Det betyr ikke at ikke dumme ting har blitt gjort i år også.
Polarisert
Premierenes takketaler har vært lange. Anmeldere har, for en stor del, vært glade, prisdrysset har ennå ikke lagt seg. Kvaliteten har spent fra smått pretensiøse, men uovertruffent elegante Reprise, til nestenkalkunen Kalde føtter. Mellom disse kan en kjapt trekke en skala, det er ikke snakk om mer enn 13 lang-, voksen-, og spillefilmer i år. Men det er slående hvor vidt spennet mellom dem er.
Både Reprise og Den brysomme mannen vektlegger formeksperimentet, begge med unike signaturer og stilsikkerhet, men på bekostning av manus. Her har en ikke vært redd for å låne hemningsløst fra en drøss store filmskapere, fra Jean-Luc Godard og Jean-Pierre Jeunet til Aki Kaurismäki og Wim Wenders. Særlig mange billetter solgte de ikke. Dette er filmer for de mellom 20 og 35 år, kanskje flest fra innafor ring 1 i Oslo. Samtidig ble uhøytidelige, ølmagede Lange flate ballær årets mest sette film. Og Kalde føtter ble sett av betraktelig flere enn en skulle tro, dersom en følger nylig framsatte teori om anmeldernes makt over besøkstallene. Smaken av popkorn og automatbrus er mer kompatibel med rånerkomedie enn med fråtsing i sjelsarr og fester på Kunstnernes Hus.
Hvordan bruke Oslo
Norske manusforfattere har i løpet av de siste åra gjort en hederlig innsats for å skjenke hver eneste stasjon på t-banelinje 5 til Vestli i Oslo med en film om hvor grelt, men kitschaktig tøft det er på østkanten. I år har hevngjerrige unge menn baksa rundt Ammerud-blokkene i Sønner, mens Uro-patruljens paniske politimann lekte i voldsspiralen på Romsås. Imens har livets glade gutter dansa inn i middelklassedepresjoner på Frogner i Reprise.
Kafkaske Den brysomme mannen tar på sin side i bruk byen – og banen – på et mer originalt vis. Her er Oslo i tråd med tematikken strippa for reklameplakater, glorete vindusutstillinger og andre støyende tidsmarkører, mens de massive bygningene rundt regjeringskvartalet blir stående som et forsteinet byråkratiets troll. Visuelt sterkt, tross forslitt tematikk.
Jeg skal ikke nevne alle filmene inngående. Gymnaslærer Pedersen er vellaget, men tøvete. Marias menn utfordrer tematisk, men famler med dårlige dialoger og platt utforming. Lavbudsjettsfilmen Kunsten å tenke negativt er fornøyelig i sin enkelhet, klaustrofobisk, men med lettbehandlet blanding av humor og mørke. Slasherfilmen Fritt vilt sitter som en kule, men strekker seg ikke en knivsegg for å utfordre sjangeroppskriften. Uro er en lite imponerende bevandring i klisjeenes kjellerstue.
Mange sjangere dekkes, ofte i en og samme film, i hybrider av romantiske og småmorsomme actiondramaer med en touch sosialrealisme og tragedie. Dersom rene sjangersatsninger ikke vil mer enn Fritt vilt, er det like greit.
Gutta boys
2006 ble også året for den store Kvinnedebatten. To kvinnelige hovedroller hadde vi i år, i Marias menn og Fritt vilt. Førstnevnte utforsker et siste tabu med eldre kvinne/yngre mann på en sjarmerende, men traltete måte. Jannicke i Fritt vilt overrasker positivt. Mens guttene går i fistel på den forlatte hytta, er Jannicke tøffere enn både dem og ishakkemorderen.
Mens kvinnene oftest er passive premiekuer, er gutta (de er gutter, ikke menn) den frustrerte, oppgjørssøkende typen. Sønner, Uro, Reprise. Regissør Elsa Kvamme påpeker dette i siste nummer av Rushprint, der hun skriver om den norske filmmannens «påfallende kretsing rundt et tapt barndomsunivers, og fraværet av en handlekraftig far, kombinert med et aggressivt og uoppgjort forhold til dominerende mødre». I Marias menn kretser Marias problemer også rundt mennene. Privilegiet å la sine sjelekvaler kretse rundt en selv, er i større grad forbeholdt menn.
Å nei, kvotering
Det som skapte størst reaksjoner etter den nylig framsatte innstillingen til kulturminister Trond Giskes filmutvalg, var selvsagt kvoteringa. Dersom 40 prosent av nøkkelposisjonene i norsk film innen utgangen av 2010 ikke besittes av kvinner, kommer kvoteringstrollet og tramper inn i kunstens porselenssamling.
Enkelte blir krakilske ved tanken på at Kunst skal kvoteres. Kunsten holder som vi vet til i en selvstendig sfære der vanlige regler for strukturell diskriminering ikke gjelder. Dagbladets Inger Bentzruds argumenterer mot kvotering av kvinnelige hovedroller: «Filmer som Uno eller Sønner ville knapt kunne påregne offentlig støtte, grunnet mangel på viktige kvinneroller».
Å trekke fram to av de siste årenes beste norske filmer og skremme med deres forsvinning under kvotering, er kanskje litt søkt. Selv om 40 prosent av posisjonene skulle tilkjennegis kvinner, vil det ikke bli ulovlig, eller umulig, å lage «rene mannefilmer». Kvotering betyr ikke det samme som å fremme dårlige prosjekter på bekostning av gode.
Sønner byr forøvrig på noen av flere nye fjes som har dukket opp – uten først å ha vært innom Nationaltheatret. Norske lerreters «grand young men», Aksel Hennie og Kristoffer Joner, med roller i henholdsvis 12 og 17 filmer siden årtusenskiftet, har tatt det roligere i år og frigjort plass så nye generasjoner kan fylle rollene av frustrerte, søkende urbanister.
Til neste år ønsker jeg meg: bedre manus, flere damer og nye menn. ?
Anmeldt av Silje Bekeng
ANMELDT
Polarisert opptur.
DIVERSE REGISSØRER
Det norske filmåret 2006
