Portrett av demens

Hvordan portrettere livsverdenen til et menneske med hukommelsessvikt?

Endre Eidsaa Larsen
Underviser filmvitenskap på NTNU Epost endreeid@gmail.com

I Am Not From Here
Regi: Maite Alberdi

I åpningen av Alexander Dovzhenkos Jord (Zemlya, 1930) møter vi en gammel mann som ligger for døden. Han ser lykkelig ut, og dør i den samme haugen av epler som barn sitter og spiser av. Livet og døden synes å være i harmoni, to sider av en naturlig livssyklus. Og da det klippes fra mannens død til folk som sørger over denne døden, ja, så fremstår deres hysteriske anfall som en upassende reaksjon.

Se filmen her:

Takket være Dovzhenkos montasje, hans ukonvensjonelle bevegelse fra bilde til bilde, som bygger bro mellom ulike aldre og som sammenstiller stolte menneskekropper med struttende løvetannhoder, har vi sett noe de ikke har sett: hvordan mannen døde lykkelig og i harmoni med omgivelsene og omstendighetene. Nettopp gjennom montasjen opplever vi «hans» verden og forstår at han kjente en tilhørighet selv i livstapet som døden markerer.

Noe av det filmskapere som Dovzhenko viste oss, var at film kan skape en ikke-lineær tidsfornemmelse som kan komme nærmere en levd virkelighetsforståelse enn den klassiske, lineære tiden. I åpningen av Jord kan man oppleve forvirring dersom man forventer en tradisjonelt logisk – det vil si lineær – tidsmessig sammenheng mellom bilder; linearitet ofres for å uttrykke en følelsesmessig opplevelse av tilhørighet, en følelse som går på tvers av kronologisk tid og vår rasjonelle idé om liv og død.

Utilhørig observasjon. I den observerende dokumentaren I Am Not From Here (Maite Alberdi og Giedre Zickyte, 2015), som nylig startet sitt festivalliv og vant en av hovedprisene under den sveitsiske festivalen Visions du Réel, ser vi et liknende prinsipp  i sving, selv om filmen setter søkelys på det helt motsatte: en manglende følelse av tilhørighet ved veis ende.

Vi følger en periode fra den siste livsfasen til en eldre kvinne som sliter med å finne tilhørighet på et eldrehjem i Chile. Opprinnelig er hun fra byen Renteria i Baskerland, og hun klarer ikke å innse at hun nå er bosatt i Chile. I et stillfarende tempo observerer filmen henne alene og i interaksjon med andre beboere, og plukker opp gnisninger, som både vokser ut av kvinnens hukommelsessvikt, andres fordommer, uønsket flørting og en stillhet preget av dårlig humør og fraværende interesse for hverandres liv.

Regissørene Alberdi og Zickyte har valgt en stilisert observerende stil – uten intervjuer eller en fortolkende kommentarstemme – som minner noe om Ruben Östlunds blikk på sosiale intriger i hverdagslige omgivelser. Avstandsbetraktende kameraposisjoner (selv når vi er tett på ansiktene er det fortsatt som om vi er langt unna) og den myke lyssettingen som inviterer oss til å hvile i bildene, fører til en slags «distansert nærhet» til situasjonene. Vi oppfordres til å innta et analytisk blikk, men inviteres samtidig inn i rommene, som om vi var anspente og halvhjertede turister på besøk.

Kan man legge til rette for mer demensvennlige samfunn ved å bekjempe stereotypier?

Filmen har ingen entydig, lettfattelig logikk i sin struktur: Vi ser kvinnen og andre beboere i forskjellige situasjoner som er løsrevet fra hverandre, og får sjelden følelsen av en bestemt kontinuitet mellom disse. Vi beveger oss rolig og sindig fra den ene til den andre situasjonen; og i den temporale tåka som nærmest umerkelig gror frem, er det som om de samme situasjonene gang på gang gjentar seg, bare i små avarter. Filmens observasjon og strukturelle komposisjon finner ingen klar tilhørighet til stedet og tiden vi befinner oss i – akkurat som kvinnen selv.

I Am Not From Here – hvis mangesidige tittel muligens henviser til en essaysamling fra 1985 ved samme tittel av den baskiske forfatteren Joseba Sarrionandia – ofrer tids- og stedsmessig klarhet for at vi skal nærme oss den demente kvinnens disharmoniske og alineære virkelighetssans – slik Dovzhenko ba oss empatisere med den døende mannens tilhørighetsfølelse. Ved filmens slutt er vi tilbake til nærmest den samme situasjonen som vi overvar i starten – nysgjerrige nærbilder har dog blitt byttet ut med et avmålt totalbilde – og vi må spørre oss selv om det er den objektive tiden eller bare kvinnen som erfarer scenen for første gang.

Distansert ubehag. I den nylig utgitte essaysamlingen Popularising Dementia: Public Expressions and Representations of Forgetfulness (2015) blir det pekt på hvordan tradisjonelle former for historiefortelling kan være inkompatible med fremstillinger av demens. Som medieforskeren Scott Selberg foreslår i sitt essay, er demens noe som «forstyrrer historiefortelling i seg selv» – blant annet fordi tidsopplevelse ikke følger den rasjonelt lineære strukturen som typisk kjennetegner fortellinger.

I teksten «Challenging Representations» peker forfatterne på at mainstreamfilm er særlig disponert for å vedlikeholde stereotypier, da representasjoner av psykologiske problemer som regel tilpasses en konvensjonell og dramatisk fortellerstruktur snarere enn andre vei. De påpeker også at «melodramatiske, sensasjonalistiske eller emosjonelt manipulative representasjoner er mer profitable enn de som søker ‘autentisitet’.» Dermed blir det lett for filmskapere å knytte et problem som demens til en eller to lettfattelige karakteristikker som passer inn i dramatiske mønstre.

I bokas innledningskapittel spørres det: Kan man legge til rette for mer demensvennlige samfunn ved å bekjempe stereotypier? I våre «hyperkognitive samfunn» kan vi kanskje trenge filmer som unngår å tilpasse – og dermed raskt forenkle og stigmatisere – psykologiske problemer til lettfattelige, rasjonelt uttenkte konvensjoner. Kan filmer som søker en «autentisk» representasjon av et dement menneskes livsverden, utvide vår evne til empati og implisitt uttrykke en kritikk av vårt «hyperkognitive samfunn»?

I Am Not From Here, som er et resultat av et transnasjonalt samarbeidsprosjekt i regi av CHP:DOX LAB (to filmskapere fra forskjellige land utvikler og skaper en film sammen, med lavt budsjett og oppmuntring til å eksperimentere), motarbeider i det minste forenklende fremstillinger av demens. Filmens tvetydige kronologi og distanserte observasjon hindrer oss i å få enkel tilgang til filmens (eller stedets) «virkelighet», og inviterer oss til å ta del i kvinnens fremmedgjorthet.

Mangel. Noe liknende foregår i den skisseaktige dokumentaren Tidig morgon 26e januari 2011 (Brodersen, 2016), som ble vist under Kortfilmfestivalen i Grimstad denne måneden. Her forsøker regissøren å nærme seg sin far som har gjennomlevd en nær døden-opplevelse, og som sliter med å huske denne opplevelsen.

Først forsøker sønnen å rekonstruere opplevelsen gjennom et eterisk animasjonsuttrykk, men det er rimelig fånyttes. Da sønnen deretter retter et kamera mot faren mens han har et traumatisk anfall om natten, erfarer vi noe mer livsnært, og må erkjenne at dette kanskje er det nærmeste vi vil komme et innblikk.

Filmens stilskifte og ufortolkende observasjon av anfallet skaper en usikker betrakterposisjon. Som I Am Not From Here antyder den at vi har vanskeligheter med å ta opp hovedpersonens idiosynkratiske erfaringer i de gjengse, kognitive samfunnsdiskursene. Som Lucrecia Martels mesterlige fiksjonsfilm The Headless Woman (2008), viser disse filmene at vi gjennom å kaste et ukonvensjonelt blikk på hukommelsessvikt indirekte kan se en samfunnsmessig så vel som en menneskelig mangel.

---
DEL