Portal til en annen tid

En gang var det falleferdige hotellet ved Sevansjøen i Armenia et fasjonabelt sted for Sovjetunionens forfattere. På vei inn oppkjørselen er det blitt 1962.

Anne Håskoll-Haugen
Håskoll-Haugen er frilansjournalist,
Email: haaskoll.haugen@icloud.com
Publisert: 02.01.2019

Vitalijs mage velter utover bukselinningen. Han sier noe på russisk som jeg ikke forstår, og jeg leverer de få ordene jeg kan: «Får jeg – en natt – ett rom – vær så snill?» Vitalijs kropp sukker, og han ser opp på hotellet han bestyrer, det flyter som et moderskip på himmelen. Vi står på landingsplassen, bak oss bølger Sevansjøen mot en steinete strand. Armenias riviera, eller i alle fall kunne det ha vært slik. Og en gang var det nettopp dét.

Fortidens framtid

Til dette hotellet kom Sovjetunionens store forfattere for å hvile, invitert av den armenske forfatterforeningen i Den armenske sosialistiske sovjetrepublikk. Det var foreningen som eide hotellet og ga det tilnavnet «Forfatternes hus».

Også utenlandske forfattere besøkte stedet. Simone de Beauvoir var her med Jean-Paul Sartre. De lot seg inspirere av den «dypblå, nesten bunnløse innsjøen» og den «rosaaktige, kaotiske ørkenen».

Og av hotellet selv: på en liten øy i sjøen, med hvitkalkede vegger mot gråmelerte steinskrenter, rene linjer og buer. Et monument over 1900-tallets avantgarde-fantasier, et ikon for Khrusjtsjovs modernisme, et romaldersymbol som vinker til universet der Gagarin sirklet rundt Jorden i 108 minutter.

I høye hæler stiger kvinnen nedover trappen mot vannkanten. Som om det fortsatt skulle ligge en strand der, og ikke en parkeringsplass med rustne parasoller i en haug.

«Vi var først! Vår mann er i verdensrommet!» ropte sovjetmenneskene. Det var i 1961. Året etter ble hotellet utvidet med en restaurant – romskipet som svever over Vitalijs blanke skalle, og min. Bygget for framtiden, den som skulle bli så vakker for menneskene som ville erobre både verden og verdensrommet.

Ny Tid i julegave

Tiden og rommet

Vitalij hekter av to nøkler i et skap og roper på en eller annen. Selv har den tunge kroppen ingen vilje til å krabbe opp vindeltrappene; det blir vaskehjelpen som viser meg inn i det hun kaller «de luxe-suiten».

Her gråter malingen store flak, vindusrutene er sprukket, og lukten av våt mur og gamle tepper kryper inn i nesegangene. Store revner løper langs betongveggene. Utenfor har furutrærne vokst seg store og gjemmer utsikten bak de grønne kronene.

Kanskje et annet rom? Vi sirkler oss opp serpentintrappen til øverste etasje for å se på standardrommet. Nummer 8 åpner seg i nyanser av oransje og brunt. En gammel tykkskjerm står på et lite bord, en sti av maur beveger seg oppover tapetet, over vinduskarmen og blir borte. Jeg tester vasken på badet; så vidt litt vann i kranen.


… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.