Portal til en annen tid

En gang var det falleferdige hotellet ved Sevansjøen i Armenia et fasjonabelt sted for Sovjetunionens forfattere. På vei inn oppkjørselen er det blitt 1962.
Anne Håskoll-Haugen
Håskoll-Haugen er frilansjournalist,
Email: haaskoll.haugen@icloud.com
Publisert: 02.01.2019

Vitalijs mage velter utover bukselinningen. Han sier noe på russisk som jeg ikke forstår, og jeg leverer de få ordene jeg kan: «Får jeg – en natt – ett rom – vær så snill?» Vitalijs kropp sukker, og han ser opp på hotellet han bestyrer, det flyter som et moderskip på himmelen. Vi står på landingsplassen, bak oss bølger Sevansjøen mot en steinete strand. Armenias riviera, eller i alle fall kunne det ha vært slik. Og en gang var det nettopp dét.

Fortidens framtid

Til dette hotellet kom Sovjetunionens store forfattere for å hvile, invitert av den armenske forfatterforeningen i Den armenske sosialistiske sovjetrepublikk. Det var foreningen som eide hotellet og ga det tilnavnet «Forfatternes hus».

Også utenlandske forfattere besøkte stedet. Simone de Beauvoir var her med Jean-Paul Sartre. De lot seg inspirere av den «dypblå, nesten bunnløse innsjøen» og den «rosaaktige, kaotiske ørkenen».

Og av hotellet selv: på en liten øy i sjøen, med hvitkalkede vegger mot gråmelerte steinskrenter, rene linjer og buer. Et monument over 1900-tallets avantgarde-fantasier, et ikon for Khrusjtsjovs modernisme, et romaldersymbol som vinker til universet der Gagarin sirklet rundt Jorden i 108 minutter.

I høye hæler stiger kvinnen nedover trappen mot vannkanten. Som om det fortsatt skulle ligge en strand der, og ikke en parkeringsplass med rustne parasoller i en haug.

«Vi var først! Vår mann er i verdensrommet!» ropte sovjetmenneskene. Det var i 1961. Året etter ble hotellet utvidet med en restaurant – romskipet som svever over Vitalijs blanke skalle, og min. Bygget for framtiden, den som skulle bli så vakker for menneskene som ville erobre både verden og verdensrommet.

Tiden og rommet

Vitalij hekter av to nøkler i et skap og roper på en eller annen. Selv har den tunge kroppen ingen vilje til å krabbe opp vindeltrappene; det blir vaskehjelpen som viser meg inn i det hun kaller «de luxe-suiten».

Her gråter malingen store flak, vindusrutene er sprukket, og lukten av våt mur og gamle tepper kryper inn i nesegangene. Store revner løper langs betongveggene. Utenfor har furutrærne vokst seg store og gjemmer utsikten bak de grønne kronene.

Kanskje et annet rom? Vi sirkler oss opp serpentintrappen til øverste etasje for å se på standardrommet. Nummer 8 åpner seg i nyanser av oransje og brunt. En gammel tykkskjerm står på et lite bord, en sti av maur beveger seg oppover tapetet, over vinduskarmen og blir borte. Jeg tester vasken på badet; så vidt litt vann i kranen.

Ok? spør kvinnen med nøklene. Det er vanskelig å svare «ja», det hele framstår redselsfullt. Men bak polyestergardinene reiser fjellene seg, sjøen er svart, den er blå og landskapet farget av rust, som Vasilij Grosman skrev da han bodde her. Så jeg sier ja og betaler 15 000 dram, ikke for rommet, men for å få sove en natt i Sovjetunionen.

Sovjetmennesket

Døren går igjen bak meg. Ut av kofferten plukker jeg Slutten for det røde mennesket av Svetlana Aleksijevitsj, nobelprisvinneren fra Hviterussland. Tar den med ut på balkongen, studerer betongen som har falt av i store biter. Det er langt til bakken. En eldre dame i blomstrete kjole står der nede i avgrunnen. Håret er bleket blondt, knyttet i en knute bak, så vidt synlig under hatten med bred brem og lyseblått bånd. De røde tåneglene er synlige helt hit. I høye hæler, vesken dingler fra armen, stiger hun nedover trappen mot vannkanten. Som om det fortsatt skulle ligge en strand der, og ikke en parkeringsplass med rustne parasoller i en haug. Som om hotellet ennå var Stalins stolthet.

Det ser ikke ut som om hun enser forfallet rundt seg. Ingen her later til å legge merke til det. Vitalij ser på tv i resepsjonen. På verandaen ligger solbrune kropper i badebukse og bikini, en jente blåser opp en badeball. På markedet utenfor selges gamle æresmedaljer og stjerner, symbolene til en union hvor penger nærmest var forbudt, i alle fall foraktet.

Men for gjestene på hotellet er alt som før. Ser de seg selv som hotellets gjester, slik disse ble avbildet på de gamle fotografiene i resepsjonen? Før malingen flasset, betongen smuldret opp og vinduene sprakk? Er de sovjetmennesker, dem jeg leser om i boken til Aleksijevitsj, dem som lengter tilbake?

«Mine minner … De skal ikke noen ta fra meg, verken kommunister, demokrater eller børsmeglere. De er mine! Bare mine! I vår gamle Zjiguli reiste vi rundt i hele Sovjetunionen: Jeg har sett Karelen, Sevansjøen og Pamirfjellene. Mitt fedreland Sovjetunionen. Det er mye jeg kan greie meg uten. Det eneste jeg ikke kan unnvære, er det som var.»

Portal til en annen tid

Hotellet går i oppløsning, som regimet selv gjorde. Sovjets sammenbrudd i 1991 kom med frihet, men «for våre mennesker var friheten som briller for en ape: Ingen vet hva de skal gjøre med den», skriver Aleksijevitsj.

Med friheten kom også forfallet av det som var: Over hele det gamle samveldet raser ikoniske bygninger sammen. I Armenia reiser jeg forbi svømmehaller, idrettsanlegg, hoteller og kontorbygninger – alt forvitrer. Fantastiske konstruksjoner som vitner om store ambisjoner. Det mangler økonomi, eller kanskje vilje, til å redde denne delen av historien. Restene står som ruiner etter det som var, som portaler til en annen tid.

Også i landet som var først ute i verdensrommet, var det mange sorte hull.

Hva ville forfatterne som bodde her, ha skrevet hvis de kom hit denne sommerkvelden? Kanskje ingenting. Å være forfatter under sovjetregimet var ingen spøk. Mange av dem som ferierte i «Forfatternes hus», ble sendt til arbeidsleirer i Sibir. Flere kom aldri tilbake. Andre fikk bøkene sine sensurert og ble erklært «ikke-personer».

Til og med hotellets to arkitekter ble arrestert like etter at de første gjestene hadde inntatt praktbygget i 1937. De skulle tilbringe 15 år i en fangeleir i Norilsk før de ble «rehabilitert» etter Stalins død. Også i landet som var først ute i verdensrommet, var det mange sorte hull.

Da og nå

Det er blitt natt. Oppover fjellskrenten klamrer rommene seg fast, romskipet lyser i mørket. Badedrakter henger til tørk fra balkongene, slik Simone de Beauvoirs en gang gjorde. Kanskje hun bodde på mitt rom.

På den andre siden av veggen hører jeg en kvinne rope. Jeg går ut på balkongen, vi står på hvert vårt fuglebrett, vi er så nære at vi kan ta på hverandre. Kvinnen sier noe på russisk, noe om et håndkle, det er det eneste ordet jeg forstår. Jeg vender håndflatene mot nattehimmelen og sier på russisk: «Jeg vet ikke.»

På øynene ser jeg at hun er full, og litt senere våkner jeg av at hun ler høyt av noen ord som kommer fra en mørk stemme. Kanskje en historie om røde mennesker.

Så sovner jeg på puten til dønningene fra et stereoanlegg langt borte. Da jeg våkner, er det ennå for tidlig, men jeg står opp, setter nøkkelen i leiebilen og kjører tilbake til 2018.


Les mer:

Ekaterina Shapiro-Obermair, Katharina Ritter: Soviet Modernism 1955–1991: Unknown History. Park Books, 2013. Og Svetlana Aleksijevitsj: Slutten for det røde mennesket. Kagge Forlag, 2015

Gratis prøve
Kommentarer