Postindustriell føydalisme på trappene

«Dere nordmenn er rare. Dere har verdens beste velferdsstat, men viser den ikke til verden modell for å vise verden.»

John Y. Jones
Leder for Networkers North/South og Dag Hammarskiöld-programmet. (Styreleder i Ny Tid).

 

Det er den indiske stjerneøkonomen Jayati Ghosh som først stiller Ny Tid spørsmål, ikke omvendt. De tynne indiske bomullsskoene hennes er ikke akkurat tilpasset norsk vinterslaps. Det enser hun ikke. Vi går oppover Gabels gate for å spise lunsj i koselige Kolonihagen.

Kanskje har det noe å gjøre med at Norge er USAs 51. stat og viderefører Washington Consensus i økonomisk politikk når vi opptrer i Verdensbanken, IMF, i NATO eller i Davos-klubben, foreslår jeg. Deregulering og liberalisering har vært på norsk FN-agenda enten Høyre eller Arbeiderpartiet har styrt. Og selv om KrF eller SV har hatt bistandsposten. Men ellers er vi da flinke til å fremheve «norske verdier», forsøker jeg, med 17. mai-modeller, kvinneprogrammer og policies?

«Velferdsstat, fordeling lenge før dere ble ’rike’ slik vi kjenner dere i dag. Det er jo noe å vise frem og inspirere verden med,» mener Ghosh.

«Fremmedfrykt er ikke en så sterk pådriver i brexit-opprøret som mange vil ha det til.»

Jayati Ghosh, Erik Reinert og Rainer Kattel er i byen for å lansere sin samling med alternative økonomiske synspunkter, som er omtalt annetsteds i denne avisen. De tre økonomene begynner å bli navn man må lytte til: Ghosh fra sitt ståsted ved Nehru-universitetet i Delhi, Kattel fra Tallinn University of Technology og Reinert som underviser samme sted, men også internasjonalt som leder av «The Other Canon»-nettverket.

Ja, hva gjør vi med dem som mister arbeidet i en periode? Der veksten fører til store inntekter, men færre jobber? Er det ikke topprosenten som stikker av med alle pengene?

Innovasjonsøkonom Kattel vet en del om dette: «Innovasjon er omgitt av en myte,» mener han. «Innovasjon skal liksom løse alle våre problemer. Men innovasjon er i sin natur også truende og ødeleggende. Hvis den slippes fri uten styring, sikres ikke overføring til taperne, de som representerte den gamle verden. I innovasjonskulturen ligger kimen til revolusjoner, også de voldelige. Det er flere måter å løse problemet med taperne etter innovasjoner på. Vi kan sikre alle en basis-inntekt. Finnene eksperimenterer med det i dag. De sikrer de arbeidsløse et livsgrunnlag, opprettholder forbruk og økonomisk aktivitet. Overfører til de som har mindre. Vi kan opprette arbeidsplasser for ting som bør gjøres for fellesskapet. Land i krise, som India og Argentina, har gjort dette. Eller vi kan fordele eierskapet til robotene som ’stjeler’ arbeidsplassene: Gi alle et antall aksjer eller eierskap til robotene. Slik kan man fordele merverdien som robotene skaper.»

Tanken om at verdiene må deles er gammel som menneskeheten? 

«Ja, en pre-kapitalistisk verdi. Afrikansk delingskultur kjenner vi jo,» minner Erik Reinert om. «Vi ser det i familielivene våre, der alle tar fra det samme kjøleskapet uten å betale for det. Post-kapitalismen må søke til pre-kapitalismen for ’nye’ ideer. Dette er en delingsøkonomi som også innser at by og land trenger hverandre. Byene trenger landsbygdas råvarer og rekreasjonstilbud, mens landsbygda trenger byene til for eksempel høyere utdanning, gode helsetilbud, kulturtilbud og variert næringsliv.»

Trenger USA en ny Roosevelt, en ny fordelingspolitikk, en New Deal?

«Amerikanerne har glemt at deres beste økonomiske år, under den republikanske  presidenten Eisenhower og i New Deals ånd, hadde en marginalskatt på over 90 prosent!» sier Kattel. «Man kan nesten bruke de omvendte argumentene fra slavetiden og si at ’de rike må beskattes, ellers gidder de ikke å jobbe’. Motkonjunkturpolitikken til Keynes var ikke populær på 1990-tallet. Estland er et interessant eksempel på at dette har snudd. Vår økonomiseksjon ved Universitetet hadde internasjonale forelesere som Jayati Ghosh, Erik Reinert, Jan Kregel og Carlota Perez. Universitetet ble tilbudt økte bevilgninger fra myndighetene hvis de la ned vår avdeling. Det skjedde heldigvis ikke. I dag er en av våre tidligere studenter statsminister. Vi blir invitert som rådgivere for regjeringen. Det har ført til at minimumslønnen har økt og minoriteter (den russiske spesielt) og innvandrere er invitert til større deltakelse også i det økonomiske liv.»

«America First» er et av Trumps slagord som mange har reagert på.

Er ikke Amerika først-politikere noe alle amerikanske ledere er, ja, må være?

«Trump er i alle fall en smule mer ærlig enn de andre,» påpeker Reinert.

«Nei, Trump vil mer: Hans kamp mot TTP har ikke med handel å gjøre. TTP dreier seg først og fremst om investor- og patentrettigheter. Det er mulig han vil gjøre noe symbolsk med innvandrerbegrensning og handelsrestriksjoner overfor Kina og vise til arbeidsplasser. Men investorer og patenteiere er hans prioritering,» mener Ghosh.

«Trump er republikaner i den forstand at han vil tone ned USAs rolle som verdensvokter. Men han er businessmann først og fremst,» sier Kattel. «Kleptokrat, ingen New Dealer.»

«Middelklassen og lavere klasser har fått det verre.»

Men om han klarer å sikre arbeidsplasser, vil det vel være en blomst i knapphullet når Trumps presidentskap skal vurderes?

«Å sikre noen arbeidsplasser her og der er ikke nok til å demme opp for den store mengden av tapte arbeidsplasser, som for øvrig var i ferd med å bedres under Obama,» sier Ghosh. «Og som Trump allerede har forsøkt å ta æren for! Etter én dag ved roret!»

Hva var det Obama fikk til?

«Obama gjennomførte noen keynesianske tiltak. Pumpet penger inn i systemet, mot-syklisk, for å kompensere for manglende investeringer ved kollapsen. Mens Europa strammet inn. Han økte minimumslønnen. Da Clintons arbeidsminister Robert Reich lanserte dette i 1993, ble han møtt med en mur av protester. I dag er dette akseptert.»

«Nå åpnes det for noe som kan bli en form for postindustriell føydalisme.»

Problemet var at Obama ikke sørget for at de nye pengene kom dit de trengtes mest, til de som mistet hus og sultet på grasrota. Det var bankene som hadde ansvaret for kollapsen som sikret seg. Da fikk man heller ikke den oppgangen i forbruk som kunne bedret økonomien ytterligere, ifølge Ghosh.

«Middelklassen og lavere klasser har fått det verre,» sier Kattel. «Innstramming fører til oppløsning av sosiale nettverk. Det avler nød, sykdom, men også vold. I dag er Detroit en farlig by. Rustbeltet er en tragedie.»

Er brexit også resultat av innstrammingspolitikken? Vil brexit bety forbedring for britene?

«Kontrafaktiske vurderinger av typen ’hva ville ha hendt hvis …’ er spesielt vanskelige i dag, fordi så mange faktorer endres samtidig,» sier Ghosh. «Å se på brexit isolert gir ikke mye mening. Vil selve EU overleve? Det kraftige fallet i pundet var i seg selv en gavepakke til britiske eksportnæringer. Men brexit kan være nyttig en vekker. Fremmedfrykt er ikke en så sterk pådriver i brexit-opprøret som mange vil ha det til. Folk har behov for å ’få tilbake kontrollen’. Brussel føltes veldig langt borte. Dette har med demokrati å gjøre.»

«Ny tro på konkurransens velsignelser har infiltrert hele spekteret av politikken, også venstresiden,» påpeker Reinert. «Da konkurranse (competitiveness) ble definert i 1985 av Bruce Scott ved Harvard, definerte han det som land som kunne konkurrere på verdensmarkedet og samtidig øke lønningene. I dag er OECDs offisielle definisjon av samme begrep nærmest det motsatte: i praksis lønns- og pensjonsreduksjon.»

«De som sitter ved makten i dag, May og Trump, er ikke mindre nyliberale med hensyn til konkurranse, snarere motsatt,» sier Ghosh. «De vil privatisere skolene, helsevesenet og fengselsvesenet.»

FED-direktør Greenspan skrøt til USAs kongress i 1998 om at nøkkelen til hans suksess var at han hadde klart å skape usikkerhet blant arbeidsfolk, «worker insecurity».

«Og i Tyskland truet Schröder arbeidere til ’ ikke å være så oppesen’. De ble skremt fra å streike,» sier Reinert. «I USA har ikke inntektene for arbeidere økt siden 1970-tallet. Men produktiviteten og verdiene er mer enn fordoblet. Alt det merskapte er tilfalt overklassen, den såkalte én-prosenten. I dag er fagforeningene svekket. Og fellesskapet lider under det.»

«Vi kan vel si at kommunismen frem til 1990 hadde holdt kapitalistene i tømme. Velferdsstatene måtte levere på helse- og sosialsiden. Privatisering, deregulering og liberalisering som har styrt i tiden som fulgte, har svekket fellesskapet. Nå åpnes det for noe som kan bli en form for postindustriell føydalisme. Det som må holde oss oppe i dag, er å minne hverandre om hva som engang fungerte. ’Relentless truthtelling’ er fremdeles et gyldig råd fra gamle Keynes,» avslutter Erik Reinert.

---
DEL