Portrett av demens

Hvordan portrettere livsverdenen til et menneske med hukommelsessvikt?

Endre
Underviser filmvitenskap på NTNU Epost endreeid@gmail.com

I Am Not From Here
Regi: Maite Alberdi

I åpningen av Alexander Dovzhenkos Jord (Zemlya, 1930) møter vi en gammel mann som ligger for døden. Han ser lykkelig ut, og dør i den samme haugen av epler som barn sitter og spiser av. Livet og døden synes å være i harmoni, to sider av en naturlig livssyklus. Og da det klippes fra mannens død til folk som sørger over denne døden, ja, så fremstår deres hysteriske anfall som en upassende reaksjon.

Se filmen her:

Takket være Dovzhenkos montasje, hans ukonvensjonelle bevegelse fra bilde til bilde, som bygger bro mellom ulike aldre og som sammenstiller stolte menneskekropper med struttende løvetannhoder, har vi sett noe de ikke har sett: hvordan mannen døde lykkelig og i harmoni med omgivelsene og omstendighetene. Nettopp gjennom montasjen opplever vi «hans» verden og forstår at han kjente en tilhørighet selv i livstapet som døden markerer.

Noe av det filmskapere som Dovzhenko viste oss, var at film kan skape en ikke-lineær tidsfornemmelse som kan komme nærmere en levd virkelighetsforståelse enn den klassiske, lineære tiden. I åpningen av Jord kan man oppleve forvirring dersom man forventer en tradisjonelt logisk – det vil si lineær – tidsmessig sammenheng mellom bilder; linearitet ofres for å uttrykke en følelsesmessig opplevelse av tilhørighet, en følelse som går på tvers av kronologisk tid og vår rasjonelle idé om liv og død.

Utilhørig observasjon. I den observerende dokumentaren I Am Not From Here (Maite Alberdi og Giedre Zickyte, 2015), som nylig startet sitt festivalliv og vant en av hovedprisene under den sveitsiske festivalen Visions du Réel, ser vi et liknende prinsipp  i sving, selv om filmen setter søkelys på det helt motsatte: en manglende følelse av tilhørighet ved veis ende.

Vi følger en periode fra den siste livsfasen til en eldre kvinne som sliter med å finne tilhørighet på et eldrehjem i Chile. Opprinnelig er hun fra byen Renteria i Baskerland, og hun klarer ikke å innse at hun nå er bosatt i Chile. I et stillfarende tempo observerer filmen henne alene og i interaksjon med andre beboere, og plukker opp gnisninger, som både vokser ut av kvinnens hukommelsessvikt, andres fordommer, uønsket flørting og en stillhet preget av dårlig humør og fraværende interesse for hverandres liv.

Regissørene Alberdi og Zickyte har valgt en stilisert observerende stil – uten intervjuer eller en fortolkende kommentarstemme – som minner noe om Ruben Östlunds blikk på sosiale intriger i hverdagslige omgivelser. Avstandsbetraktende kameraposisjoner (selv når vi er tett på ansiktene er det fortsatt som om vi er langt unna) og den myke lyssettingen som inviterer oss til å hvile i bildene, fører til en slags «distansert nærhet» til situasjonene. Vi oppfordres til å innta et analytisk blikk, men inviteres samtidig inn i rommene, som om vi var anspente og halvhjertede turister på besøk.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.