Politiske paradoks, paradisiske problemer

Kjartan Fløgstad, blødmenes mester i norsk skjønnlitteratur, fortsetter å skrive politiske romaner på sin måte.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Kjartan Fløgstad markerer raskt revir i romanen «Paradis på jord». Få – om noen – i den norske skjønnlitteraturdammen er ham rangen stridig når det gjelder fantastiske og fabulerende navn og ordspill. Og ofte er disse noe langt mer enn tanketomme blødmer. Men mest av alt er det litterære virkemidler som fungerer underliggjørende på leseren. Den russiske formalisten Skjlovskij sa at ny form gir opphav til nytt innhold, og at ny form ikke oppstår for å uttrykke et nytt innhold, men fordi den gamle form har uttømt sine muligheter. Fløgstad har nok mer sans for andre russiske litteraturteoretiker enn formalistene (f.eks. Bakhtin), men med sitt særegne språk makter han også å rykke leseren ut av tilvante forestillinger, ut av automatlesningen, og tvinger oss dermed til å se tingene på en ny måte. Av og til er det morsomt også.

«Derimot fortalde eg ofte både lenge og vel om synspunkta til den ytterst svenske forfatteren og kritikaren fil.dr. August Lageröhl, som eg omsorgsfullt dikta opp for mine gode venner, og etter kvart bygde ut til ei lang rekke sketsjar, frå han bomma på Bromma til han landa på Arlanda.»

Og denne boka er (som tidligere Fløgstadromaner) krydret med herlige litterære allusjoner som i tillegg er poengterte karakteristikker av et samfunn og en samfunnsutvikling som forfatteren ikke er overbegeistret for – for å si det forsiktig. «Vi som intet leier, men som kjøpte alt.» «Til sals åt alle kan ingen vera?» Noen syns sånt er trettende og tirrende, jeg syns det er praktfullt og provoserende. Det vi i hvert fall sikkert kan enes om er at dette skaper en uro i teksten, et brudd der du som leser må stoppe opp for å tenke over hva som ligger bak. Hva som ligger bak og om noe ligger bak, er altså ikke alltid det viktigste. Men de som mener at de to ovenfor nevnte setningene bare er tull og tøys, har forstått lite eller ingenting.

Ingen andre norske forfattere skriver som Kjartan Fløgstad. Bare det er et kvalitetsstempel. Og dessuten befriende i en tid da de skjønnlitterære tekstene ligner mer og mer på hverandre. Fløgstad er nok mulig å plagiere, men kopien er – som alltid – dømt til å bli dårligere enn originalen.

Fløgstad fokuserer i denne romanen sterkt på 11. september, men ikke på den datoen enkelte av oss begynner å bli grundig lei (for å si det med tidligere statsminister Syse). 11.9.2001 er ikke nevnt med et eneste ord. Befriende det også. 11.9.1973, derimot, er nok etter forfatterens mening en minst like viktig dato. Dette er dagen da militærkuppet i Chile fant sted, da livet snudde til død for mange chilenere, da tusenvis fikk status som «desparecida» (forsvunnet), da general Pinochet med militærmakt styrtet president Allende, da tusener av radikalere verden over i flere år etterpå gikk i demonstrasjonstog og skrek «Venceremos» – vi skal seire! Det er verdt å merke seg at i 1973 var ikke amerikanerne offer, men de var likevel i aller høyeste grad med på begivenhetene – som Pinochets aktive støttespillere. Om ikke annet, så nettopp derfor er denne datoen verdt å dvele ved. For om noen skulle være i tvil – ikke alle elsker Amerika.

Fløgstad er ingen nostalgiker, men minner oss på at vi ikke har lov til å glemme så vel den urett som ikke rammer oss selv. Dette er viktig, ikke bare for oss som tilsynelatende befinner oss i paradiset på jord, Noreg, Norge – eller hva vi skal kalle det. For i morgen er det atter en dag, som Arnulf Øverland nok også ville ha sagt om han hatt muligheten til det. Da må vi ikke sove, da må vi forstå at det fortsatt er forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. I Latin-Amerika, i Europa – ja, også i Noreg.

En roman av Kjartan Fløgstad – og nesten alle andre av hans bøker – inneholder flere sjangre. Denne romanen er intet unntak. «Paradis på jord» er ikke nødvendigvis bare en roman – eller er det nettopp det den er? Dette er utvilsomt en tekst som forsøker å belyse Norge fra et annet perspektiv enn makthavernes, en tekst som ser det fra utlendingens perspektiv eller fra Fløgstads perspektiv – et slags eksilblikk. Her blir høyt lavt og vice versa, men under alle de språklige ablegøyene ligger den politiske og sosiale kritikken som aldri er til å misforstå. Paradoksene står nærmest i kø.

«Nordmenn har ikkje problem. Det er deira problem. Deira problem er at andre har problem. Men problemet er ikkje at andre har sine problem blant nordmennene. Problemet ligg alltid andre stader. Og det er problemet. Problemet er at vi (ja, eg vågar å seie det nå), er at vi har det for godt. Dei andre har det for vondt. Det må det bli slutt på.»

Dette er ikke bare språklig fikst og morsomt, men også tragisk i sitt innhold. Og hva får ikke Fløgstad sagt når han slipper seg løs og ikke går i offside? Da José Andersen, denne romanens jeg-forteller, møter Odd Grenland på Sagene lunsjbar, det store, men fallerte fotballtalentet, er ubetalelig prosa. » – Guds fred, sa Odd Grenland. – Kva er det som skjer? – Eg protesterer, sa den falne. – Semiotikken reduserer ikkje narrativ temporalitet til akronisk logikk.»

Men Fløgstad ville ikke vært den markante forfatteren han er om han ikke sammen med, rett etter eller like før, utallige slapsticks og blødmer, framfører den sobreste prosa om forholda i Latin-Amerika, om kapitalismens elendighet og om mye, mye annet som han er så inderlig imot, og som han snart er den eneste blant norske skjønnlitterater som gidder å problematisere.

Mesteparten av dette har vi hørt før, vil kanskje mange innvende. Jo da, det har vi. Men fordi vi er like flinke til å glemme det, må det gjentas. For Latin-Amerika er så mye mer enn samba, tango og fotball – noe denne romanen viser. Politisk korrupsjon, militærdiktatur og grusom tortur av politiske motstandere hører med til hverdagens virkelighet bare noen innkast fra fotballbanene. Kontrastert mot dette – og det er ett av denne romanens temaer – blir Norge et nesten uvirkelig land med problemer som ikke en gang er verdt denne benevnelsen. For som det står å lese i Fløgstads bok er en tredjedel av det latinamerikanske kontinentet okkupert av utenlandsk kapital, en tredjedel av den svarte økonomien fra narkotikahandel og den siste tredjedel er okkupert av de militære. Dette er det fort gjort å glemme.

Hva handler denne romanen egentlig om? Ytre sett om chileneren José Andersen som reiser til farens hjemland, Noreg, for blant annet å sjekke ut om det fins noen farsarv å hente i dette ufattelige oljerike landet. I denne søken møter han mange merkverdigheter som kaster lys over alle ulikhetene mellom det militaristiske Latin-Amerika og det sjølgode og tomme norske samfunnet. Det handler sjølsagt også om å reise, så vel fysisk som mentalt – men først og fremst om å finne sine røtter, om å skape seg en identitet. En eksistensialistisk roman hvor det faktisk – som det heter både i førstesetningen og i bokas punsjline – står om livet.

«Paradis på jord» er i aller høyeste grad også en politisk roman der Fløgstad på klassisk vis putter inn tett i tett med mening i det karnevalistiske språket og måten han vinkler og forteller historiene sine på. Historiene er denne gangen færre og i mindre grad enn tidligere flettet inn i hverandre. Her fortelles det i all hovedsak én kronologisk historie, med noen sveipende tilbakeblikk og avstikkere.

José Andersen, fortelleren, må man imidlertid ikke la seg lure av. Han er like upålitelig som alle Fløgstads romanfortellere, like full av satire, ironi og sarkastiske utspill. Heller ikke tittelen på denne romanen skal sjølsagt tas for pålydende.

Kjartan Fløgstad har igjen skrevet en bok vel verdt å lese sjøl om denne ikke er hans aller beste.

---
DEL

Legg igjen et svar