Portrett av en dannelsesfanatiker

Med sin Rudolf Steiner-biografi Morgen ved midnatt har Kaj Skagen gitt et spennende bidrag til den internasjonale Steiner-forskningen.

Rudolf Steiner.
Henning Næss
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost henning.ness@getmail.no

Morgen ved midnatt, Kaj Skagen
Vidarforlaget 2015

Hvordan rettferdiggjøre en nesten tusen siders idéhistorisk biografi over Rudolf Steiner? Hvorfor må noe slikt rettferdiggjøres? Opplagt fordi Steiner, til tross for den udiskutable betydningen han har og har hatt som kulturell nyskaper, etter manges mening aldri rakk ut over den antroposofiske bevegelsen som filosof eller seriøs kunstner og vitenskapsmann. Til tross for Steiners sterke nedslag i Norge, har han heller ikke her i landet blitt anerkjent som noe mer enn han som skapte Steinerskolen, mens det idémessige grunnlaget for skolen enten blir fortiet eller lagt ut i offentligheten til skrekk og advarsel.

Elsket og hatet. Kaj Skagens ambisiøse prosjekt, som har vært å skrive en svært omfangsrik biografi om Rudolf Steiner og hans tid, har også fått sin personlige apologi: Kapittel tre, «Demonisering og diagnostisering», med undertittelen: «Steiner, svindler, schizoid eller sjarlatan?» må vel nettopp leses som en slik, ikke bare for Rudolf Steiner, men også for Kaj Skagen selv og hans halsbrekkende prosjekt. Tvilen rundt Steiner, hvem han egentlig var, og all mystikken som fremdeles omgir hans person, rettferdiggjør og nødvendiggjør en slikt kapittel, selv om diskusjonen om Steiner var gal eller syk, burde være overflødig. Med Skagens egne ord, beveger han seg «mellom Skylla og Karybdis.» Han har villet finne en tredje vei, en vei mellom Steiner-hatere og Steiner-elskere.

Skagen kaster frem følgende påstand: «Hovedgrunnen til at Steiner har og har hatt mange motstandere, som ser på ham som svindler eller sjarlatan, synes ikke å ligge i selve verket, men i at han opptrer i vår egen tid.» Akkurat denne påstanden kan vel diskuteres. Så lenge Steinerskolene fortsetter å eksistere, vil Steiner bli sett på som en samtidig, og verkene hans vil fortsette å skape uenighet, selv om det går 300 år til. Årsaken til uenigheten kan derfor like gjerne ligge i verket, eller i det faktum at han skapte en skole som fortsetter å utbre hans ideer på praktisk og filosofisk grunnlag.

Kaj Skagen skriver at han ser på Steiner som «hovedsakelig sannferdig i sin beretning om ekstraordinære og oversanselige opplevelser.» Dessverre virker det som om nesten alle som ikke er erklærte Steiner-motstandere føler seg forpliktet til å diskutere om Steiner enten kan ha vært psykotisk eller schizofren, for å avverge en mulig diagnose. Hans motstandere søker ikke sjelden en medisinsk diagnose på avviket, og den som leter, finner – som kjent.

Skagens tredje vei består altså i at han fastslår at Steiners oversanselige opplevelser var sanne for ham selv, og stopper der. Jeg tror det er et fornuftig valg. Å tvinge frem en konklusjon på om Steiners oversanselige opplevelser var objektivt sanne, ville trolig endt i litterært havari.

Forening i mennesket. I motsetning til Steiners første biograf, Guenter Wachsmuth, og mange av Steiners antroposofiske tilhengere, mener ikke Skagen at Steiner var født med antroposofien, men at den var resultatet av en lang utviklingsvei. Halvparten av denne utviklingsveien er det altså Skagen har ville legge frem i Morgen ved midnatt. Den stopper der antroposofien begynner.

Steiner fant foreningen mellom individualisme og mystikk i det frie menneskelige jeget.

Jeg rekker bare å trekke frem noen få punkter: Tanken om at det foreligger et brudd i tiden rundt 1900, da Steiner ble leder for den tyske avdelingen av Teosofisk Samfunn, avvises. Steiner var svært kritisk til deler av den teosofiske bevegelsen rundt 1897 – så kritisk at han hengte ut deler av bevegelsen offentlig. Hvordan kunne han da bli teosofenes leder allerede i 1902?

Forklaringen Skagen gir, er at den teosofiske bevegelsen var preget av indre stridigheter, og at Steiner selv ble trukket inn i disse stridighetene på grunn av uenigheter med teosofen Franz Hartmann. Noe brudd fant altså ikke sted. Det Steiner prøvde å gjøre, var å forene naturvitenskap med religion, og noen av stridighetene må ha hatt sin årsak i uenigheten om hvilken rolle naturvitenskapen skulle spille innenfor den teosofiske tradisjonen. Steiner fant foreningen mellom individualisme og mystikk i det frie menneskelige jeget. Man kan undre seg på hvorfor ikke Steiner mistet interessen for den teosofiske bevegelsen etter alle disse forunderlige stridighetene, men forklaringen må åpenbart ha vært den grunnleggende respekten for Bhagavadgita, og for den indiske mysteriereligionen, som Steiner ville forene med moderne naturvitenskapelig tenkning, hvor det menneskelige jeget skulle være den størrelsen som forener de to.

Et internasjonalt bidrag. Det alvoret og den patosen forfatteren skriver med, kler verket, og gjør det interessant og spennende å lese. I tillegg må man bare innrømme at Skagen har gjort et formidabelt arbeid, ikke minst når det gjelder å avklare forholdene rundt Steiners dannelsesreise, og gå i dybden hva gjelder krav til vitenskapelig analyse av Steiners ulike resepsjonskilder. Arbeidet må ha vært vanskelig, ikke minst når det gjelder å avdekke hvordan den eldre Steiner tilrettela seg selv som myte for å tilfredsstille den antroposofiske bevegelsen, og hvordan han reviderte sin egen ungdom for å tilpasse den til den eldre Steiners synspunkter.

Til og med Darwin blir esoterisk i Steiners fortolkning.

Det kan innvendes at Steiners fortolkning av de filosofiske side- og hovedkildene i Vestens filosofihistorie er for esoteriske til å være interessante for allmennheten. Å se på Stirners ego-filosofi som en vei til teosofi og oversanselig erkjennelse, er unektelig sært. Alt det oversanselige materialet Steiner leste ut av Goethes lille eventyr Eventyret om den grønne slange og den skjønne lilje, virker også noe for steinersk og kanskje for lite goethesk. Det går an å lese for mye av seg selv inn i noe, og for lite av opphavsmannen til verket. Det er ikke så sikkert at det Steiner leste inn i Goethes eventyr, eller i Stirners filosofi, egentlig finnes der. Men kan man ikke si det samme om Nietzsches forståelse av Sokrates? Er ikke den også temmelig esoterisk? Steiner hadde funnet seg selv før møtene med sine påvirkningskilder, noe som førte til at det han så i andres verk, ble som et speilbilde av ham selv. Å si at Steiners oppfatning av Kant var feil, blir derfor å avvise betydningen av det personlige i enhver kunstners og filosofs resepsjonshistorie. Enhver har rett til å forstå ting på sin egen måte. Den som forstår ting på andres måte, har gitt avkall på seg selv og sin rett til å tenke selvstendig. Steiners utviklingsvei er som oppskriften på «hvordan man blir den man er».

Jeg overdriver ikke når jeg sier at Kaj Skagen har skrevet et internasjonalt bidrag til Steiner-forskningen, men også et idéhistorisk verk av stort format. Verket veksler mellom kompliserte, men klargjørende redegjørelser for avanserte filosofiske problemstillinger, til saftige og morsomme skildringer av alternativkulturen i Berlin og Wien rundt århundreskiftet. Her hjemme er vel Trond Berg Eriksen den som oftest har påpekt at det okkulte og det esoteriske er en del av moderniteten, og ikke et alternativ til den. Det samme utgangspunktet har Kaj Skagen. Til og med Darwin blir esoterisk i Steiners fortolkning. Overalt ser Steiner noe annet enn det vanlige, overalt søker Steiner en oversanselig fortolkning av virkeligheten. På grunnlag av antroposofien overvant Steiner både spiritismen og materialismen, som han så på som to ensidige tankeretninger som fratar individet dets frihet.

Oppfølger. Bildet av Steiner som en ekstrem dannelsesfanatiker blir forsterket i hvert fall for denne leseren. En mann som syntes å mene at fremtiden berodde på hans person alene, kan fremstå som noe overspent. Men ingen kan benekte at Steiners person og verk omfattes med betydelig interesse, også på akademisk nivå. I tillegg møter vi den ekte stridsmannen Rudolf Steiner i dette verket, ikke en innelukket mystagog. Det er befriende.

Kaj Skagen har skrevet et spennende, språklig godt og ikke minst svært kunnskapsrikt verk om Rudolf Steiners liv frem til 1902. For den som likte romanen Hodeskallestedet, kan denne boken leses som oppfølgeren, da i form av en sakprosabok som følger opp en roman.

 

---
DEL