Javier Marías: Thus Bad Begins Oversatt av Margaret Jull CostaHamish Hamilton, 2016

Postfrancoisk stressyndrom


Nobelpriskandidaten Javier Marías skriver sterkt om Spania i årene etter Franco.

Novelist & book reviewer.
Email: gregnidaros@hotmail.com
Publisert: 2017-03-16
Thus Bad Begins Oversatt av Margaret Jull CostaHamish
Forfatter: Javier Marías
Hamilton, 2016,

Javier Marías (f.1951) er en prisbelønnet forfatter, oversatt til 42 språk og utgitt i 55 land. Hans bøker har solgt i over 8 millioner eksemplarer, og han er hyppig nevnt som kandidat til Nobelprisen i litteratur. Marías er også kjent over hele Spania for sin faste kommentarspalte i storavisen El País. Og likevel er han lite omtalt her til lands. Fire titler er så langt kommet ut på norsk: Det feige hjertet, I morgen under slaget tenk på meg, Forelskelsene og kortromanen Ond natur, eller med Elvis i Mexico. For oss som ikke leser spansk, finnes nesten alle hans romaner på engelsk, og fjorårets utgivelse Thus Bad Begins (Así empieza lo malo) har sin tittel fra Hamlet, der prins Hamlet selv et sted sier: «Thus bad begins and worse remains behind.» Det er ikke første gang Marías henter en romantittel fra Shakespeare; Det feige hjertet er fra Macbeth og I morgen under slaget tenk på meg fra Richard III. Marías har i det hele tatt tette bånd til England og engelsk språk og har oversatt en rekke både eldre og moderne klassikere fra engelsk til spansk.


Etter regimet.
Thus Bad Begins foregår i Madrid (Marías’ hjemby) i 1980. Diktatoren Franco har vært død i bare fem år, og det purunge spanske demokratiet opplever en voldsom kulturell og sosial oppblomstring. Etter nesten 40 år under fascistisk styre der den katolske kirken har dominert all offentlig moral, hiver folk seg ut i noe man nesten kunne kalle en slags hellig hedonisme. Den unge fortelleren Juan de Vere, som jobber som en slags assistent og altmuligmann hjemme hos filmregissøren Eduardo Muriel, forteller om et heftig natteliv med disco, dop og sex sju dager i uka, og der folk i alle aldre henger med på kjøret. Alle har glemt regimet, som fremstår som en anakronisme som plutselig bare forsvant. Samtidig henger faren for et fascistisk kupp over landet; i 1977 hadde loven om allment amnesti blitt vedtatt, og alle som hadde deltatt i det fascistiske regimets ymse forbrytelser gikk fri. Som både Juan og Eduardo (og Marías) påpeker, var amnestiet den eneste løsningen i overgangen fra diktatur til demokrati – et rettsoppgjør var praktisk umulig fordi altfor mange hadde vært involvert i regimets ugjerninger.

Det er ofte bedre å fortsette å leve med en løgn enn å forholde seg til en smertefull sannhet.

abonnement for fri tilgang til alle artiklene?

Abonnement kr 195/kvartal

Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)