Portrett av en barnearbeider

Tusener av småjenter helt ned i 6-årsalderen sendes fra sine lutfattige hjem på landsbygda til hovedstaden for å tjene noen lusne skillinger. Der utbyttes de under bører som kan knekke selv en kraftig voksenrygg.

Lande er filmregissør og -kritiker.

Kayayo – de levende handlkurvene

Mari Bakke Riise

Norge

Filmtittelen trigger; et slags heslig paradoks, en sammensmeltning av menneskelig slave og selvtransporterende vareberg. Spinkle småjentekropper som bærer monstrøse lass på hodet går søvngjengeraktig etter ferme, oppstasede afrikanske madammer. Skjør nakke under blytung bør. Tyngdeloven trosses i det støvete, skitne og støyende markedet i Accra i Ghana. Virkeligheten er mer nådeløs enn fantasien.

Sterkt bevegende. Oscarnominasjonen av den allerede prisbelønte norske dokumentarfilmen reaktualiserer den. Unikt er det at den kun er 33 minutter lang og stiller i kortdokumentarkategorien.

Det familiedrevne produksjonsselskapet Integralfilm har hatt internasjonal gjennomslagskraft en god stund. Blant tidligere markante filmer er Manislam og En ballong til Allah, som begge kjennetegnes ved fokus på minoritetsproblematikk, kjønns- og seksualitetsvinkling samt fengende formspråk med blendene poetiske innslag. Kayayo holder seg også innenfor dette prismet.

I Kayayo er kamerablikket rettet mot den systematiske og historiske arbeidsutnyttelsen av småjenter i Ghana. Regissøren har funnet en usedvanlig varm og livskraftig hovedperson; 8 år gamle Bamunu. Filmen kretser rundt henne og hennes livssituasjon. Hun blir en representant for de mange «Kayayos». Kamera har hennes fulle tillit – hele følelsesspekteret kommer frem og trekker oss rett inn i Bamunus verden. En verden full av svik og mangel på kontroll, men også Bamunus gryende trassige bevissthet om urett.

Perfekte ofre. En kjøttfull kvinne ruver over barnet som akkurat har blitt befridd for den umenneskelige børen. Lyden av noe som knuser er påskuddet kvinnen har ventet på. Raskt holder hun frem betaling mindre en «tariff». Bamunu ser måpende på myntfornærmelsen. Hun har opplevd dette før; denne gangen skal ikke den sleipe kunden slippe så lett og Bamunu prøver å stirre henne i senk. Men kvinnen løfter hånden hyttende mot henne. Skrikende jager hun den lille levende handlekurven vekk. Hun trenger ikke jenta lenger nå som børen er vel fremme. Det er nok av andre å ta av der hun kommer fra. Det er som et Charles Dickens-mareritt.

Jobben er gjort, og skrikende jager den kjøttfulle kvinnen den lille levende handlekurven vekk. Det er som et Charles Dickens-mareritt.

Datteren min på 12 ser sammen med meg. Hun er forferdet. Lurer på om dette er virkelig. Skjer dette i det ekte livet? «Ja, det er dokumentar», svarer jeg. Men er de ikke skuespillere da? «Nei.» «Forferdelig! De blir jo lurt!» Filmen treffer som et magespark og ryster fra første stund.

Jentebarna er helt uten rettigheter eller beskyttelse. Bamunu kan selv ikke trygt oppbevare pengene hun sparer, og har de derfor hos en Madam. Men siden Bamunu hverken kan skrive eller regne har hun ingen oversikt over hvor mye hun har spart opp eller om noe forsvinner – hvilket det gjør. Det er tydelig at Madammen delvis ser på pengene som sine – en dag skjeller hun til og med ut Bamunu for å tjene for lite. «Urettferdig!» roper det ved siden av meg fra norsk barnemunn. Jeg er stum. Bamunu med det herlige levende ansiktet er så lett å bry seg om. Smerten hennes smitter. Den har vart lenge – to år har hun vært hjemmefra og er så inderlig lei og sliten. Hun strever og strever, men får ikke til å spare noe særlig.

Barnelek. Livsfriske Bamunu vet råd. Sammen med en venninne – en annen handlekurv – drar de til havet. Den ramsalte havguden kan hjelpe dem hvis de bare ofrer litt av blodslitpengene til de salte bølgene. «Ikke kast pengene i havet!» Datteren min er i harnisk – de får jo ingenting igjen for det, tvert imot. Forsiktige repliserer jeg at drømmer kan være alt du har i en uholdbar situasjon.

Bamunu drømmer om den dagen hun får en telefon hjemmefra om at hun skal hjem. Og midt i filmen skjer det uventede –telefonen kommer. Hennes gledestrålende reaksjon smelter hjertet mitt. Lidelsene nevnes ikke med et ord til moren. Stolt tar hun farvel med alle og sverger at hun aldri vil komme tilbake til den forhatte byen Accra.

En lang bussferd senere møtes hun av jubel og storfamilien. Først nå går det opp for meg hvor alene hun har vært i storbyen. Hele tiden har drømmen om å komme hjem, og å lære seg å sykle som brødrene, holdt henne oppe. Filmens evne her til å kommunisere metaforisk løfter den. Tilbake i landsbyen er noe av det første hun gjør å prøve å sykle. Når faren sier at lillebroren skal overta, utbryter hun sint at han allerede kan sykle.

Et forutsett svik. Høylytt protest er derimot fraværende når foreldrene meddeler henne at hun må tilbake i jobb. Andre jenter har hatt med mye mer hjem enn henne. Passet hun så dårlig på sparepengene? Bamunu forteller om Madammen som skulle ta vare på pengene og hvordan mangel på mattekunnskaper hindrer oversikt. Faren messer om sviktende avlinger. Familien er helt avhengig av hennes inntjening, insisterer han. Brødrene går på skole. Penger fra henne må til for å reparere taket. Bamunu får heller legge seg sulten når hun kommer tilbake til byen.

Datteren min er sint fordi foreldre lar jenter som Bamunu lide for de voksnes dårligstilte økonomi. Rastløs lurer hun på om de ikke likevel spiller nå. Er virkelig livet til jentene i filmen sånn? Hvorfor får ikke Bamunu lære seg å regne så hun kan passe på inntekten? Hvorfor hjelper ikke filmteamet henne? Redder henne fra å dra tilbake til helvete? Og når Bamunu har det så jævlig, betaler vel filmteamet henne godt for filmjobben? Jeg forklarer at dokumentarfilm har i sitt regelverk – at for å sikre sannferdighet så skal ikke de medvirkende få betalt.

Utbytterkjeden. «Jammen det er jo hennes liv filmen fråtser i», utbryter min datter, og treffer uvitende spikeren på hodet i en het debatt – profitteringen på de fattiges historier uten å gi tilbake. For balansen er hårfin mellom det å få frem budskapet om utbytting og det å selv være en av utbytterne.

Med Deichmanske biblioteks lånekort og filmkode er filmen gratis tilgjengelig på https://filmbib.vod2u.com/showpreview/2659/0

Bamunu har etter filmen fått hjelp i form av frivillige donasjoner via Kayayo sin Facebook-side og får både utdannelse og bli i landsbyen. Fond for utdannelse av andre jente-handlekurver er og linket der. For dissse heldige fortsetter heldigvis engasjementet etter filmen.
---
DEL