Politisk teater

The Congo Tribunal viser oss et land omgjort til en krigsskueplass. 

Bianca-Olivia Nita
Nita er freelance journalist og kritiker for Ny Tid.

The Congo Tribunal

Milo Rau

Tyskland/Sveits

Mens jeg skriver dette, og mens du leser disse ordene, er det en bit av Den demokratiske republikken Kongo (DRC) ett eller annet sted i nærheten av oss begge. Det er faktisk svært sannsynlig at apparatet du leser ordene mine på, inneholder et fragment av dette afrikanske landet. Coltan, niob og kassiteritt er mineraler som er uunnværlige for våre liv i det 21. århundret, fordi de finnes i de fleste elektroniske apparater, og store mengder av dem ligger begravd under Kongos jord.

Å vende om på likningen. Men denne rikdommen er snarere en forbannelse enn en velsignelse. De to siste tiårene har den kongolesiske regjeringen, internasjonale selskaper og lokale militser gjort landet til en krigsskueplass, der hver av de krigførende partene tjener på kaoset – som ingen blir stilt til ansvar for. Den sveitsiske regissøren Milo Raus siste politiske teater-prosjekt, The Congo Trial,  snur om på likningen, om så bare symbolsk. For første gang i historien samles opprørere, ofre for massakrer, representanter for gruveselskap, regjeringen og opposisjonspolitikere i ett rom og lytter til hverandre.

De siste to tiårene har Kongos økonomiske krig krevd millioner av menneskeliv. 

Raus tidligere politiske teater-prosjekter har handlet om hendelser i fortiden. Die letzten Tage der Ceausescus, for eksempel, et prosjekt basert på omfattende historisk research, rekonstruerte den rumenske revolusjonen i 1989, med skuespillere som spilte den fatale rettssaken mot Ceausescu-paret. En slik oppsetning kan gjøre grensen mellom fiksjon og virkelighet utydelig, og på den måten kan det oppstå ny mening. The Congo Tribunal er svært annerledes enn Raus tidligere arbeider, ettersom hendelsene den utforsker, pågår fortsatt og aldri har vært i søkelyset før. Termen politisk teater kan være misvisende i denne sammenhengen, fordi den impliserer iscenesetting og skuespill og dermed en viss grad av manipulasjon når det gjelder det som foregår foran kameraet. Men bortsett fra den spilte rettssaken er ingen ting iscenesatt i denne filmen.

Rettshøringene foregikk på to steder, den første i byen Bukavu i DRC, den andre i Berlin en måned senere. Filmen viser bare høringen i Bukavu, sammen med opptak av steder med giftig industriavfall, ødelagte liv og opprørende bilder av drepte kvinner og barn etter Mutarule-massakren, der hæren kunne ha intervenert, men ikke gjorde det.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.