Politisk signifikant løft

En mulla er løftet – og hele kostebinderiet av politikere og kommentatorer går av skaftet. Hva står på spill?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Når vi nå har kommet i den situasjon at alle snakker og skriver om det etter hvert famøse mulla-løftet, må vi kunne spørre om det ikke også står noe på spill her. Og selvsagt gjør det det – hvor latterlig episoden og mediestøyen enn virker.

På en overveldende konkret måte har nemlig den religiøse og totalitære fundamentalismen braket sammen med den vestlige modernitetens tøylesløse liberalisme – som også av og til tar totalitære former.

Særlig tydelig har det blitt i debatten etter løftet, der Shabana Rehmans våpendragere – jeg tenker her særlig på Kathrine Aspaas i Aftenposten, Sissel Benneche Osvold i Dagbladet, Hanne Skartveit i VG og Tone Foss Aspevoll i Klassekampen – leser stuntet som et legitimt spark oppover i (kjønns)hierarkiene. Løftet onsdag for omlag en uke siden «var fryktelig morsomt, og helt nødvendig,» skriver Aspaas. Benneche Osvold mener at faren for å bli løftet representerer «slike sjanser en voksen mann og gammel kriger [faktisk må ta] når han velger tilflukt i et demokrati som praktiserer både religions- og ytringsfrihet.»

Mon det. Kanskje representerer løftet og våpendragernes posisjon i debatten heller en forsøpling av det offentlige ordskiftet som i likhet med fundamentalismen til Krekar går dårlig overens med forutsetningene for et velfungerende demokrati.

Dette handler om to ting: For det første om fundamentalistisk antifundamentalisme drapert i feministisk festspjåk som egentlig tjener dyrkingen av et orientalistisk fiendebilde. For det andre om intimiseringen av det offentlige rom, som skaper spillerom for populistisk grums, og er den prinsipielle tenkningens erkefiende.

Også Henrik Thune fra NUPI og Sverre A Christensen fra BI påpeker noe av dette i Dagbladet (6. mai). I motsetning til dem vil jeg imidlertid ikke knytte firkløveret til «verdimisjoneringen til president Bush’ ny-konservative fløy i Washington». Til det er Bush for konservativ – firkløveret er militante liberalere som paradoksalt nok gir det liberale demokrati en ørliten nesestyver.

Engasjementet er nok reelt hos de fire. Og det er nødvendig å kritisere den religiøst baserte fundamentalismen som utgjør en utfordring i dagens verden – særlig for kvinnene i den. Det som vi – hadde Krekar tatt det med et smil – lett ville glemt, blir nok imidlertid tatt annerledes av andre. Et relevant spørsmål er i hvilken grad vi burde ta inn over oss denne andre opplevelsen av hendelsen.

Elisabeth Eide og Anne Hege Simonsen benytter seg i boka Å se verden fra et annet sted av begrepet «polysentrisk universalisme». I det ligger en innrømmelse av at de verdiene vi i vesten vanligvis krever universell gyldighet for, er etnosentriske – samtidig som det fastholdes at det finnes noe som er «rett» og noe som er «galt». Nøyaktig hva man da ender med er usikkert, og det er en svakhet ved argumentet, men to ekstremiteter klarer man nok å styre unna. For det første en overdreven populistisk rødvinsfeminisme som kombinerer intimitetstyranni med fremmedfrykt. For det andre den religiøse fanatismen.

Påfallende ved denne saken er den overraskende alliansen mellom firspannet og Per Sandberg i FrP, slik han fremstod på NRKs Standpunkt tirsdag i denne uken. Den alliansen – skulle man tro – går på tvers av det som er tilfelle langs de fleste andre kulturelle og politiske akser. Og er ikke nettopp denne kombinasjonen av pervertert kulturell liberalisme og folkelig fremmedfrykt et velegnet grunnlag for et skarpere fortegnet fiendebilde som igjen gjør kløften mellom «oss» og «dem» dypere og fundamentalistens misjonsmarker større? Det må være mulig å finne et rom mellom ekstremitetene. To tanker er ofte bedre enn den ene absolutte – være seg hos Shabanas eller mulla Krekar.

---
DEL

Legg igjen et svar