Bestill vårutgaven med varslerbilaget her

Politisk eller despotisk?


Politische Philosophie des Gemeinsinns. Band 2
Moral und Gesellschaft: Immanuel Kant
Forfatter: Oskar Negt
Forlag: Steidl (Tyskland)

FILOSOFI: Oskar Negt spør hvordan den moderne politiske borger ble til i kjølvannet av den franske revolusjon. Når det gjelder politisk terror, er han klar – den er ikke politisk.

(Maskin-oversatt fra Norsk av Gtranslate (utvidet Google))

Da den amerikanske kongressen ble stormet av Trump-tilhengere den 6. januar i år, gled en ved første øyekast tilsynelatende «politisk» markering ut i apolitisk aksjonisme. Var det egentlig «politisk»? Samme spørsmål kan stilles om medias omtale av tilhengerne som «demonstranter». For en demonstrant ytrer et budskap – vold er derimot stum. Å samle seg under påkallelsen av demonstrasjonsretten, for å så å angripe nettopp den demokratiske grunnstolpen, grunnloven som først legitimerer en slik rett, er en selvmotsigelse. Det politiske er nettopp definert av styringen av felles anliggender og bør og kan ikke være preget av identitetspolitkk.

I kjølvannet av den ofte refererte politiske apatien hos store deler av befolkningen kan det se ut til at individuelle psykologiske affekter og identitære motivasjoner forurenser en fornuftsstyrt politisk diskurs.

Sosialfilosofisk politisk

Slike spørsmål omkring demokratisk selvforståelse, revolusjonære tendenser, borgerlig offentlighet, samfunnsmessige forandringer og politisk vold stilles også i Oskar Negts (f. 1934) nylig publiserte bok om Immanuel Kant: Politische Philosophie des Gemeinsinns. Band 2, Moral und Gesellschaft: Immanuel Kant («Fellessansens politiske filosofi. Bind 2, Moral og samfunn: Immanuel Kant»).

Mens vold uten frihet og lover er barbari, defineres en demokratisk republikk nettopp
gjennom kombinasjonen av frihet og lovfestet, «statlig» vold.

Negt har studert under Horkheimer og Adorno, og har også hatt et flerårig samarbeid med Habermas. Han er en av Tysklands fremste sosialfilosofer og regnes som en av de viktigste nålevende representantene for Frankfurterskolen og den såkalte yngre kritiske teori.

- annonse -

Boken samler forelesninger holdt over to semestre mellom 1974 og 1975, om Immanuel Kants transcendentalfilosofi i en sosialfilosofisk og politisk sammenheng – ofte i dialog med Marx og Hegel. For Negt er Kant den politiske filosofen par excellence, hvis tenkning på avgjørende vis har preget den borgerlige selvforståelsen. Det er nettopp Kants forståelse av en fornufts-konstituert borgerlig offentlighet, fellesskapssans og frihet som Negt etterstreber å gjenaktivere i en marxistisk nytolkning – som på mange måter understreker Negt som venstreorientert sosialdemokrat, i den europeiske arbeiderbevegelsens tradisjon.

En overordnet tråd i forelesningene – i tett dialog med Kant – er spørsmålet om hvordan den moderne politiske borger (citoyen) ble til i kjølvannet av den franske revolusjon
– hvordan det fant sin humanistiske selvforståelse. Sentralt er her Kants bruk av begrepet Gemeinsinn (lat. Sensus comunis) – som lar seg oversette til noe som «fellesskapssans» eller «fellessans»: Denne fellessansen er gjennomgående fornuftig i sin støtte av allmenngyldige maksimer og lover, da den – ifølge Negt – «ikke innskrenker den enkeltes friheter. Det som tidligere var egenrådighet må bli til en fellesskapssans, slik kunne man formulere Kants praktiske filosofi».

En indre revolusjon av tenkemåten

Bokens andre forelesningsrekke begynner nettopp med utledelsen av denne borgerlige offentlighetens begynnelse ved å undersøke hvordan Kant på bakgrunn av den franske revolusjons ringvirkninger etablerer et bevis for menneskets allmenne, a priori gitte moralitet. Ikke bare i Kants bok Kritikk av dømmekraften (1790, norsk 1995), men også i Der Streit der Fakultäten (1797, «Fakultetenes strid»), befatter Kant seg med spørsmålet om hvorvidt man i det hele tatt kan snakke om historisk fremskritt – ikke minst i moralsk forstand.

Er altså den menneskelige moraliteten noe som befinner seg i en frigjørende utviklingsprosess? Kant forstår menneskets moralske anlegg og evner som a priori gitt, men kun som potensial, det vil si som mulighet, som kan – men ikke må – komme til uttrykk. For å komme frem til dette, understreker Negt, fullfører Kant en interessant argumentativ omdreining: Istedenfor å vende sin teoretiske oppmerksomhet mot de faktiske, empiriske revolusjonshendelsene, vender Kant blikket mot revolusjonens «tilskuere» i det sikre Preussen, hvor mange – deriblant han selv – entusiastisk solidariserer seg med hendelsene i Frankrike.

Disse har, i motsetning til de revolusjonæres potensielle maktinteresser, ingen umiddelbare personlige interesser ved revolusjonen, men ytrer allikevel – og under risiko av represalier – sin støtte for den. Nettopp disse reaksjonene på revolusjonen peker for Kant mot eksistensen av et a priori gitt moralsk anlegg i mennesket, som nettopp vil det allment gode for hele menneskeheten, fremfor å dyrke rent egoistiske interesser.

Negt tolker RAFs aksjoner ikke som politiske, men som subjektive psykologiske fortvilelsesaksjoner.

Den egentlige revolusjonen er for Kant – ifølge Negt – altså ikke forandringen av ytre statsformer, men snarere en indre revolusjon av tenkemåten. Den empiriske, faktiske revolusjonen i Frankrike er bare et ytre tegn på det selvbestemmende, fornuftige menneskets grunnleggende transcendentale frihet. Således er den ikke årsaken, men indikasjonen på en moralsk utvikling: I møte med den franske revolusjon vokser den moderne borger, som i prinsippet har frigjort seg fra materielle interesser og kun representerer den allmenne menneskehetens interesser, frem.

Disse prosessene er for Negt kjennetegnet av at de ikke blir til gjennom ytre handling. Riktignok kan bevissthetsendring bli igangsatt i møte med ytre handlinger, men sistnevnte må ikke nødvendigvis være moralske, siden de også kan være vilkårlige eller styrt av egeninteresse. Kun den handlingsstyrende maksimen som er potensielt allmenngyldig, utgjør en handlings moral, og dermed moralsk fremskritt. Den allmenne moralske maksimen – og den allmenne menneskehetens rett til frihet og menneskelighet – forårsaker entusiasmen som det moderne borgerlige subjektet vokser ut av.

 «Politisk» terrorisme og Rote Armee Fraktion

Interessant i den mer dagsaktuelle sammenhengen av den amerikanske kongresstormingen er forelesningen fra 14. november 1974, der Negt svarer på mange av sine studenters solidaritetsbekjennelser til den venstreradikale terrorgruppen Rote Armee Fraktion (RAF). Fire dager før hadde dens medlemmer drept dommeren Günter von Drenkmann som reaksjon på at RAF-medlem Holger Mein døde – i protest mot tilsynelatende dårlige soningsforhold hadde han gått ut i sultestreik.

I forelesningen nekter Negt for at RAF kan stå i tradisjonen til den europeiske arbeiderbevegelsen, i og med at sistnevnte aldri etterstrebet å ødelegge borgerlige og republikanske frihetsforståelser. Den «begrensede» borgerlige friheten skulle innbringes i de, av arbeiderbevegelsens etterstrebede, frigjørende prosessene – henimot et system preget av mer menneskelig likeverd og frihet. Å forsvare republikanske og demokratiske friheter er nettopp en grunnbestanddel av arbeiderbevegelsen. Potensiell faktisk politisk forandring kan ifølge Negt aldri oppnås ved at man trer ut av det demokratiske ytringsrommet og i stedet gir plass for voldelige aksjoner fra undergrunnen.

For Negt er Kant den politiske filosofen par excellence.

Kant fremmer et positivt voldsbegrep som foregriper den moderne statens voldsmonopol, ved skjematisk å skissere kombinasjonsmulighetene av vold, frihet og lover. Mens vold uten frihet og lover er barbari, defineres en demokratisk republikk nettopp gjennom kombinasjonen av frihet og lovfestet, «statlig» vold: Mennesket, med visse naturgitte moralske anlegg, kan ikke bli «menneske» uten «vold», det vil si «volden» av en innskrenkning og regulering gjennom allmenne lover og maksimer. Fornuften strukturerer volden – hvor førdemokratisk, despotisk vold har blitt overflødig.

I den forstand tolker Negt RAFs aksjoner ikke som politiske, men som subjektive psykologiske fortvilelsesaksjoner. Dette gjør han blant annet ved å vise til Frantz Fanons Jordens fordømte (The Wretched of the Earth, 1961 [utgitt på norsk i 1967]), som skisserer den fanatiske tendensen der opposisjonelle grupperinger og enkeltpersoner iverksetter aksjoner som skaper tydelige kjensgjerninger og skiller, men umuliggjør en tilbakevending til det borgerlige samfunnet – selv hvis de ville. Man kan i den sammenheng trekke paralleller til Rudy Giuliani#s tale til Trump-tilhengerne som senere skulle storme kongressen, hvor han i konspiratorisk påkallelse av valgfusk oppfordret massene til å gå «til duell», i samsvar med sirkulerende innlegg på alt-right nettforum om å at de nå måtte «kjempe eller dø» for sitt land.

Krypto-fascistiske tendenser

Denne feilaktige overbevisningen om at det kan finnes legitimert politisk vold, anser Negt som dypt problematisk. Virkelig revolusjonær «vold» – i faktisk politisk forstand, det vil si forandringskraft – må, ifølge Negt, være båret av arbeiderklassen og utøves innad i det demokratiske systemet, gjennom streik, politisk opposisjon i en «mot-offentlighet», som motstand mot systemiske feil og urettferdigheter, om den skal føre til faktisk politisk forandring.

Spørsmålet er om hvorvidt man i det hele tatt kan snakke om historisk fremskritt.

Negt skisserer også hvordan den utøvende makten i eksempelvis Weimarrepublikken til en viss grad fortsatt var preget av føydale maktstrukturer, med et flertall av aristokrater i politivesenet, slik at den var preget av førborgerlige, «despotiske» elementer. Man kan i den sammenhengen vurdere hvorvidt den utøvende makten frem til i dag fortsatt er preget av ikke-borgerlige, ja, krypto-fascistiske tendenser – eksempelvis er det påfallende at mange av Trump-tilhengerne som stormet kongressen, var off-duty politimenn fra mange delstater.

Man kan følgelig konkludere med at en slik utøvelse av «politisk» vold – om det nå er av RAF eller alt-right-bevegelsen – begår den i kantiansk forstand filosofisk verste synden av å vikle seg inn i selvmotsigelser ved å ta i bruk midler som ødelegger målene. En mer skremmende konklusjon er derimot at deres mål nettopp ikke er et mer fritt og demokratisk samfunn, men snarere en regresjon til et despotisk og barbarisk samfunn. Men med politikk har sistnevnte ingenting å gjøre.

Lukas Lehner
Frilans skribent.

Du vil kanskje også likeRELATERT
Anbefalte

Siste artikler

Samlivsbrudd / Les ruptures conjugales en Afrique subsaharienne musulmane (av Alhassane A. Najoum)Det er dyrt å gifte seg i Niger selv om brudeprisen varierer, og ved skilsmisse plikter kvinner å betale brudeprisen tilbake.
Etikk / Hvilke etiske prinsipper ligger bak de første vaksinestikk?Bak myndighetenes vaksineringsstrategi råder et etisk kaos.
Kronikk / Norge på Europa-toppen i nasjonalisme?Vi hører stadig at Norge er verdens beste land, men det er ikke nødvendigvis slik det oppleves for det store flertallet av nordmenn og folk som flytter hit.
Filosofi / Disobey! A Philosophy of Resistance (av Frédéric Gros) Hvorfor, hvor, når og hvor lenge er vi lydige?
Mytologier / The Celestial Hunter (av Roberto Calasso)I Calassos fjorten essays befinner vi oss gjerne mellom myte og vitenskap.
Kina / Die lautlose Eroberung. Wie China westliche Demokratien unterwandert und die Welt neu ordnet (av Clive Hamilton og Mareike Ohlberg)At Kina under Xi Jinping har utviklet seg i autokratisk retning, er kjent. Forfatterne viser hvordan effekten har spredt seg i verden for øvrig.
Nawal el-saadawi / Nawal El-Saadawi – in memorandumEn samtale om frihet, ytringsfrihet, demokrati og eliter i Egypt.
Nekrolog / Til minne om Nawal El-SaadawiKompromissløst talte hun makten midt imot. Nå er hun gått bort, 89 år gammel. Forfatteren, legen og feministen Nawal El-Saadawi skrev for NY TID fra juni 2009.
Essay / Jeg var helt ute av verdenForfatteren Hanne Ramsdal forteller her hva det vil si å bli satt ut av spill – og komme tilbake igjen. En hjernerystelse fører blant annet til at hjernen ikke klarer å dempe inntrykk og følelser.
Prio / Når man i stillhet vil disiplinere forskningenMange som reiser spørsmål om legitimiteten til USAs kriger, synes å bli presset ut fra forsknings- og mediainstitusjoner. Et eksempel er her Institutt for fredsforskning (PRIO), som har hatt forskere som historisk sett har vært kritiske til enhver angrepskrig – som neppe har tilhørt atomvåpnenes nære venner.
Spania / Er Spania en terrorstat?Landet får skarp kritikk internasjonalt for politiets og sivilgardens utstrakte bruk av tortur som aldri straffeforfølges. Regimeopprørere fengsles for bagateller. Europeiske anklager og innvendinger ignoreres.
Covid-19 / Vaksinetvang i skyggen av koronakrisen (av Trond Skaftnesmo)Fra offentlig hold ytres det ingen reell skepsis til koronavaksinen – man anbefaler vaksinering, og folket er positive til vaksinen. Men er omfavnelsen av vaksinen basert på en informert beslutning eller et blindt håp om en normal hverdag?
Militært / De militære sjefene ville utslette Sovjet og Kina, men Kennedy sto i veienVi tar for oss amerikansk strategisk militærtenkning (SAC) fra 1950 til i dag. Kommer den økonomiske krigen å bli supplert ved en biologisk krig?
Bjørneboe / HjemlengselJens Bjørneboes eldste datter reflekterer i dette essayet over en mindre kjent psykologisk side ved sin far.
Y-blokka / Arrestert og satt på glattcelle for Y-blokkaFem demonstranter ble ført vekk i går, blant dem Ellen de Vibe, tidligere direktør i Oslos plan- og bygningsetat. Samtidig havnet Y-interiøret i containere.
Tangen / En tilgitt, lutret og salvet korguttFinansnæringen tar kontroll over norsk offentlighet.
Miljø / Planet of The Humans (av Jeff Gibbs)For mange er grønne energiløsninger bare en ny måte å tjene penger på, hevder regissør Jeff Gibbs.
Mike davis / Pandemien vil skape en ny verdensordenIfølge aktivisten og historikeren Mike Davis ligger det i ville reservoarer, som blant flaggermus, opptil 400 typer koronavirus som bare venter på å smitte over til andre dyr og mennesker.
Samhold / Newtopia (av Audun Amundsen)Forventningen om et paradis fritt for moderne framskritt ble til fortellingen om det motsatte, men mest av alt handler Newtopia om to svært ulike menn som støtter og hjelper hverandre når livet er som mest brutalt.
Anoreksi / Selvportrett (av Margreth Olin, …)Ublu bruker Lene Marie Fossen sitt eget forpinte legeme som lerret for sorg, smerte og lengsel i sine serier av selvportretter – aktuelle både i dokumentarfilmen Selvportrett og i utstillingen Gatekeeper.