Politisk jordskjelv

Tyskland og Frankrikes høyreorienterte statsledere Sarkozy og Merkel fronter nå globale skatter, mens Arbeiderpartiet nøler. G20-møtet vedtok å utrede avgifter på både valuta- og finanstransaksjoner.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Helt på tampen av G20-møtet i Pittsburgh 24.-25. september klarte Tyskland og Frankrike å få inn et avsnitt i G20-kommunikeet, som har fått lite oppmerksomhet i norske medier. Avsnittet innebærer et politisk jordskjelv, og et paradigmeskifte i debatten om globale skatter: G20 går inn for å utrede globale skatter, og Det internasjonale pengefondet (IMF), skal legge fram utredningen på neste G20-møte.

Økonom Kalle Moene og statsviter Bent Sofus Tranøy, begge ansatt ved Universitetet i Oslo, er enige i at dette er en spennende utvikling.

– Dette var på høy tid, sier Tranøy, som i 2007 kom med den prisbelønte boka Markedets makt over sinnene.

– Tobinskatt er alene ikke tilstrekkelig for å hindre ei finanskrise, og jeg tror mange overdriver de positive effektene. Samtidig tror jeg dette vil være nødvendig sand i maskineriet, og et skritt i riktig retning, sier Moene.

Verdiskapning og omfordeling

Tidligere har det vært aktører betraktelig lenger unna regjeringsmakt som har frontet denne kampen. Den internasjonale Attac-bevegelsen ble startet nettopp for å kreve en global skatt på valutatransaksjoner, også kalt Tobin-skatt, oppkalt etter den amerikanske nobelprisvinneren i økonomi James Tobin (1918-2002).

Når økonomien er globalisert, er også verdiskapningen globalisert. Dermed oppstår et skjebnefellesskap og en gjensidig avhengighet. Hvis man mener det er legitimt med nasjonale skatter for en mer rettferdig fordeling av verdiskapningen innenfor nasjonalstaten, er det i dag logisk også å være for globale skatter, mener tilhengerne. Tanken om rettferdig omfordeling av den globale verdiskapningen skiller seg på denne måten fra bistand, der rike land, ut fra sitt gode hjerte, hjelper stakkarslige u-land som ikke klarer seg selv.

Før finanskrisa slo inn, ble det hver dag omsatt verdier tilsvarende 2000 milliarder dollar på valutamarkedet. Dette er en 120-dobling siden 1970-tallet, og førti ganger større enn dagsverdien av internasjonal varehandel. Svært mye av valutahandelen er ren spekulasjon.

Etter finanskrisa har tankene om globale skatter fått økt oppslutning. I forkant av G20-møtet gikk styrelederen i det britiske kredittilsynet, Adair Turner, ut til støtte for skatt på alle finansielle transaksjoner. Turners mener finanssektoren er for stor, og at en skatt på alle transaksjoner vil gi en mindre oppblåst sektor.

Kapitalforvalteren Avinash Persaud påpekte i et innlegg i Financial Times at det nå er mye lettere enn før å innføre en Tobin-skatt, av rent tekniske årsaker. Oppgjørsfunksjonen for transaksjonene er nå sentralisert, og dette gjør beregning og innkreving mye lettere, mener Avinash Persaud.

0,05 prosent

Tysklands finansminister Peer Steinbrück oppfordret G20 til å innføre en koordinert 0,05 prosent skatt på alle finansielle handler innenfor sine grenser. Dette vil ifølge beregninger fra den tyske regjeringen generere 690 milliarder amerikanske dollar (over 4000 milliarder kroner) i året.

Dette er et fornuftig nivå å legge seg på, mener Moene.

– En Tobin-skatt på 0,05 prosent vil antakelig ramme kortsiktig spekulasjon, og ikke langsiktige investeringer, sier Moene.

Det tyske forslaget går enda lenger enn James Tobins forslag om en valutaavgift, siden Tyskland vil skattlegge alle finansielle transaksjoner: valuta, aksjer, obligasjoner og derivater.

– Finanskrisen har ført til et voldsomt behov for verdens ledere for å signalisere at de vil gjøre noe, og jeg tror at det også i denne saken er et element av opportunisme. Når det er sagt, tror jeg at en Tobin-skatt nettopp er et eksempel på et konkret virkemiddel som kan virke, selv om dette alene ikke er løsningen, sier Moene.

Det gamle skillet mellom kontinentaleuropeisk og angloamerikansk økonomisk tenkning blir tydelig i denne saken, mener Bent Sofus Tranøy.

– Finanskrisa har ført til at den kontinentale tradisjonen nå er på offensiven og har fått økt selvtillitt. Vi ser også at det amerikanske lederskapet fortsetter å forvitre. Resten av verden mener USA er for treige med å reformere egen finanssektor. Det finnes for mange vetopunkter, altså sterke lobbygrupper som bremser reformene i det amerikanske systemet, sier Tranøy.

Det opprinnelige forslaget til en Tobin-skatt ble lansert som et vinn-vinn-forslag, ved at det både begrenser skadelig spekulasjon og genererer penger til utvikling. Men Tyskland og Frankrike åpner nå for at inntektene, i hvert fall i begynnelsen, også bør gå til å finansiere redningspakkene til bankene.

Dette er en parallell til framveksten av det moderne nasjonalstatsystemet, som nettopp ble etablert for å kreve inn skatter for å finansiere militære styrker, mener Tranøy.

– Det er ikke overraskende at Tyskland og Frankrike argumenterer for at en del av inntektene skal gå til å betale regninga for finanskrisa. De trenger penger, og vil samtidig straffe den sektoren som forårsaket problemene, sier han.

Liten bevegelse i Norge

Til tross for at de konservative høyrepartiene i Tyskland og Frankrike nå har snudd i dette spørsmålet, vil ikke Høyre i Norge gjøre det samme.

– Jeg blir ikke mindre motstander selv om Sarkozy og Merkel nå er tilhengere. Det er ikke uvanlig med nasjonale forskjeller på europeiske partier som tilhører samme partifamilie. Det vil ikke være heldig for Norge dersom G20 går inn for dette nå. Det vil øke presset på den norske krona, sier nyvalgt stortingsrepresentant Nikolai Astrup.

Han mener heller ikke at all spekulasjon er ille.

– Spekulasjon gir riktigere prising og likviditet i markedene, sier han.

Nikolai Astrup er, til tross for sine 31 år, Stortingets rikeste, og har ifølge skattelisten en formue på 66.402.817 kroner.

– Vil slike avgifter kunne ramme dine egne pengeplasseringer og transaksjoner?

– Nei, ikke direkte.

Alle de tre største partiene, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, fikk strykkarakter da Attac under valgkampen vurderte de politiske partiene. Attac konkluderte derimot med at SV, Sp og KrF var reelle tilhengere av globale skatter.

– Arbeiderpartiets nøling henger sammen med at Norge er en stor investor, en stor spiller i den globale økonomien. På grunn av Oljefondet er Norge i seng med den amerikanske kapitalismen, mener Bent Sofus Tranøy.

– Ingen egeninteresse

Torgeir Micaelsen er stortingsrepresentant for Ap. Forrige periode satt han i finanskomiteen, og han har representert Ap i valgdebatter om finanskrisa. Han avviser at økonomisk egeninteresse gjør at regjeringen ikke aktivt jobber for etableringen av globale skatter.

– Spørsmålet er om dette vil fungere. Hvis dette skal ha noen effekt, må det være en altomfattende, verdensomspennende avgift. Vi er positive til alle initiativ som kan finansiere utvikling i den tredje verden, men vi har ikke låst oss til ett bestemt virkemiddel, og jeg tror det er viktig å finne ut hvilke initiativ som kan få flertall.

– Men når dere ikke peker på ett virkemiddel, og sier at dette vil vi jobbe internasjonalt for å få på plass, er ikke det er passiv holdning?

– Nei, Norge har et godt rykte på seg for å støtte opp om de initiativene som kan få støtte globalt, og jeg mener det er naivt å tenke at Norge skal diktere hvordan dette skal foregå. Derfor bør vi støtte opp om initiativ fra store land.

– Så det har liten hensikt for Norge å gå foran i slike saker?

– Jeg mener at Norge går foran gjennom å ha vært positive til flere varianter i flere år, avslutter Micaelsen.

Neste møte i G20 skal etter planen holdes i Canada i juni 2010. ■

---
DEL