Boken On Fire består av en serie tekster og foredrag fra 2010 til 2019 – en periode der situasjonen forverret seg nok til at vendepunktet tvinger seg fram. Som i tidligere bøker er Kleins taler også reportasjer fra frontlinjen, fra Puerto Rico etter stormen eller fra urbefolkningsområder i Canada som blir rasert av oljebransjens fracking-prosjekter.
Den første teksten – «A Hole in the World» – handler om BP-lekkasjen i Mexicogolfen, og Klein skildrer den løgnaktige minimeringen av risiko som hjalp oljeselskapet til å få innvilget lisensen til dypvannsboringen. Det var «nesten ingen fare for lekkasjer», og et eventuelt oljesøl ville bli absorbert og renset av natursystemene. Da katastrofen var et faktum og hullet i havbunnen spydde ut millioner av fat med olje over uker og måneder, brast alle illusjoner om menneskelig kontroll: Økosystemenes kompleksitet ble demonstrert dag etter dag gjennom en serie fatale og uforutsigbare ettervirkninger.
Klein beskriver et folkemøte i Louisiana der en representant for BP serverer tåkeprat om hvordan selskapet lover å gjøre alt de kan for å forbedre sin innsats, og at de gjør alt som står i deres makt, til det sprekker for en lokal fisker som sier: «Vi har fått nok, vi stoler ikke på dere lenger.» Dere later som dere vet, men dere vet ingenting – blir mottoet for oppgjøret med politikere og eliter som har mistet all troverdighet – et refreng som også gjentas i ulike former av Greta Thunberg.
Angriper kapitalismen
Da Greta Thunberg ankom New York, ble hun blant annet ønsket velkommen av Klein, som gir mye plass til Thunbergs kompromissløse kritikk i bokens innledning. Klein har selv hjulpet til med å skjære gjennom løgnene som har hindret klimatiltak. I On Fire beskriver hun blant annet sitt besøk som kritisk observatør ved den årlige kongressen til The Heartland Institute, den viktigste tenketanken for konservative libertarianske klimarealister, som The Guardian i oktober meldte har mottatt (indirekte) støtte fra blant annet Google.¹ The Heartland Institute, omtalt som løgnfabrikk, er kjent fra sitt arbeid med tobakksgiganten Philip Morris og kan ha bidratt til at amerikanernes tro på menneskeskapte klimaendringer dalte fra 71 prosent i 2007 til 44 prosent i 2011.
The Heartland Institute beskriver klimaendringene som den perfekte kampsaken for venstresiden: «[P]åskuddet for at vi må gjøre alt det de ville gjøre uansett.» De konservative ser på vitenskapen som et dekke for politiske interesser, men som Klein sier: Når kapitalistene føler at klimasaken er et angrep på alt det de står for, har de helt rett! De har egentlig forstått situasjonen, nemlig at deres usolidariske utbytting, overforbruk og vekstøkonomi er selve problemet miljøvernerne vil til livs. Kleins alternativ er The New Green Deal – slik den blant annet blir framlagt av den unge kongresskvinnen Ocazio-Cortez og Sunrise-bevegelsen – et program som også er støttet av alle de vesentligste klimabevegelsene.
New Green Deal
«Når vitenskapen anbefaler politisk revolusjon som den eneste løsningen på klimaproblemene», som det heter i en av Kleins titler, er tiden moden for en drastisk endring. Sammen med de populistiske og rasistiske spenningene i USA og resten av Vesten tåler klima-situasjonen en sammenligning med perioden i USA på 1930-tallet, ifølge Klein. Da fikk Franklin D. Roosevelt gjennomslag for sitt New Deal-program med velferd og sosial planlegging, nettopp fordi spenningene i samfunnet gjorde slike tiltak til det eneste alternativet til en revolusjon og et politisk opprør. Klein minner om at miljøproblemer også var en del av bakgrunnen for Roosevelts program: The Dust Bowl, et resultat av avskoging og uvettige jordbrukspraksiser.
The New Green Deal er et utkast til en politikk basert på klimarettferd: Den innebærer først og fremst en nedbygging av karbonindustrien, men også en forskyvning av makt og midler. De store selskapene som forurenser, skal tvinges til å betale for et grønt skifte og en ny infrastruktur. Argumentet er at dette vil skape økonomisk vekst og dermed kan forenes med en sterk velferdspolitikk. Maktkonstellasjonen som skaper sosial urettferdighet, er den samme som skaper fortsatt forurensning og en uansvarlig klimapolitikk, insisterer Klein.
Desillusjonerte velgere
Klein påpeker at handlingslammelsen overfor klimaendringene er en form for historisk dårlig timing: Bevisstheten om klimaendringene begynte å gjøre seg gjeldende på slutten av 1980-tallet, nettopp da nyliberalismen nådde sitt høydepunkt med frie globale markeder, privatisering og deregulering. Hvis vi har mistet kontrollen, er det fordi vi har lyttet til dem som sier at vi bør slippe alt fritt. Hvis vi mangler en plan, er det fordi vi har latt oss fortelle at planlegging er kontraproduktivt.
Desillusjonerte velgere i Vesten må først og fremst få tilbake troen på at vi kan endre samfunnet og handle politisk. Vi må ikke lenger godta den konservative pessimismen med påstanden om at det er den kortsiktige og egoistiske «menneskenaturen» som hindrer oss i å gjøre noe med klimaendringene. Som Klein påpeker med en velopplagt sarkasme, finnes det flust med politiske ledere i det globale sør «som faktisk har vært i stand til å bry seg om fremtidige generasjoner, til tross for at de er mennesker».
Fundamental endring
Det er fullt mulig at samfunnet kan endres hurtig og fundamentalt, hevder Klein, men ikke gjennom rene nedskjæringer, skatter og kutt, som vil skape motreaksjoner og tilbakefall, som hos de gule vestene i Frankrike. Overdrevent smidige løsninger som karbonkvotehandel er bare en bløff. Løsningen må være hjelp til omlegging og omskolering og nye arbeidsmarkeder, slik vi delvis har sett i det grønne skiftet i Tyskland. Tilsvarende er det uakseptabelt ikke å ta ansvar for skadelidende parter i andre land og klimaflyktninger ved landegrensen: Isolasjonismen bidrar til internasjonale konflikter. De rike landene har en plikt til å legge om før de fattige landene må gjøre det, mener Klein.
Det må bli et demokratisk folkekrav at de store, styrtrike oljeselskapene som har bidratt til skaden, må påta seg omleggingen til et bærekraftig samfunn. Uten å bruke investeringer i det grønne skiftet som et påskudd for å pumpe opp resten av oljereservene, slik vi ser i Norge.
Klein argumenterer for at det å løse alle problemene på en gang ikke bare er mulig, men nødvendig. Og som hun sier i talen til det engelske arbeiderpartiet, gjengitt i boken: «Å vinne er et moralsk imperativ. Det står for mye på spill, og tiden er for kort til at vi kan sikte lavere.» Om noen skulle synes retorikken er overstadig, må vi minne oss selv på at klimaforskere sier at vi med vår «business as usual»-holdning er på vei mot en 4–5 graders oppvarming, et scenario forskerne beskriver som «uforenlig med en global sivilisasjon». Det er ekstremt mye som må på plass for at det skal bli gjennomførbart å avvikle karbonøkonomien på et tiår, men det er tvingende nødvendig. Hvis planen har mangler, er det opp til oss å forbedre den. Verden står på spill i det neste tiårets valgkamper – og det blir ingen omkamp.
1.The Guardian11. oktober 2019