Bestill sommerutgaven her

Politisk korrekt avkoloniseringsideologi?

Against Decolonisation. Taking African Agency Seriously
Forfatter: Olùfèmi Táíwò
Forlag: Hurst (Storbritannia)
MODERNISERING / Den nigerianske professoren Olùfèmi Táíwò ser på maktrelasjoner mellom tidligere koloniserte og kolonialister. Alle stater strever med å tilpasse de moderne institusjonene til sin egen historie, sin kulturelle kontekst og sitt ideologiske klima. Men kan kravet om å avkolonisere språket bli absurd?

Olùfèmi Táíwò har skrevet en bok på drøye 250 sider hvor hovedpoenget kommer frem allerede i bokens tittel; Táíwò tar klart avstand fra hele det ideologiske avkoloniseringsprosjektet som har ridd akademiske diskusjoner om Afrika det siste tiåret. Han hevder at avkoloniseringsprosjektet passiviserer afrikanere og fratar dem både myndighet og ansvar. Boken roses av den indiske litteratur-teoretikeren, forfatteren og Columbia-professoren Gayatri Spivak, som hevder boken er helt uunnværlig for alle interessert i maktrelasjoner mellom tidligere koloniserte og kolonialister.

Olùfèmi Táíwò er ikke noen hvem som helst. Nigerianeren er filosofiprofessor ved Cornell (USA) og har en imponerende akademisk produksjon bak seg, mest om afrikansk filosofi, men også tekster om politikk og historie. Hans Ted Talk om hvorfor Afrika må bli en mer sentral kunnskapsprodusent i verden, er sett over en million ganger.

Den politiske avkoloniseringen

Den politiske avkoloniseringen skjedde for de fleste afrikanske stater på 1960-tallet. Táíwò anerkjenner at kolonitiden har hatt en innvirkning på de kolonisertes liv og tanker, men hevder hardnakket at kolonialismen ikke definerer hvem afrikanere er i dag. «Jeg er yoruba, jeg er nigerianer, jeg er afrikaner, jeg er et menneske, og jeg har og har hatt en rekke ulike roller i mitt liv», skriver han.

Han argumenterer for at afrikanere – som alle andre – kan velge sine identiteter og roller. Argumentet hans er at med mindre afrikanere velger å la seg definere av kolonialismen, kan vi heller ikke kreve at alt – som utdanning, universitetsfag og statsinstitusjoner – skal avkoloniseres.

Dersom flerpartivalg og liberalt demokrati er en vestlig oppfinnelse som kolonialistene har påtvunget Afrika, noe mange avkoloniseringsideologer hevder, må vi ikke avkolonisere det liberale demokratiet. Vi må regelrett kvitte oss med det, argumenterer han. Men siden det eksempelvis ikke er blitt gjort, og folk protesterer hver gang et flerpartivalg ikke gjennomføres relativt fritt, eller hver gang en afrikansk president forsøker å endre grunnloven for å utvide sin egen presidenttid – må det bety at afrikanere ønsker seg et liberalt demokrati med flerpartivalg. Táíwò mener at hvis de velger å organisere de moderne afrikanske statene med de institusjonene som kolonimaktene etablerte, må de tilpasse institusjonene til sin virkelighet og forankre dem i egen filosofi.

Her skiller ikke afrikanske stater seg nevneverdig fra andre stater. Alle stater strever med å tilpasse de moderne institusjonene til sin egen historie, sin kulturelle kontekst og sitt ideologiske klima. Afrikanerne har akseptert de statlige institusjonene siden frigjøringen på 1960-tallet, og ved å kreve dem avkolonisert først nå sier «vi implisitt at vi har akseptert å la oss styre av Europa i nærmere 60 år». Ifølge Táíwò er det å frata afrikanerne både ansvar, myndighet og handlekraft. Av-koloniseringskravet pasifiserer og marginaliserer afrikanere.

Samsvar mellom språk og identitet?

Ett langt kapittel (60 sider) vier Olùfèmi Táíwò til ulike språkspørsmål. Hvilket språk man bruker både i skolene, i administrasjonen og i litteraturen, har vært sentralt i mange avkoloniseringsdebatter. Táíwò er kritisk til den kenyanske forfatteren Ngũgĩ wa Thiong’o, som hevder at det er et sterkt samsvar mellom språk og identitet.

Olùfèmi Táíwò

Så sterkt samsvar mente Ngũgĩ det var, at han i 1970 endret sitt eget navn fra James Ngugi til Ngũgĩ wa Thiong’o og begynte å skrive på kikuju istedenfor på engelsk. Táíwò hevder at kravet om å avkolonisere språket blir absurd dersom man bare vil bevise at et afrikansk språk kan uttrykke akkurat det samme som engelsk, fransk eller portugisisk. Da får vi en form for «ekvivalensisme» som verken tilfører det ene eller det andre språket noe nytt. Uten at han sier det eksplisitt, aner vi et lite spark mot Ngũgĩ: Ngũgĩ skrev de to siste romanene sine på kikuju for så selv å oversette dem til engelsk. Hvilket språk man velger å bruke, er et personlig valg og har ingenting med kolonial undertrykkelse å gjøre, argumenterer Táíwò.

I Nigeria kan man lese bøker og ta høyere utdanning på engelsk eller joruba etter eget ønske. Og som alle andre språk er også de afrikanske språkene i stadig utvikling. Nye ord og uttrykk finnes opp og blir tatt i bruk; låneord fra andre språk blir inkludert og gjør språkene både rikere, mer nyansert og presise. Vi må bare gjøre språkene til våre slik inderne har gjort med sin engelsk – London-engelsk er ikke det samme som New Dehli-engelsk. Som et hjertesukk til absurditeten i den ideologisk drevne avkoloniseringsdebatten forteller Táíwò at mange afrikanere som snakker og skriver på ettverdensspråk, ofte ikke blir invitert til arrangementer om avkolonisering fordi de nærmest ikke er å regne for ordentlige afrikanere – med en politisk korrekt avkoloniseringsideologi.

Táíwò klarer ikke forstå hvorfor noen afrikanere, mer enn 60 år etter koloni-
tidens slutt, fortsatt skylder på kolonistene og Vesten for alt som ikke fungerer, og dermed nedvurderer sin evne og styrke til eventuelt å beseire de koloniale undertrykkelsene.

Avatar photo
Ketil Fred Hansen
Hansen er professor i samfunnsfag ved UiS og fast anmelder i Ny Tid.

Du vil kanskje også like