Politisk korrekt pornobok om fransk undertrykkelse


KOLONISEX: Middelklasseporno eller et kjærkomment nytt blikk på seksuelle relasjoner under kolonitiden? Det er spørsmålet kritikere av den franske praktboken Sexe, race et colonies stiller seg.

Avatar
Hansen er professor i samfunnsfag ved UiS og fast anmelder i Ny Tid.
Email: ketil.f.hansen@uis.no
Publisert: 2019-10-22
       
Sexe, race et colonies

Da boken kom ut i Paris i fjor, vakte den enten avsky og fordømmelse eller fikk hyllest og hurrarop. Utskjellingen kom fra både aktivistiske feminister og historikere, det samme gjorde applausen.

Sexe, race et colonies er redigert av tre historikere (Pascal Blanchard, Nicolas Bancel, Christelle Taraud), én litteraturviter (Dominic Thomas) og én antropolog (Gilles Boëtsch), alle forskere ved svært anerkjente institusjoner (CNRS, UCLA, Columbia). De fikk med seg 92 andre akademikere for å skrive tekstene til bokens mer enn 1200 illustrasjoner om seksuell undertrykkelse i de franske besettelsene før, under og etter kolonitiden. Men teksten er – dessverre – ikke det viktigste i boken. Det er illustrasjonene – maleriene, fotografiene, tegneseriene, reklamene, plakatene, magasinforsidene og vitsetegningene – som utgjør selve boken; det er det som tar opp plassen, det er det som skaper debatt.

Påkostet

Dette er en bok av dimensjoner: 544 sider i 29×31 cm format, 4,2 kg tung og 65 euro dyr, den har 1200 illustrasjoner som er valgt ut blant 70 000 funnet i offentlige og private samlinger. Den er skrevet av 97 forskere, hvorav 50 kvinner, og avsluttes med mer enn 1500 referanser. Her er potensialet til en ny «bibel» om fransk seksuell undertrykkelse av rasialiserte damer –  og menn –  i franske besettelser og kolonier gjennom 600 år. Isteden har vi fått en pornografisk praktbok for den politisk korrekte middelklassen.

I bokens første del, «Fascinasjon» (1420–1830), er det gjengitt erotiske malerier, tegninger og kobberstikk. Alltid med en hvit mann i hovedrollen og en rasialisert dame som erotisk utfordrer eller som en som tilfredsstiller mannen. I de tre neste delene: «Dominering» (1830–1920), «Avkolonisering» (1920–1970) og «Blandinger» (etter 1970) er det fotografiene som er mest iøynefallende. Her er mengder av fotografier av franske kolonitjenestemenn i hvite dresser og tropehatter poserende sammen med (halv)nakne afrikanske eller asiatiske kvinner. Mens franskmennene stråler som lykkelige troféjegere, er det tydelig at de rasialiserte kvinnene (ofte to stykker, én under hver arm, gjerne med bare bryster som delvis er skjult under den hvitkleddes hender) verken er stolte eller lykkelige.

Ansiktsuttrykkene deres tyder på at de er tvunget til å være med på fotografiene, tvunget til å opptre (halv)nakne, tvunget til å smile.

Lite analyse

Den seksuelle friheten mannlige kolonitjenestemenn opplevde i Afrika, kan ha utgjort en stor kontrast til den sexen de hadde tilgang på som gifte menn hjemme i det katolske Frankrike – der skulle de kun reprodusere slekten under dynen, sjelden og kjedelig. Afrikanske kvinner, derimot, framstilles i boken som ville og villige . Selv om noen av tekstene beskriver de seksuelle maktrelasjonene og påpeker det tvungne i disse, er det for lite analyse til at det blir spesielt spennende.

Mens franskmennene stråler som lykkelige troféjegere er det tydelig at
de rasialiserte kvinnene, ofte med bare bryster som delvis er skjult under den hvitkleddes hender, hverken er stolte eller lykkelige.

I delen som tar for seg den postkoloniale perioden, er damene enda naknere. Her er det illustrasjoner fra mykpornobladene – i Frankrike kalt magazine de charme – som dominerer. Rasialiserte forsidepiker fra New Look, Lui og Zoom pryder denne «akademiske» bestselgeren sammen med omslag fra pornofilmer som Monster Black Cocks og Interracial Angels. Her er det hvite kvinners fantasier om svarte menns erotiske tiltrekning, dyriske natur og store pikker som er trekkplasteret. Jeg ser bildene mer som reproduksjoner av stereotypier enn som problematisering av sådanne. Også her er tekstene som følger illustrasjonene, korte og beskrivende, uten kritisk analyse.

Sjelden serverer teksten noe annet enn selvfølgeligheter, og boken blir mer en billedbok enn en akademisk analyse. Men så er også postkoloniale studier bare i sin spede begynnelse i Frankrike i forhold til i Storbritannia og USA. Frankrike tviholder på sine koloniale bindinger, kulturelt og politisk, selv om alle franske presidenter etter Mitterand har sagt at «Françafrique» skal avvikles. Den mannlige franske eliten tror fortsatt den har både lovmessige og seksuelle privilegier, selv om begge deler er under press: rettssaken mot Nicolas Sarkozy for korrupsjon og dommen mot Dominique Strauss Khan, som antastet en svart stuepike på Hotel Intercontinental i New York.

Sexturisme

Den mest interessante teksten i boken er forordet, skrevet av den kamerunske historikeren Achille Mbembe. Han skriver intrikat som alltid. «Kjønnene møter hverandre ikke i seksualakten, og derfor er sexen helt blottet for kjønnslighet.» Mbembe får tydelig fram maktovergrepene og det frastøtende ved de seksualiserte bildene som vises i boken. I hans tekster er vi langt fra mykporno: «for kolonitjenestemannen er det mulig å legge sine utvalgte i sengen, kjenne på deres kropper og lukt for så, med en ikke-oppblåsbar fallos, profitere og ta for seg, bruke dem for til slutt å væte dem ut med sin forurensing».

Bokens siste del, fra 1970 og fram til i dag, vier også plass til de hvite kvinnenes sexturisme. De afrikanske ungguttene som slentrer utilpass på stranden med hvite kvinner klengende rundt seg, ser like ulykkelige ut som de halvnakne hvite kolonitjenestemennenes rasialiserte «elskerinner» gjorde femti år tidligere. Filmer som Ulrich Seidls Paradies: Liebe (2011) og Laurent Cantets Vers le sud (2005) brukes som eksempler.

«Det ikonografiske er svært viktig for å kunne forstå de seksualiserte relasjonene som er preget av underordning og dominering», ifølge forfatterne. Dermed blir det uforståelig at de har valgt, eller godtatt, en layout som kan gjøre bordellene i rue St. Denis misunnelige. På bokens forside lyser tittelen mot oss i neontyper på svart bakgrunn; inni er det store fargebilder på glanset papir.

«Denne boken gir svar på hvordan slik vold kan ha vært mulig», skriver Leila Slimani i etterordet. Det er jeg slett ikke enig i. Jeg sitter igjen med en følelse av å ha vært kikker inn i en kolonial-seksualisert vold uttrykt med erotiske bilder, i den grad undertrykkelse overhodet har noe med erotikk å gjøre.