Politisk teater

The Congo Tribunal viser oss et land omgjort til en krigsskueplass. 

Bianca-Olivia Nita
Filmkritiker i Ny Tid / Modern Times Review. Bosatt i Rotterdam.

The Congo Tribunal

Milo Rau

Tyskland/Sveits

Mens jeg skriver dette, og mens du leser disse ordene, er det en bit av Den demokratiske republikken Kongo (DRC) ett eller annet sted i nærheten av oss begge. Det er faktisk svært sannsynlig at apparatet du leser ordene mine på, inneholder et fragment av dette afrikanske landet. Coltan, niob og kassiteritt er mineraler som er uunnværlige for våre liv i det 21. århundret, fordi de finnes i de fleste elektroniske apparater, og store mengder av dem ligger begravd under Kongos jord.

Å vende om på likningen. Men denne rikdommen er snarere en forbannelse enn en velsignelse. De to siste tiårene har den kongolesiske regjeringen, internasjonale selskaper og lokale militser gjort landet til en krigsskueplass, der hver av de krigførende partene tjener på kaoset – som ingen blir stilt til ansvar for. Den sveitsiske regissøren Milo Raus siste politiske teater-prosjekt, The Congo Trial,  snur om på likningen, om så bare symbolsk. For første gang i historien samles opprørere, ofre for massakrer, representanter for gruveselskap, regjeringen og opposisjonspolitikere i ett rom og lytter til hverandre.

De siste to tiårene har Kongos økonomiske krig krevd millioner av menneskeliv. 

Raus tidligere politiske teater-prosjekter har handlet om hendelser i fortiden. Die letzten Tage der Ceausescus, for eksempel, et prosjekt basert på omfattende historisk research, rekonstruerte den rumenske revolusjonen i 1989, med skuespillere som spilte den fatale rettssaken mot Ceausescu-paret. En slik oppsetning kan gjøre grensen mellom fiksjon og virkelighet utydelig, og på den måten kan det oppstå ny mening. The Congo Tribunal er svært annerledes enn Raus tidligere arbeider, ettersom hendelsene den utforsker, pågår fortsatt og aldri har vært i søkelyset før. Termen politisk teater kan være misvisende i denne sammenhengen, fordi den impliserer iscenesetting og skuespill og dermed en viss grad av manipulasjon når det gjelder det som foregår foran kameraet. Men bortsett fra den spilte rettssaken er ingen ting iscenesatt i denne filmen.

Rettshøringene foregikk på to steder, den første i byen Bukavu i DRC, den andre i Berlin en måned senere. Filmen viser bare høringen i Bukavu, sammen med opptak av steder med giftig industriavfall, ødelagte liv og opprørende bilder av drepte kvinner og barn etter Mutarule-massakren, der hæren kunne ha intervenert, men ikke gjorde det.

Et blunk. Hendelser som Mutarule-massakren, som tas opp i rettssaken sammen med to tilsvarende grusomheter, er ikke sjeldne i DRC. Noe av volden er knyttet til etnisitet, men handler for det meste om ressurser. De siste to tiårene har Kongos økonomiske krig krevd millioner av menneskeliv. Tallet på døde er beregnet til å være mellom fem og sju millioner. Det er som om halvparten av Belgias befolkning skulle bli drept uten at noen leer et øyebryn.

Men verden ville bry seg om noe slikt hendte i Belgia. Bare ikke når det skjer i DRC, et land som vanligvis ligger øverst på listen over failed states. Kanskje burde vi spørre oss om en enkel merkelapp som failed state gjør det lettere å overse drepingen og lidelsene, bare fordi vi føler at vi ikke kan vente annet fra et slikt sted?

De rike blir rikere. «Det internasjonale samfunnet hjelper sterke stater til å bli sterkere. Når du er svak, hjelpes du til å bli svakere», sier en kongolesisk menneskerettsaktivist under rettssaken, en av de mest hjerteskjærende konstateringer som kan gjøres om hans situasjon. Slik det nå er, tjener utbyttingen av landets ressurser verdensøkonomien, og beriker en håndfull kongolesere i regjeringen, som selger utvinningsrettigheter til multinasjonale gruveselskaper. Disse selskapene har makt til å fjerne hele landsbyer og forurense så mye de bare vil, uten å bli stilt til ansvar. Lokale gruvekooperativer kan feies vekk, og arbeiderne gjøres til slaver for de større sjefene. Lokale militser opprettes, som hevder at de beskytter folk, men som i stedet skaper frykt, og blir mektige, finansdrevne aktører som samarbeider med den korrupte regjeringen. Misbrukssirkelen er sluttet.

Det er som om halvparten av Belgias befolkning skulle bli drept uten at noen leer et øyebryn. 

Når det kommer til stykket, er alle disse folkene og interessene deres som et sammenknyttet tauverk så tett og kaotisk at ingen vet hvor en kan begynne å løse det opp. Men hva om det å bringe disse menneskene ansikt til ansikt kunne være en start? Og hva ville skje om hele verden begynte å lytte og bry seg?

---
DEL