Javier Marías (f.1951) er en prisbelønnet forfatter, oversatt til 42 språk og utgitt i 55 land. Hans bøker har solgt i over 8 millioner eksemplarer, og han er hyppig nevnt som kandidat til Nobelprisen i litteratur. Marías er også kjent over hele Spania for sin faste kommentarspalte i storavisen El País. Og likevel er han lite omtalt her til lands. Fire titler er så langt kommet ut på norsk: Det feige hjertet, I morgen under slaget tenk på meg, Forelskelsene og kortromanen Ond natur, eller med Elvis i Mexico. For oss som ikke leser spansk, finnes nesten alle hans romaner på engelsk, og fjorårets utgivelse Thus Bad Begins (Así empieza lo malo) har sin tittel fra Hamlet, der prins Hamlet selv et sted sier: «Thus bad begins and worse remains behind.» Det er ikke første gang Marías henter en romantittel fra Shakespeare; Det feige hjertet er fra Macbeth og I morgen under slaget tenk på meg fra Richard III. Marías har i det hele tatt tette bånd til England og engelsk språk og har oversatt en rekke både eldre og moderne klassikere fra engelsk til spansk.
Etter regimet. Thus Bad Begins foregår i Madrid (Marías’ hjemby) i 1980. Diktatoren Franco har vært død i bare fem år, og det purunge spanske demokratiet opplever en voldsom kulturell og sosial oppblomstring. Etter nesten 40 år under fascistisk styre der den katolske kirken har dominert all offentlig moral, hiver folk seg ut i noe man nesten kunne kalle en slags hellig hedonisme. Den unge fortelleren Juan de Vere, som jobber som en slags assistent og altmuligmann hjemme hos filmregissøren Eduardo Muriel, forteller om et heftig natteliv med disco, dop og sex sju dager i uka, og der folk i alle aldre henger med på kjøret. Alle har glemt regimet, som fremstår som en anakronisme som plutselig bare forsvant. Samtidig henger faren for et fascistisk kupp over landet; i 1977 hadde loven om allment amnesti blitt vedtatt, og alle som hadde deltatt i det fascistiske regimets ymse forbrytelser gikk fri. Som både Juan og Eduardo (og Marías) påpeker, var amnestiet den eneste løsningen i overgangen fra diktatur til demokrati – et rettsoppgjør var praktisk umulig fordi altfor mange hadde vært involvert i regimets ugjerninger.
Det er ofte bedre å fortsette å leve med en løgn enn å forholde seg til en smertefull sannhet.
Detaljrikt. Dette er den historiske konteksten i en roman som stort sett foregår innenfor fire vegger og som foruten Juan inkluderer Eduardo, hans kone Beatriz og noen husvenner, først og fremst den eminente barnelegen Jorge Van Vechten. Forfatteren beskriver sine hovedpersoner med dybde og lekende dristighet og er aldri redd for å dukke ned i detaljer og digresjoner for å fylle ut bildet. Marías har oversatt verk av Thomas Hardy, Henry James, Joseph Conrad og ikke minst Faulkner, og dessuten en hel rekke poeter, blant annet Wallace Stevens, Seamus Heaney, John Ashbery og Joseph Brodsky. Alle disse har satt sine stilistiske spor hos ham, og det er lett å tenke seg at de har påvirket ham også på et dypere plan. Marías har uttalt at å oversette er den beste metoden for å lære seg å skrive, fordi man ikke bare oversetter, men også gjenskriver en tekst på nytt under oversettelsesarbeidet. Og sagt på denne måten virker oversettelse (om den er god nok) ekstremt dynamisk.
Løgn og sannhet. Man ser dette hos fortellerne i Marías romaner. I en viss forstand kan også de kalles oversettere – de «har valgt vekk sin egen stemme», forteller lite om sin egen bakgrunn og er først og fremst formidlere av kunnskap som tolker, operasangere og universitetslærere. Og Juan, fortelleren i Thus Bad Begins, har en rykende fersk universitetseksamen, men bruker nesten all tid på å observere, analysere og spekulere over det som skjer hjemme hos Eduardo og Beatriz. Juan er bare 23 år, men lite selvsentrert; han er mest opptatt av å observere og leve seg inn i andre mennesker, og gjør dette med et kameraaktig blikk. Alle rundt ham er eldre og har mer livserfaring – de har gjennomlevd de lange årene med regimets undertrykkelse og sensur og har lært seg å tie og holde på hemmeligheter. Og sent en natt overhører Juan Eduardo trakassere Beatriz for noe hun har gjort for lenge siden og som hun ber ham om tilgivelse for. Juan finner ikke ut hva det hele dreier seg om, men registrerer kulden og hatet som Eduardo viser. Like etter får han et slags hemmelig oppdrag av Eduardo; han skal bli kompis og festkamerat med husvennen Van Vechten. Eduardo har hørt stygge rykter om vennen, som muligens har misbrukt kvinner i tiden under regimet, og han må finne ut om disse ryktene er sanne.
Dystert. Den evige pendlingen mellom sannhet og løgn er et kjernepunkt i Marías’ romaner. Selv om Marías visstnok ikke har sans for å blande inn politikk og ideologi i romaner (særlig ikke sine egne), så preges både karakterene og handlingen av arven etter Franco: Individene er fanget inn i et usynlig nett av unnfallenhet og taushet, hykleri og opportunisme, feighet og kynisme, angiveri, forræderi, hat og brutalitet Eduardo i romanen sier rett ut at sannheten ofte ikke lønner seg, den koster for mye, det er ofte bedre å fortsette å leve med en løgn enn å forholde seg til en smertefull sannhet. Klok av både skade og erfaring sier den eldre Eduardo til den unge Juan at livet ofte leves best uten sannheten, i hvert fall sannheter som medfører lidelse. Og lidelse har han ingen sans for lenger. Det er dystre ord, skrevet av en forfatter som ofte har en godlynt og spirituell undertone i sine bøker. Men Thus Bad Begins er også mørkere enn alt Marías har skrevet før, kanskje fordi han i denne romanen ikke bare skriver for dem som husker Franco (og elsket eller hatet ham), men også for generasjonen som bare kjenner mannen og hans langvarige, brutale regime som historie, som en fortelling som fortsatt deler Spania i to.
Et rettsoppgjør var praktisk umulig fordi altfor mange hadde vært involvert i regimets ugjerninger.
