Populisme, latinamerikanisering og godt gammeldags sosialdemokrati

Lotta Elstad (f. 1982) er forfatter, journalist, aktivist, historiker og tidligere sakprosaredaktør. Boka Den spanske sensasjonen Podemos – og hvordan gjøre venstrepopulisme i krisens tid kommer ut på forlaget Manifest i dag, 13. mai. I det følgende utdraget beskriver Elstad den spanske venstrebevegelsen Podemos’ profil, og hvordan de ble møtt av presse og politiske motstandere […]

I januar mobiliserte Podemos over 150 000 støttespelarar i gatene i Madrid.
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Lotta Elstad (f. 1982) er forfatter, journalist, aktivist, historiker og tidligere sakprosaredaktør. Boka Den spanske sensasjonen Podemos – og hvordan gjøre venstrepopulisme i krisens tid kommer ut på forlaget Manifest i dag, 13. mai.
I det følgende utdraget beskriver Elstad den spanske venstrebevegelsen Podemos’ profil, og hvordan de ble møtt av presse og politiske motstandere etter grunnleggelsen i 2014. Bare tre måneder etter at partiet ble stiftet, oppnådde de åtte prosent av stemmene vet valget til EU-parlamentet. Siden i fjor høst har de konkurrert med de etablerte maktpartiene om å være Spanias største parti.


 

I NOVEMBER 2014 hadde avisen El País trykket fem ledere om Podemos. I fire av dem kunne man lese om Venezuelas avdøde president Hugo Chavez; i to av dem om Beppe Grillo – komiker og frontfigur for den italienske opprørsbevegelsen Movimento 5 Stelle. I to om Lenin. I alle om casarisme (enevelde maskert som demokrati), demagogi og populisme.

NETTOPP DEN siste betegnelsen – populisme – var blitt et moteriktig skjellsord. Da Norge nektet å støtte Hellas etter Syriza-seieren, mente statsminister Erna Solberg at dette «er prisen Athen må betale for sin populistiske valgkamp». Hun fulgte trenden blant EU-toppene. Flere statsledere kunne nok skrive under på det da den tidligere italienske statsministeren Enrico Letta bedyret til The New York Times at «Europas viktigste sosiale og politiske sak i dag er den voksende populismen».  Det var som om et nytt politisk hovedskille ble tegnet opp – nå gjaldt ikke lenger motsetninger som progressive mot konservative, sosialdemokrater mot nyliberalister, men «de ansvarlige» mot «populistene», enten fortegnet var «høyre» eller «venstre». Slik kunne fenomener som Hugo Chavez og Marine Le Pen plasseres i samme bås. Det fantes til og med dem som sa «lepenister» om Podemos.

ET LAND MED økonomisk krise og høy arbeidsløshet var perfekt terreng for populister, sa kritiske stemmer. Forbundet med ord som manipulasjon, opportunisme og folkeforføring: Det var en god stund siden populist hadde vært en hedersbetegnelse i politikken.

Den høyrevridde guatemalanske statsviteren Gloria Alvarez definerte det slik: Man spiller på folks grunnleggende behov eller begjær, utnytter deres desperate situasjon, og lover dem ting som i praksis er umulig.

Kritikken av de siste årenes venstrevending i Latin-Amerika summet i bakgrunnen.

Allerede hadde man etablert en forståelse i europeiske (og særlig spanske) medier om farlige autoritære tendenser kamuflert som de fattiges redning over Atlanteren. Her spøkte «diktator» Hugo Chavez, samt hans mildere utgaver – Bolivias Evo Morales, Ecuadors Rafael Correa og Brasils Dilma Rousseff. Nevnte man at Venezuelas president hadde hatt solid støtte i folkeflertallet – demonstrert både gjennom flere legitime valg og folkeavstemninger – kunne man få et retorisk spørsmal til svar: Ble ikke Hitler demokratisk valgt i 1933?

PODEMOS-LEDELSEN syntes ambivalente. De droppet etter hvert å gjøre slaget om hva Venezuela representerte til en sentral taktikk. For hadde La Tuerka-gjengen forsvart den venezuelanske regjeringens demokratiske legitimitet og minnet om hvordan den hadde fått mengder av slumbeboere ut av fattigdom? Nå sa de: Hvorfor må vi alltid diskutere et annet land enn vart eget?

Når det gjaldt sosiale modeller verdt å studere, hadde de selv blikket rettet mot et helt annet sted: Skandinavia. Men uansett hvor mye de insisterte på dette, gikk det knapt et debattprogram uten at Venezuela ble nevnt. Det ble brukt for alt det var verdt at bade Juan Carlos Monedero og Pablo Iglesias hadde opptrådt som rådgivere for Chavez-regjeringen, og at Inigo Errejon hadde hoppet rett fra et fly fra Latin-Amerika, der han de siste årene hadde studert folkebevegelsen i Bolivia, til Podemos’ valgkamp.

AT STOR inspirasjon var hentet fra dette kontinentets venstrevind, rådde det ikke tvil om. Errejon hadde etterlyst en «latinamerikanisering» av søreuropeisk politikk – «ikke for å kopiere, men for å oversette» erfaringene derfra.

Og Podemos hadde typiske populisttrekk. Leksikondefinisjonen var en «ideologi, strategi eller kommunikasjonsform som appellerer til ‘folket’, som motsetning til ‘eliten’», samt et ønske om «mekanismer for mer folkelig innflytelse». En del av bildet var også at de selv tilhørte en akademisk skole som heller mente at populisme var en demokratisk nødvendighet enn et problem – og at venstrepopulisme var det eneste som kunne bekjempe høyrepopulisme. Likevel avviste Pablo Iglesias anklagene. Nei, det er dere som er populister, svarte han regjeringspartiet: Det er dere som kler dere ut som bønder og klatrer opp på traktorer i valgkamper, det er dere som er elitepartiet som kaller seg Partido Popular (Folkepartiet). Svaret skyldtes en taktisk vurdering. Han gadd ikke å føre pirkete akademiske diskusjoner om politiske definisjoner i full offentlighet. Gravde en lenge nok, svarte han imidlertid: «Man kan ikke styre hvilken mening ting har fatt, folk flest har ikke lest Ernesto Laclau».

LACLAU var bevegelsens intellektuelle nøkkelfigur. Inigo Errejon var en hengiven fan av denne argentinske filosofen som hadde forsøkt å redde «populismen» fra kritikerne. Laclau hadde utviklet et vokabular som gikk forbi klassisk marxistisk tenkning, og erstattet tradisjonell klassekampanalyse med tanker om et radikalt demokrati som overskred stemmelokaler og fagforeninger.

Våren 2014 døde han, 78 ar gammel, og Errejon skrev en nekrolog – som ifølge den britiske journalisten Dan Hancox var «en forfriskende snarvei til forståelsen av de intellektuelle kreftene som former Europas framtid». Syriza hadde bygget sin politiske koalisjon nettopp slik Laclau foreskrev i boken On Populist Reason fra 2005: å binde sammen ulike krav ved å fokusere på deres motsetning til en felles fiende. Det samme var tilfellet med Podemos. Sentralt i Laclaus populisme var konstruksjonen eller formuleringen av en «folkeidentitet», og erkjennelsen av at det ikke fantes politikk uten motsetningsforhold. Forskjellen mellom høyre- og venstrepopulisme ble avgjort av hvem som sto i motsetning til, eller var ekskludert fra, interessefellesskapet: Der Hitler pekte ut «jøden» som problemet, rettet den amerikanske Occupy-bevegelsen fingeren mot de «én prosent» rikeste i verden. Der Nasjonal Front ekskluderte «muslimen» (Marine Le Pen på Twitter: «Jeg kjemper for velferden til mitt folk»), sto Podemos’ «folk» i kontrast til «kasten».

HVEM TJENTE PÅ anti-populisme? Dette spørsmalet skulle man ha i mente, mente Laclau. Errejon oppsummerte filosofen slik: Trusselen mot demokratiet i dag var ikke dets folkelige «overforbruk», men dets oligarkiske begrensninger – ved at en økonomisk elite var fri fra folkelig kontroll. At «folkets grunnleggende behov eller begjær» kunne utnyttes, lures og hisses opp av demagoger, var i seg selv et elitistisk premiss.

Det samme var ideen om at et fattig folkeflertall i Latin-Amerika ikke visste sitt eget beste – det gjorde derimot (tidligere koloniherrer og) europeiske lederskribenter.

Denne tankegangen var også å spore i spansk innenrikspolitikk.

Når kommentariatet advarte om at Podemos kom til å forføre landet til økonomisk kaos (slik chavismen hadde brakt hyperinflasjon med seg), tilskrev de det ikke «forforing at boligbonanzaen i Partido Popular og PSOEs regi allerede hadde gjort det. En El País-leder i november 2014 var illustrerende. Her fikk man lese at selv om regjeringen hadde begått en rekke feil og misnøye rådde i befolkningen, kunne man ikke av den grunn «overlate samfunnet i hendene til Pablo Iglesias» som kun representerte en «simpel og vulgær populisme». Lederskribenten sa kanskje ikke selv hvordan ordleggingen i stedet nektet for et simpelt faktum: Det fantes ingen andre enn et stemmeberettiget flertall som kunne «overlate» et samfunn i noens hender, og dersom Partido Popular-regjeringen likevel skulle tviholde på det, med medienes velsignelse, selv etter en populistseier, ville det vært de som truet demokratiet.

VILLE PODEMOS kjøre landet utfor økonomisk? Det passet ikke inn i bildet Partido Popular, PSOE og et orkester av spanske kommentarartikler tegnet opp av det nye partiet, at en respektert Financial Times-spaltist, Wolfgang Munchau, skrev at det «radikale venstre har rett når det gjelder Europas gjeld» og at Podemos «antakelig kommer nærmest av alle i eurosonen til å tilby en konsistent tilnærming til en post-krisehandtering».
Trykket med tillatelse av forlaget

 

---
DEL