Post 11.9.

«Krigens retorikk» er en nyttig bok med noen skjønnhetsfeil som på godt og ondt illustrerer hva de to ordene virkelig betyr.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Hvorfor er det så viktig å utgi en sånn bok? Jo, fordi så mange, og ikke minst journalister og medieforskere, har begynt å reflektere over om mediene ikke bare dekker krig, terror og voldshandlinger – men også gir sitt bidrag til at konflikter på den verdenspolitiske arenaen får utvikle seg. Ja, det fins dem – med rette eller urette – som mener at mediene i ekstreme situasjoner driver med krigsretorikk.

Galtung med gammelt nytt

I denne boka har journalistene Elisabeth Eide og Rune Ottosen, som her opptrer som redaktører, samlet flere norske intellektuelle til å delta i ovennevnte refleksjon. En av disse er Nils Christie, kriminologiprofessoren, som avslutter med et hjertesukk. For etter 11. september, og med bare én supermakt – USA – på banen, mener han at både den amerikanske presidenten og vi som ikke liker denne presidenten så godt, er blitt friere. For eksempel friere til endelig å tale USA og Israel midt imot. Christie skriver: «Godt. Og vondt. Det er blitt lettere å si noe. Og det som sies betyr enda mindre.» Om dette er sant, er det sjølsagt et paradoks, et fortvilet paradoks.

Johan Galtung er en annen bidragsyter, også han professor. Han bruker mye av blekket til å framheve at fundamentalister kan være så mangt, at amerikanerne ikke nødvendigvis er til å stole på og at de på ingen måte er noen garantister for verdensfreden. Men med respekt å melde, herr fredsforsker Galtung, akkurat det visste de fleste av oss fra før av. Jeg har lest mer opplysende essays av Galtung tidligere enn bidraget hans i denne boka, et bidrag som for øvrig er basert på et foredrag han har vært på turné med over mesteparten av verden. Galtung slutter sånn: «I tillegg er det nødvendig å se en konflikt fra mer enn én side. Og dessuten ha evnen til å gjøre synlig handlinger, ord og til og med tanker som peker mot en utvei bort fra gjengjeldelse, mot løsninger og fred. Konklusjon: Stort sett har ikke mediene møtt disse kriteriene.» Sant nok, men Galtung sprenger ikke akkurat stengte dører.

Sett fra Washington

Heller ikke Elisabeth Eide er spesielt imponert over norske journalister eller medier i kjølvannet av 11.9. Hun avslutter med et spørsmål: «En framtidig utfordring for norske medier, i globaliseringens tidsalder, er å unngå den provinsialismen som ligger i forenkling og overflatiskhet: Skal det faktum at Norge er et lite land, bety at vi blir dårligere informert og dermed mindre i stand til å være aktive demokratiske deltakere når det gjelder de store og alvorlige spørsmålene?» Svaret, det får vi aldri.

Rune Ottosen, den andre av bokas redaktører – også han professor (i journalistikk) – har skrevet et tankevekkende essay om Bush-retorikken og hans westernklisjeer. Det er ganske avslørende at ideologien «de som ikke er med oss, er mot oss» brukes for alt hva den er verdt av Mr. President, mens denne ideologien har vært helt uakseptabel for alle tidligere amerikanske presidenter når den kom fra for eksempel den andre siden av det ideologiske og politiske skillet, for eksempel fra Sovjetunionen. Da var det leninisme, stalinisme og det som verre var (dersom det fins noe verre sett med amerikanske presidenters øyne). Men den gangen var jo verden delt i en god kapitalistisk del og en ond kommunistisk. I dag er dessverre sistnevnte onde verden synonymt med den islamske verden. Vel og merke sett fra Washington.

Ottosen skriver: «Min påstand er altså at det er en logisk sammenheng mellom Bush’ retorikk, kravet til mediene hjemme om lojalitet og USAs forsøk på å utøve sensur i global målestokk.» For amerikanerne, i retorikken til Bush, er kommunister erstattet med terrorister – ja, med fundamentalistiske muslimer.

I en gjennomgang av Aftenpostens og VGs dekning av Bush sin tale til folket 20. September i fjor, viser Ottosen at forskjellen i dekningen mellom de to avisene er til stede, bildet er ikke totalt svart (og hvitt), men for begge de norske avisenes del foregår det hele i et vi-dem-perspektiv.

Det fins et annet 11.9

Som Eide levner heller ikke frilansjournalist Syed Mujahid Ali journalister og medier mye ære når det gjelder dekningen av 11.9. Pakistanske medier (Ali bor i Pakistan) får så hatten passer (om de går med hatt i Pakistan, da). «Etter en hendelse av stort omfang og med tragisk utfall, pekte den eneste stormakten i verden ut et land, én person, én kultur eller tro, og satte i gang å hevne seg. De endret dagsorden og brente alle broer. Ingen etablert institusjon, verken FN eller mediene, har utfordret denne fremgangsmåten.»

En ting er perspektivet, en annen ting er utvalget. For alle må vi velge, også en bokanmelder må gjøre et utvalg, trekke fram noe, fortie eller velge å overse noe annet. Dette er også en form for vinkling. Derfor skal det i edruelighetens navn nevnes at denne boka i tillegg til de som alt er omtalt (og de som omtales nedenfor) også omhandler essays og tekster av Berit von der Lippe (førsteamanuensis ved Markedshøyskolen/BI), Thomas Hylland Eriksen (professor i sosialantropologi, UiO), Robert Fisk (journalist i The Independent), Ivar A. Iversen (journalist i Dagsavisen) og Peter Normann Waage (journalist i Dagbladet).

Boka stiller mange spørsmål og gir mange svar. Men først og fremst stimulerer den til egen refleksjon. Det er en svært viktig egenskap ved ei bok at den blir en spore til videre lesning, videre tenkning – forhåpentligvis en kritisk og fordomsfull tenkning.

Det er en påminnelse jeg imidlertid savner: Ikke en eneste av bidragsyterne i denne boka nevner at det fins et annet 11.9. enn terrorangrepet på WTC i fjor. Heller ikke mediene husket dette andre 11.9. når det på årsdagen for den ufattelige tragedien i New York i fjor nylig ble holdt minnehøytideligheter over hele verden. Hva jeg tenker på? Jo, 11.9. 1973 – sjølsagt, militærkuppet i Chile. Da døde det langt flere en 2800 mennesker. Også de var uskyldige. Men de var chilenere, ikke amerikanere. Perspektivforskyvning kaller noen sånt. Politikk kaller andre det.

Krig og retorikk på godt og ondt

«Jeg synes kanskje at norsk presse er litt for opptatt av journalistenes sikkerhet. Vi tør å bombe et land med alt det innebærer av utrygghet for sivilbefolkningen, men vi tør ikke dra dit selv. Når norske aviser på lederplass støtter en bombing som har som konsekvens at hele familier blir utryddet, er det tankevekkende at de er så forsiktige med sine egne journalister. Helt uskyldige barn ble drept – det tør vi ta sjansen på. Men våre egne journalisters liv frykter redaktørene for. Jeg synes det er pressens plikt å dekke kriger og konflikter Norge er med i.»

Det er frilansjournalist Åsne Seierstad som sier dette i et intervju med bokas redaktører angående hennes dekning av USAs bombing av Afghanistan i oktober i fjor. Intervjuet (Einar Hagvaag, journalist i Dagbladet blir også intervjuet) er åpenhjertig og legger ærlig fram hvilke vansker det førte med seg av kildebruk og kildekritikk at det stort sett bare var Nordalliansen de fikk i tale, og ikke Talibans menn og tilhengere.

Svakheten ved dette intervjuet med de to journalistene, sånn rent litterært, (for en tekst trykt i ei bok er litteratur), er at det ikke er redigert stramt nok. Intervjuet er åpenbart gjort med båndopptaker, og det er greit. Men det henger igjen for mange muntlige fyllord av typen «jo», «liksom» etc. som ikke direkte skjemmer teksten, men de gjør den heller ikke bedre. Dette er verken radio eller fjernsyn, her trenger ikke hvert ord gjengis akkurat sånn de falt.

At Seierstad og Hagvaag jobbet under særdeles farlige omstendigheter framgår med all mulig tydelighet, ikke minst i de to reportasjene de bidrar med. Det er ingen spøk å være krigsreporter når sannheten skal fram. Jeg foretrekker den formen som Seierstad har valgt i den reportasjen som avslutter boka – en øyevitneskildring fra fronten med gode observasjoner, og dessuten godt skrevet.

Men spesielt balansert er denne boka ikke. Den har en klar slagside, mot babord må det være lov å si. Amerikanerne, representert ved president Bush, levnes liten ære. Unnskyldningen får være at han slipper til – mer eller mindre uimotsagt – i de fleste andre medier. «Krigens retorikk» er således ei bok som illustrerer hva både krig og retorikk er – på godt og ondt.

---
DEL

Legg igjen et svar