Politiske dyr

Animasjonsfilmer trekker hundretusener av barn og voksne til kino, men noen mener de ideologisk ligger for langt til venstre. AV GURO AARDAL HAGEN kultur@nytid.no

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er en deilig solskinnsdag på bondegården. Dyra gresser på solfylte enger, og bonden, som for øvrig er veganer, sysler med sitt. Idet han snur ryggen til, reiser dyra seg på to, begynner å snakke, og går i gang med å stelle i stand det daglige låvekalaset.

Grisen spiller trommer, bikkja banjo og hanen er konferansier. Fra tappetårnet renner melk og honning. Den ville låvefesten har premiere 12. januar, som årets første helaftens animasjonsfilm. Som mange av forgjengerne, er heller ikke denne blottet for et underliggende budskap.

– Animasjonsfilmer har alltid hatt en

ideologisk funksjon. Ofte framstilles naturen som harmonisk og familien som et ideal, sier Gunnar Iversen, professor i filmvitenskap ved Norges teknisknaturvitenskapelige universitet (NTNU).

I fjor ble animasjonsfilmen Istid 2 sett av

nesten 900.000 mennesker, og topper dermed lista over 2006s mest sette kinofilmer i Norge. Ved nyttårsskiftet lå pingvinkalaset Happy Feet som nummer to, mens Over hekken, en film basert på tegneserien med samme navn, lå på 15. plass over de mest sette. Også 2007 blir et kinoår med bredde i animasjonssjangeren. Senere i januar kommer Den stygge andungen, i februar Elias og kongeskipet, i juli kommer The Simpsons Movie og i august Shrek 3 – for å nevne noen.

Alle bygges over samme lest, med galskap, humor, varme og noe nifst eller sørgelig som truer harmonien. Filmene treffer både voksne og barn, og med et politisk korrekt budskap på kjøpet, blir de gjerne kassasuksesser.

I Over hekken forkynnes det at man skal spise for å leve, ikke leve for å spise. I Happy Feet er rovfiske og annen menneskeskapt miljø-

problematikk det underliggende. Professor Gunnar Iversen ser slike budskap som en bonus til underholdningsaspektet.

– En interessant tendens er at animasjons-filmer nå lages for både voksne og barn. Og voksne er ofte veldig glade om det flettes inn et godt budskap for barna. Det er ufarlige ideologier som presenteres, hadde det ikke vært det, ville ikke filmene nådd familiemarkedet, sier han.

Venstreradikal propaganda

Den konservative radioverten og filmkritikeren Michael Medved er ikke av samme oppfatning som professor Iversen. I høst skapte han debatt i USA med sin tolkning av Happy Feet. Filmen handler om pingvinene i Antarktis som strir med å finne mat. De uttrykker seg alle gjennom sang, bortsett fra lille Mumle som ikke kan synge. Han er derimot en kløpper på stepping, noe som gir ham avvikerstatus.

I blogg-artikkelen «Don’t Be Misled by ‘Crappy Feet’!» langer Medved ut mot det han kaller venstreradikal propaganda. «Jeg forventet nesten at en animert Al Gore skulle dukke opp,» skriver han om filmen han mener har ført den mest uærlige markedsføringen i hele 2006.

Han angriper Happy Feet for å gjennomgående ha en propagandavinkling der pingvinenes største hodepine er menneskeheten som stjeler fisken deres og ødelegger planeten gjennom forurensing. «Ingen animasjonsfilm for barn har gått så langt i å framkalle dårlig samvittighet for at man tilhører arten homo sapiens,» fortsetter han.

Ifølge Medved skaper også framstillingen av pingviner i smerte og fare, frykt, ubehag og skyldfølelse. Og helt til slutt: Han mener Happy Feet er antireligiøs og et forsvar for homofili.

– Animasjonsfilmer kjennetegnes gjerne ved at den gode moralen seirer. Når noen klarer å beskylde Happy Feet for å være venstreradikal, er det sprengstoff i det meste, sier Gunnar Strøm, førsteamanuensis ved Høgskulen i Volda og etablerer av skolens animasjonslinje.

Han forteller at da Disneys Aladdin kom i 1992, oppsto diskusjoner fordi muslimer ble framstilt som fiender. Filmen ble stoppet i Indonesia og Malaysia, muslimske land som vanligvis viser amerikanske filmer.

Fra karikatur til film

Hensikten med noen av historiens første animasjonsfilmer var ifølge Gunnar Strøm nettopp å fronte et politisk budskap. Han mener det går en klar parallell til den politiske karikaturen.

– I mange land kom de første animasjonsfilmene under første verdenskrig, og de var ofte en forlengelse av de politiske karikaturtegningene en kunne finne i aviser og tidsskrift, sier han.

Politisk satire kjennetegner også østeuropeisk animasjon etter andre verdenskrig fram til jernteppets fall.

– Dette var en stor periode for animasjon i Øst-Europa. Blant annet var våpenkappløpet et gjennomgående tema, noe som kunne leses som kritikk både av Vesten og hjemlandet. Gjennom animasjon fikk man et bredere og kritisk bilde av verden.

Strøm mener det er en egenskap som fortsatt er til stede i moderne animasjonsfilmer.

– Det er dette folk flest ser i Happy Feet. Det er synd når det blir tolket annerledes, for dette er en film på linje med den Dickens-baserte Mickey’s Christmas Carol, der Onkel Skrue blir god til slutt, sier han.

Som en motparallell til de hjertegode filmene, viser Strøm til tv-serier som The Simpsons og South Park.

– Her brukes politisk satire til det fulle. I South Park-filmen tok filmskaperne for eksempel livet av Saddam Hussein lenge før det faktisk skjedde. Hadde noen sagt det som sies i disse filmene under en debatt eller gjennom leserinnlegg, ville det blitt oppstyr.

Film fra nord

Strøm mener den norske Slipp Jimmy fri og danske Terkel i knipe føyer seg inn i samme tradisjon som South Park.

– Filmene er et resultat av det som startet i 1989 med The Simpsons. Serien varslet noe nytt, med politiske kommentarer og samfunnskritikk. Terkel og Jimmy er skandinaviske eksempler på den samme retningen.

Han tror det ville vært vanskelig for Christopher Nielsen å få aksept for filmen om narkoelefanten Jimmy hvis The Simpsons og South Park ikke hadde lagt grunnlaget for politisk animasjon.

– Filmen Fritz the Cat fra 1968, basert på undergrunnslegenden Robert Crumbs tegneseriefigur, er et enda tidligere eksempel på den samme frekkheten som ligger i Slipp Jimmy fri. Det var den første animasjonsfilmen med aldersgrense i USA, fordi den fokuserte på sex, dop og politisk opprør, sier Strøm.

Selv om Nielsens film bemerket seg på kinolistene i fjor, står fortsatt Flåklypa Grand Prix som den største norske animasjonssuksessen.

– Den er helt ufarlig og uten noe politisk budskap. Den mest prisbelønte norske animasjonsfilmen føles derimot litt ubekvem, sier professor Gunnar Iversen ved NTNU.

– Da bestemor strøk kongens skjorter er en gigantisk hyllest til vanlige nordmenns

motstand mot tyskerne under andre

verdenskrig. I filmen er alle gode nordmenn og driver passiv motstand. Det hele er veldig

sukkersøtt og idylliserende. At alle nordmenn drev motstand er en myte, og filmen er et bevis på at jo lenger unna krigen man kommer,

jo mer unyansert blir skildringene, sier Iversen.

Mandige menn, kleine kvinner

Tilbake til januar 2007: Den ville låvefesten, årets første animasjonsfilm, er mer

ideologisk enn egentlig politisk. Særlig er kjønnsideologien påfallende. Det regissør Steve

Oedekerk ikke har gjort for å sette seg inn i storfebestandens fysiognomi, har han tatt igjen ved å skape et univers der hannkuene (ja, de har jur) framstår som handlingskraftige

beskyttere, og hunndyrene som fåmælte,

hjelpeløse og barnlige. Under låvefesten blir kalkunene hengt ut av konferansier-hanen, og den yndige kua som snart skal bli kjæreste med helten, drasser på en stygg, masete venninne.

Filmen mangler ikke machoholdninger. Da sjefskua Ben overmannes av ulveskurker og dør, skal sønnen Otis overta. Det er vanskelig for ham å løsrive seg fra halsbrekkende landskapssurfing og ville biljakter, men selvsagt går det som det skal.

I en scene der han oppsøker ulvenes

hovedkvarter, til forveksling likt den bibelske forestillingen om helvete, tar han innersvingen på dem alle sammen. Etterpå stjeler han en motorsykkel og setter kursen hjemover til sin fødende kjæreste. Lykken blir komplett da en gutt blir født. Han får selvsagt navnet Ben.

---
DEL

Legg igjen et svar