøkerne. Mange av disse mennenskene sitter på mottak i et år, kanskje to. Vi må se etter det positive i at de er her,» sier Dinardi.

De som klarer å flykte og kommer så langt som til Norge, har ofte mye å fare med. Iblant for mye, ifølge Dinardi, som har bistått mange av de enslige asylbarna som ikke har blitt tatt vare på i Norge «Mange er vante til å klare seg selv, og klare seg uansett hva som skjer. De ser ikke selv at de bærer på en stor belastning, og krever ikke et bedre liv. De tenker bare at de skal overleve, og klarer det fordi de må.

En dag hos Elden advokater får Dinardi en ung gutt inn på kontoret sitt. Han er aggressiv og har en seksualisert adferd. Etter at gutten har snakket om dette og hint en stund, spør Dinardi: «Har du blitt voldtatt?» «Ja,» svarer gutten da: Første gang da han var seks år gammel. Forrige gang for fire år siden. Han har aldri fortalt det til noen før. Hvorfor ikke? «Det er ingen som har spurt.» Akkurat som på flyktningmottaket i Hedmark, der ingen spurte Dinardi om hvordan hun hadde det. Hva hadde hun svart hvis noen spurte? «Jeg hadde sagt ifra,» sier Dinardi. Å skape kanaler der unge kan uttrykke seg, også offentlig, er et av hennes siste prosjekter. Det er nødvendig å legge til rette for ytringsfrihet, også i et land som skårer nesten høyest på rankingene til Press Freedom Index og  Journalists Without Boarders. Da Dinardi fikk Bjørnsonprisen den 10. september er det ikke bare for sin egen bruk av det frie ord. Prisen, som går til noen som jobber for menneskerettigheter og ytringsfrihet i Bjørnstjerne Bjørnsons ånd, blir også gitt Dinardi fordi hun, som Bjørnson i sin tid, er en form for nasjonsbygger. Denne andre nasjonsbyggingens byggestener er våre nye landsmenn. Cecilia Dinardi gir noen av disse en bedre start på sitt nye liv, i det nye Norge.

---
DEL