Politisk taskenspill fra den kalde krigens kokebok

Når ubåtene dukker opp i svenske farvann, peker mediene umiddelbart på Moskva. Villedningskampanjene fremstår nærmest som en parodisk kopi av politikken fra 1980-tallet.
Når ubåtene dukket opp i svenske farvann
Ola Tunander
Tunander er professor emeritus fra PRIO.
Email: ola@prio.no
Publisert: 16.09.2015

Hvorfor benytter USA i dag samme oppskrift i kampen mot Moskva som man benyttet på 1980-tallet? Det finnes forskjeller, men fremgangsmåten er nærmest identisk. I dag kjenner vi CIAs strategi fra 1980-tallet, og da var hele kampanjen orkestrert av CIA-sjefen William Casey.
I mai i år viste den tysk-franske tv-kanalen ARTE dokumentaren Täuschung – Die Methode Reagan, der flere av president Ronald Reagans rådgivere ble intervjuet. Filmen presenterte hans «victory strategy»: Man skulle ikke bare tvinge Sovjet til retrett, man skulle beseire Moskva også. Ideen bak strategien kom fra CIA-sjefen Bill Casey. Allerede før Reagan hadde avlagt presidenteden, hadde han tatt en beslutning om å nedsette en «desepsjonskomité», en komité for villedning, og denne skulle få en avgjørende betydning. Komiteen inkluderte ordstyrer Bill Casey, presidentens nasjonale sikkerhetsrådgiver og viseministrene for utenriks- og forsvarsdepartementene. Denne «inter-agency committee» ble beskrevet av president Reagans marineminister John Lehman, først i en samtale jeg hadde med ham i 2007, men senere også i et intervju for den nevnte tv-kanalen ARTE. Beslutninger om statskupp, regimeforandring og villedningskampanjer skulle ikke tas av presidenten selv eller av hans forsvars- og utenriksministre, fordi disse beslutningene var i konflikt med folkeretten. Presidenten og de ledende ministrene måtte ha «plausible deniability» – de måtte kunne snakke med ledere for andre stater uten å vite om (eller mer korrekt, uten å ha besluttet) disse operasjonene.

Det er her snakk om den samme typen «inter-agency committee» som ble opprettet av daværende CIA-sjef Allan Dulles i 1955, og som den gang ble kalt «Special Group». I 1964 ble den erstattet av «The 303 Committee» under den nasjonale sikkerhetsrådgiveren McGeorge Bundy, og i 1970 ble den erstattet av «The 40 Committee» under den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Henry Kissinger.
Men alle disse komiteene var også preget av sin ordstyrer, og for Bill Casey var deception – villedning – det sentrale i politikken. Det hadde han lært av andre verdenskrig og rollen han hadde under Normandie-operasjonen, kunne Lehman fortelle. Casey ville lure Sovjet og de «nøytralistiske» europeerne trill rundt.

Akkurat som på 1980-tallet forsøker USA og saudierne nå å sulte Moskva i hjel.

Bill Caseys assistent Herb Meyer forklarte Caseys politikk i ARTEs dokumentar på følgende måte: Man skulle ikke lenger innrette seg på forsvar. Man skulle angripe Moskva. USA støttet opp om pakistanstøttede mujahediner (hellige krigere) og arabiske islamister i Afghanistan for å destabilisere det moskvavennlige regimet i Kabul – for på den måten å tvinge Moskva til å føre en umulig krig som ville svekke Russland økonomisk. Dette var allerede politikken til president Jimmy Carters nasjonale sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinski. USA gikk sommeren 1979 inn for å «gi Sovjet sitt eget Vietnam», som Brzezinski sa. Man støttet opp om islamistene for å lure Sovjet til å gå inn i Afghanistan, og denne politikken ble fulgt opp av Casey. Krigens kostnader skulle få sovjetsystemet til å kollapse rent økonomisk.
Dette var da den største CIA-operasjonen noensinne. For hver dollar USA ga til de afghanske og arabiske rebellene (de som senere ble til Al-Qaida), ga saudierne en dollar. Det var en amerikansk-saudisk kampanje for å styrte regimet i Kabul, og for å sulte ut regimet i Moskva. Fra 1984 førte Casey krigen inn i selve Sovjetunionen, med amerikansk-saudisk-støttede islamister som kjempet i Usbekistan og Tadsjikistan og videre til Kaukasus. Samtidig fikk Casey den saudiske kongen til å øke oljeproduksjonen for å kunne senke oljeprisen radikalt, som igjen skulle ta det meste av inntektene fra Moskva. Moskva finansierte sin virksomhet primært med olje og gass. Ved å senke oljeprisen mistet Moskva betydelige inntekter. Caseys idé var en utsultningstaktikk.

Akkurat den samme politikken føres i dag. USA allierte seg med regimekritiske krefter i vestre Ukraina for å destabilisere det moskvavennlige Janukovitsj-regimet i Kiev. Voldelige demonstrasjoner presset president Viktor Janukovitsj til å flykte. Hans regime ble erstattet med et like korrupt regime fra vestre Ukraina. USA støttet opp om en regimeforandring i Kiev med vesentlige kostnader for Moskva, som så seg nødt til å støtte opp om de russisktalende i Øst-Ukraina. Sanksjonene forverret den allerede svake økonomien. Samtidig lyktes det USA å få med seg Saudi-Arabia på å senke oljeprisen, sånn at Moskva skulle miste inntektene sine fra olje og gass. Visse OPEC-stater, som Venezuela, ville kutte i oljeproduksjonen for å holde prisen oppe, men saudierne nektet. Prisen skulle ned. Akkurat som på 1980-tallet forsøker USA og saudierne nå å sulte Moskva i hjel, samtidig som man retter sofistikerte villedningskampanjer mot Moskva. Det hele fremstår nærmest som en parodisk kopi av politikken fra 1980-tallet, som også beskrives i den nevnte ARTE-dokumentaren.
Akkurat som på 1980-tallet begynte ubåter vise seg i svenske skjærgårder. Disse ubåtene ble fullstendig irrasjonelt operert. De viste periskop eller tårn i tettbefolkede strøk – det skal ikke en ubåt gjøre. Ikke desto mindre skrev avisene umiddelbart at dette måtte være russiske ubåter, for hvem skulle det ellers være som sto bak?
På 1980-tallet trodde mange svensker på en umiddelbar trussel fra Moskva. Den gang viste disse ubåtene seg nærmest overalt, også inne i svenske marinebaser og inne i Stockholms havn. I 1980 mente færre enn 10 prosent av svenskene at Moskva var en direkte trussel, mens tilsvarende tall hadde steget til 42 prosent i 1983. I 1980 mente færre enn 30 prosent av svenskene at Moskva var en trussel eller var fiendtlig mot Sverige, mens dette tallet hadde steget til 83 prosent i 1983. Etter tre år med ubåter i svenske farvann hadde Sverige blitt et annet land.

Den sovjetiske lederen Juri Andropov sa i 1983 at svenskene burde senke disse ubåtene, sånn at de selv kunne se hvem det egentlig var som krenket dem. Etter dette pekte Olof Palme og Ingvar Carlsson aldri mer mot Moskva, til tross for avisenes påstander. Først i år 2000 fortalte USAs forsvarsminister på 1980-tallet, Caspar Weinberger, og Storbritannias tidligere marineminister, Keith Speed, at de ofte og regelmessig hadde operert ubåter i svenske farvann for å teste beredskapen til det svenske forsvaret. Noen offiserer på svensk side var informert, mens media og den svenske regjeringen trodde at det var russiske ubåter. Fra 2001 kunne nedgraderte, strengt hemmelige dokumenter vise at svensk etterretning ikke hadde noe bevis for at det var sovjetiske ubåter. Det viste seg at det kan ha vært to forskjellige typer små, vestlige farkoster som ble transportert til svenske farvann. USAs marineminister John Lehman nevnte at beslutningen ble tatt av CIA-sjefen Bill Casey og hans komité, mens toppsjefer fra CIA og fra politisk side har fortalt meg at planleggingen ble gjort av National Underwater Reconnaissance Office (NURO) under John Lehman.

Da ubåter og små farkoster ble eksponert i svensk skjærgård, mistet Sveriges statsminister Olof Palme all troverdighet. Han hadde forsøkt seg på en dialog med Moskva, og han hadde prøvd å oppnå en europeisk avspenning – men når svenskene trodde det var sovjetiske ubåter som krenket Sveriges territorielle integritet i en krigsliknende tilstand, fantes det ikke lenger plass til denne politikken.

Krisen i Ukraina, samt ubåtene i svenske farvann, ble til en bekreftelse på at «russerne kommer».

Det var ikke lenger plass til noen avspenningspolitikk – og det samme skjedde i 2014. Svenske medier skrev om «russiske ubåter» som krenket svensk territorium, uten at noen i den svenske regjeringen hadde pekt på Russland. Medienes «russiske ubåter» ble bekreftet av britiske og amerikanske røster, som alle snakket om «russere». Krisen i Ukraina, samt ubåtene i svenske farvann, ble til en bekreftelse på at «russerne kommer». Vi ble alle en del av det «store vestlige vi» (les: «det anglo-amerikanske vi»). En nasjonal, svensk politikk ble vanskelig å drive.

Men allerede på 1980-tallet var USAs flåte overlegen russerne. Marineminister Lehman fortalte ARTE at man både på amerikansk og russisk side regnet med at USA kunne eliminere den russiske Nordflåten på en uke – og Østersjøflåten var kun en lillebror med omtrent 40 ubåter. I dag har Østersjøflåten kun to ubåter, og hvor ubåtene i svensk skjærgård skulle komme fra, er en gåte. Den russiske trusselen som blir beskrevet i dag, er patetisk. I 2010 sa USAs forsvarsminister Robert Gates at De forente staters marine «har større kapasitet enn marinene til de følgende 13 statene til sammen, og av disse statene er vi allierte eller partnere med 11». USA står ifølge det svenske fredsforskningsinstituttet SIPRI for mer enn 33 prosent av verdens forsvarsbudsjett, mens Russland står for omtrent 5 prosent. Når man leser avisene, kan man få inntrykk av at disse tallene forholder seg stikk motsatt.
Man må spørre: Hvorfor snakker britiskamerikanske medier om en russisk trussel?
Da ubåtene dukket opp i svenske farvann, pekte mediene umiddelbart på Moskva. Hvorfor mener man å vite noe man ikke vet? Er det spørsmålet om «the ruling discourse» som gjør utpekingen selvfølgelig? Eller er det individer i systemet som bevisst agerer for å etablere disse ideene, akkurat som på 1980-tallet? Kanskje mener noen at de katastrofale krigene i Afghanistan, Irak og Libya har gjort det nødvendig å finne en ny fiende – en vi kan rette våre styrker mot, og som kan bidra til at vi glemmer over ti år med mislykkede kriger. Men hvorfor benytte nøyaktig den samme oppskriften som på 1980-tallet?

Tanken bak denne politikken var på 1980-tallet å knuse det sovjetiske systemet. Det var en del av daværende president Ronald Reagans «victory strategy», og ble lagt frem av CIA-sjefen William Casey. Men hva slags tanker ligger bak når man fører den samme politikken i dag? Det virker som om CIA har gått tom for ideer, og kun leser i den gamle strategiske kokeboken fra den kalde krigen. Eller så synes de kanskje det ligger en viss humoristisk verdi i å gjøre akkurat det samme, og lure folk i Europa trill rundt en gang til.


Tunander er forskningsprofessor ved Institutt for fredsforskning (PRIO).

Kommentarer